Pionerforskning om mangfold i akademia

– Det er store kunnskapshull når det gjelder mangfold i akademia, og jeg har lyst at vi skal gjøre noe lignende i Sverige, sier hun.

I forbindelse med Kif-komiteens mangfoldsutredning har AFI og NIFU knyttet til seg Paula Mählck fra Universitetet i Stockholm. Hun bidrar blant annet til litteraturstudien, og vil gi forslag til videre forskning.

Les saken: Skal forske på etniske minoriteters karriereveier i forskningssektoren

Studenter har etnisitet, forskere er bare forskere

Forskning på etnisitet i akademia har ofte dreid seg om studenter, og satsing på å rekruttere bredere og mer mangfoldig, sier Mählck.

– Det er positivt, men jeg savner at forskningen tas et skritt videre. Forskning på mangfold i forskerutdanning, blant forskere og undervisere mangler.

Det er ikke bare problematisk, men også underlig:

– Det er merkelig at det finnes så lite forskning i de nordiske landene siden det er et etablert felt internasjonalt. Da jeg kom inn på feltet i 2005 fantes det bare noen få studier gjort i Sverige. Selv om vi med årene har fått svenske og internasjonale resultater på feltet, viser det seg også at det trengs mer forskning.

– I Sverige finnes det nå en rekke interseksjonelle studier om kjønn og etnisitet i akademia, men disse har ikke fått det samme gjennomslaget i forskningspolitiske diskusjoner som likestilling.

– Kjønn og etnisitet tematiseres ofte i forbindelse med lavinntektsyrker og lav utdanning, men sjelden i høyinntektsyrker eller høyere nivåer i akademia. Hva tror du er årsaken til det?

– Jeg tror det er mange ulike forklaringer som samspiller her. Noe av grunnen tror jeg er at vi lenge har gått med en forestilling om at det ikke er så mange forskere med utenlandsk bakgrunn eller internasjonale forskere i svensk akademia.

– Det viser bare at det finnes kunnskapsunderskudd og at vi trenger forskning om hvor på institusjonene, og under hvilke vilkår, forskere med utenlandsbakgrunn og internasjonale forskere befinner seg.

Berøringsangst

Men det er motstand mot å studere dette feltet. Denne motstanden finnes ikke når man studerer andre organisasjoner og arbeidsplasser, hevder Mählck.

– Det henger sammen med forestillingen om universitetene som en meritokratisk organisasjon. I den forestillingen ligger en tro på at belønningssystemet utelukkende er basert på prestasjoner, at det er et system som fungerer og at forskernes kjønn eller etnisitet ikke spiller noen rolle for karriereutviklingen deres. Altså, at om de bare er dyktige nok, så vil de lykkes.

Mählck kjenner til kolleger som møter mye motstand når de studerer kjønn i akademia, og når interseksjonalitet – både klasse og etnisitet – trekkes inn i tillegg, blir det ikke lettere for dem. Hun mener at denne motstanden er uttrykk for både sexisme og hvithetsprivilegier.

– Hvithetsprivilegier handler ikke bare om hudfarge, det handler også om å være i en stilling hvor man ikke trenger å reflektere over egen hudfarge eller tilhørighet i akademia.

– Det er lettere å snakke om minoriteter enn å ta innover seg hvordan våre egne hvithetsprivilegier legger vilkårene for inkludering og ekskludering på egen hjemmebane.

Kontroversielt med hvithetsprivilegier

– Det virker som etnisk mangfold i akademia er et tema som provoserer, hvorfor det?

– Mangfold i akademia kompliserer saker. Privilegier og makthierarkier som tidligere har vært skjult blir synliggjort. Det er ikke nok å studere kjønn, eller genus, i akademia; vi må også se hvordan kjønn samspiller med andre praksiser som skaper forskjell på ulike nivåer i akademia, hvordan vi er deltagende i dette.

Dette kan være ubehagelig å pirke borti, mener Mählck. Samtidig, ubehag er ingen legitim grunn for å ikke forandre en situasjon preget av ulikhet.

– Det trengs hverdagsmotstand mot undertrykkelse og privilegier. Men fremfor alt trenger vi langsiktige forskningsprosjekter som avdekker hvordan rasisme og diskriminering skapes og legitimeres, sier hun.

Mählck mener at forskningens rolle er å utfordre, og hun ønsker å utfordre etablerte sannheter. Hun vil at forskningen skal brukes i forskningspolitikken for å lage et mer rettferdig akademia og forskningssystem, uavhengig av kjønn, hudfarge eller etnisitet.

– I et forskningspolitisk perspektiv er det derfor på høy tid å inkludere spørsmål om interseksjonelle relasjoner, kjønnsdiskriminering, rasialisering og rasisme i akademia.

– Et framtredende trekk i den hvite kulturen i svensk høyere utdanning er taushet og usynliggjøring. Når spørsmål om interseksjonalitet, kjønn, rase og hvithetsprivilegier i akademia ikke snakkes om, blir det vanskelig å snakke om rasisme i akademia, hevder hun.

Eksellente forskere med innvandrerbakgrunn

For tiden arbeider Mählck også sammen med Henry Montgomery og Hanna Kusterer med det treårige prosjektet Gender and Ethnicity in recruitment of professors and in allocation of large research grants. Planen er å ha noen resultater klare i løpet av 2016.

– Mye tyder på at kvinner diskrimineres i svensk akademia, til tross for positive holdninger til kjønnsbalanse. Diskriminering basert på etnisk tilhørighet finnes i arbeidslivet, og det er sannsynlig at disse mekanismene også finnes i akademia. Men manglende forskning om vilkårene internasjonale og utenlandske akademikere gjør at vi ikke kan si noe sikkert noe om det, sier Mählck.

Det er derfor på høy tid at dette feltet forskes på. Tematikken er viktig å jobbe med av hensyn til likestilling og inkludering, men også av samfunnsøkonomiske grunner, mener hun:

– I en konkurranseutsatt kunnskapsøkonomi har vi ikke råd til å miste talenter. Det er vesentlig å få med kompetanse og ressurser fra kvinner og menn uansett bakgrunn.

I prosjektet søker forskerne å få mer detaljert kunnskap om fordeling av forskningsmidler og tildeling av høyere akademiske stillinger i Sverige.

– Formålet med prosjektet er å undersøke hvordan vurderinger og peer review-prosesser utarter seg; vi vil se på hvordan kvinnelige og mannlige forskere, med og uten innvandrerbakgrunn, samt internasjonale forskere blir evaluert. Vi kommer til å granske ekspertvurderinger ved professorrekrutteringer og tildelning av forskermidler for å se hvordan eksellens konstrueres, forklarer hun.

– Du sier at dere skal undersøke hvordan eksellens konstrueres. Er du skeptisk til hvordan et meritokratisk belønningssystem fungerer?

– Jeg synes vi skal ha meritokrati, men jeg ser at det ikke fungerer. Flere studier viser at kjønn spiller inn. Dette ser vi også i forskningen til blant andre Agnes Wold om de store eksellenssatsingene. Det samme tror vi gjelder med etnisitet.

Mählck refererer også til Lena Sawyer og Stephen Saxonbergs utredning fra 2006 som viste at vurdering av kvalifikasjoner ved ansettelse ble brukt til å ekskludere forskere med utenlandsk bakgrunn.

Internasjonal og innvandrer er ikke det samme

Hvordan kan status quo avhjelpes? Det er flere ting som kan gjøres, mener Mählck:

– Det første som bør gjøres er en real kunnskapsgjennomgang, lik den som gjøres i Norge nå. Vi trenger mer forskning om hvilke vilkår forskere med utenlandsk bakgrunn og internasjonale forskere møter. Dette er to grupper som ofte blandes sammen, noe som er problematisk.

Når det gjelder internasjonale forskere er det viktig at alle institusjoner for høyere utdanning bør reflektere over egen språkpolicy, både formell og uformell, mener hun.

– Dette skal innebære at alle offisielle dokumenter finnes på flere språk, refleksjon rundt hvordan man snakker på seminarer og om man er språklig inkluderende. I svensk politikk har man vært opptatt av at folk må lære svensk. Men som en internasjonal institusjon bør universiteter være flerspråklige.

Hun mener også at karriereveier og ansettelsesvilkår bør granskes i lys av mangfoldsperspektiver, og det må satses på arbeid for mangfold og antidiskrimineringstiltak.

Interseksjonelle mangfoldsperspektiver bør være en grunnleggende del av forskningspolitikken og universitetenes internasjonalisering, avslutter hun.