Færre kvinner blir senterledere

– En slik mangel på kjønnsbalanse som vi ser her, gir et veldig uheldig signal, sier Knut Liestøl.

Han er professor ved Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo. Dessuten er han leder for Forskningsrådets program Kjønnsbalanse i faglige toppstillinger og forskningsledelse (BALANSE). Hensikten med dette programmet er nettopp å bedre kjønnsbalansen på seniornivå i norsk forskning.

– Nå må Forskningsrådet gå gjennom all informasjonen de sitter på om prosessen som har gått forut for SFF-utnevnelsene. Målet må være å forstå hva som har ført til denne ubalansen, sier Liestøl.

– Vi er ikke fornøyde

For fjerde gang har Forskningsrådet gitt et lite utvalg forskningsmiljøer status som Senter for fremragende forskning (SFF). Med på kjøpet følger i alt 1,5 milliarder forskningskroner for en tiårsperiode.

To av de ti nye SFF-sentrene ledes av en kvinnelig forsker i samarbeid med en mann. Resten har mannlig leder, ett av sentrene har to menn. Det rimer dårlig med Forskningsrådets egne ambisjoner om en bedre kjønnsbalanse i forskningen, innrømmer direktør John-Arne Røttingen.

– Vi har jo en generell målsetning om at vi skal komme opp i minst 40 prosent andel av kvinner som prosjektledere. Det gjelder også for SFF-ene. Så nei, vi er ikke fornøyde med at to av tretten senterledere i denne runden er kvinner.

Det var i 2003 at Forskningsrådet startet opp ordningen med sentre for fremragende forskning. Målet var å styrke norsk forskning gjennom å bygge opp spissete miljøer som kunne konkurrere på et høyt faglig nivå internasjonalt.

I den første runden med utnevnelser hadde samtlige sentre mannlig leder, og mannsdominansen var stor også blant forskerne både på senior- og juniornivå. Heller ikke i neste runde, i 2007, var det noen kvinnelige forskere å finne i ledelsen av de da åtte nye SFF-ene.

Så skjedde det noe i 2013-runden. Tretten nye SFF-er utnevnes, og denne gangen inntar hele tre kvinnelige forskere senterlederstolen. Ikke overraskende kanskje er den ene May-Britt Moser, som året etter skal motta Nobelprisen i medisin sammen med Edvard Moser. Også Senter for flerspråklighet ved Universitetet i Oslo og Senter for radioaktivitet, mennesker og miljø ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, får kvinnelig leder.

– Kjønn skal være et kriterium

– Hva skjedde i årets runde? Hvilte dere for mye på laurbærene fra forrige runde?

– Nei, det gjorde vi nok ikke, selv om vi var fornøyde med utviklingen vi så den gangen, sier Røttingen.

– Vi har sendt ut de samme signalene til søkerne i denne runden. Utnevnelsene skal baseres på vitenskapelig eksellens, og det er søknadens kvalitet og senterets potensiale for ny og grunnleggende forskning på høyt nivå som er kriteriet for å bli valgt ut. Men når komiteen til slutt skal legge listen og vurdere hvilke sentre som blir innvilget, skal også kjønn være et kriterium.

– Fikk et slikt kriterium noen konsekvenser denne gangen for utnevnelsene?

– Det ønsker jeg ikke å uttale meg om. Men som sagt er det et kriterium, som i tråd med Forskningsrådets retningslinjer, skal tillegges vekt i den endelige vurderingen.

Når det er sagt, mener Røttingen likevel at også institusjonene som sender inn søknadene har et ansvar. Hele 150 forskningsmiljøer hadde søkt om å bli SFF i denne fjerde utlysningen av ordningen.

– Det er med andre ord en tøff konkurranse for å bli SFF. Blant disse 150 var andelen der senteret var planlagt ledet av en kvinne, bare på 21 prosent. Det er for lavt. Vi bør opp på over 40 prosent. Jeg ønsker derfor en dialog med forskningsinstitusjonene, i alle fall de største av dem som gjerne sender inn flere søknader. De må ta et ansvar for å prioritere slik at det blir en bedre kjønnsbalanse i søknadsporteføljen.

– Men hva tenker du om at det var flere søknader fra sentre planlagt ledet av en kvinne, sammenlignet med hvor mange som faktisk ble utnevnt?

– Jeg har lyst til å understreke at vi her snakker om små tall, bare ti sentre som til slutt ble utnevnt. Bare én kvinnelig senterleder til hadde gitt store prosentutslag.

– Hva blir gulroten for institusjonene i arbeidet for å få til en bedre kjønnsbalanse?

– Vi har ikke adgang til å stille kjønnsbalanse som et krav, så lenge utnevnelsene skal funderes på vitenskapelig eksellens, og kun det. Men vi kan understreke at en bedre kjønnsbalanse er en sterk forventning fra Forskningsrådets side til søkerinstitusjonene, som selv også prioriterer hvem de vil satse på.

– Hvordan var kjønnsfordelingen i den internasjonale vurderingskomiteen?

– Den var balansert. Begge kjønn var representert med minst 40 prosent. 4 av 9 medlemmer er kvinner.

Faglige skjevheter

Knut Liestøl har lenge vært en av pådriverne for økt fokus på kjønnsbalanse i akademia. Han er tidligere leder for Divisjonsstyret for vitenskap i Forskningsrådet, og har også ledet Divisjonsstyret for store satsinger 2007-2011. Han sier selv at han er mest opptatt av å prøve å forstå systemet, og å jobbe for en endret ledelse ved de ulike institusjonene.

– Jeg ønsker som sagt at Forskningsrådet skal se på den konkrete prosessen som har funnet sted i forkant av SFF-utnevnelsene. Men vel så viktig er det å se på hvordan forskningssystemene bringer personer inn i posisjoner til å bli SFF-ledere. Ledelsen må se hvor avhengig du er av å ha noen som hjelper deg fram i systemet, noen som ser deg, gir deg tillit, som trekker deg med i viktige prosjekter og nettverk. Fortsatt ser man altfor lett talenter hos menn snarere enn hos kvinner.

– Hva tenker du kreves av en senterleder?

– Først og fremst at du er en god forsker med en erfaring også fra forskningsledelse. Og når jeg ser på hvem som har blitt senterledere så langt, er det nok ikke en ulempe å være litt tøff, selv om ikke alle faller inn under den karakteristikken.

– Hva legger du i «tøff»?

– At du har høy selvtillit og begrenset beskjedenhet på egne vegne.

Men hvilke forskningsmiljøer som får status som SFF-ere, handler også om fagområder og -tradisjoner, mener Liestøl.

– Det er en ganske klar skjevhet mellom hvor akademia finner det eksellente, og hvor den store delen av norske forskere befinner seg faglig. Det er nokså utvilsomt en korrelasjon mellom fag der det er mange menn og der man mener at den fremragende forskningen finner sted.

– Hva tenker du på da? Naturvitenskap og medisin?

– Ja, nei, mer spesifikt enn som så. Noen av de tydeligste eksemplene finner du innen humaniora, der bestemte fag som filosofi, lingvistikk og eldre tids historie er områder hvor svært mange av tildelingene fra eksellens-virkemidler i Norden har havnet, og dette er nettopp fagområder med mange menn.

– Delt ledelse kan være et gode

De to kvinnene som blir senterledere i denne omgangen, blir det altså i tospann med en mann.

– Hva tenker du om det?

– Jeg tenker to ting, sier Knut Liestøl.

– På den ene siden tror jeg delt ledelse er en god ting for et senter for fremragende forskning, så sånn sett er det utmerket. Men samtidig sender det akkurat i denne sammenhengen ut et litt uheldig signal om at kvinner må ha en mann ved sin side for å lede et SFF.

John-Arne Røttingen mener også at delt ledelse ved et SFF kan være av det gode. Han sier at for de to sentrene det dreier seg om, ser det ut til å handle om å skape en kontinuitet i ledelsen.

– Det ene senteret starter opp med en mann, og deretter går stafettpinnen videre til en kvinne etter halvgått tid. Ved det andre senteret starter de opp med en kvinne som leder. I begge tilfellene er det altså den eldste forskeren som begynner, uavhengig av kjønn.

– Kunne en enda større vekt på tverrfaglighet i forskningsprosjektene bidratt til å øke andelen kvinner, tror du?

– Nei, det tror jeg ikke nødvendigvis. En større andel tverrfaglige sentre ville kanskje gitt flere slike tospannsledelser, for å sikre en faglig bredde også i ledelsen. Men et viktig poeng ved SFF-ene er at man ikke ønsker å ha slike føringer. Forskningen skal vurderes på fagområdenes egne kriterier, sier Røttingen.