Kronikk: Ekskludering av innvandrere er ikke avgrenset til akademia

Denne teksten er en kronikk. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Jeg er innvandrer uten profesjonell kompetanse innen kjønns- og likestillingsforskning. Derfor anser jeg utnevnelsen av meg til Kif-komiteen som et ønske om å få inn en innvandrerstemme som også representerer grasrota. Håpet mitt var å kunne bidra til integrering og involvering av innvandrere i det norske samfunnet, til tross for at mandatet er begrenset til kjønnsbalanse og mangfold i akademia.

Når komiteens mandat er begrenset til å gjelde akademia, mener jeg at noe blir oversett. Det gjelder for eksempel drivkreftene som motiverer mange innvandrere til å søke seg til høyere utdanning, og hindringene og utfordringene de møter på veien.

Rase er elefanten i rommet

Da jeg ble medlem i Kif-komiteen, måtte min tolkning av mandatet raskt gi etter for faktiske realiteter og de kravene som oppgaven førte med seg. Seksuell trakassering i akademia og likestilling mellom kjønnene dominerte diskusjonene.

Men hva med ikke-vestlige innvandreres utfordringer?

Det er en kjent sak at ikke-vestlige innvandrere med høyere utdanning blir ekskludert fra arbeidslivet, selv når de er godt representert ved universitetet. Utfordringer knyttet til ikke-intendert ekskludering eller bevisst strukturell ekskludering fra arbeidsmarkedet, bortforklares ofte med velklingende eufemismer. I realiteten er det institusjonalisert rasisme.

Norge har et problem med rase, ikke etnisitet. Det er dette som er elefanten i rommet. At annerledeshet på bakgrunn av melanin ikke er akseptert, fører til at afrikanere med høyere utdanning kommer i en ugunstig situasjon: De blir synlig usynlige på arbeidsplassen, både i akademia og ellers i arbeidslivet. Dette skjer selv om organisasjonene i utgangspunktet burde strebe etter å bidra til å øke andelen innvandrere og etterkommere av innvandrere.

Den egentlige hjerneflukten

Flere utdannede innvandrere fra Afrika ender opp som profesjonelle studenter som tar den ene mastergraden etter den andre, men som aldri får brukt sin kompetanse. I stedet ender de opp innenfor lavtlønnede yrker som deres norske naboer ikke vil ha.

Dette er den egentlige hjerneflukten, og er et tap for landet de har bosatt seg i, et tap for Norge. Det å ikke få muligheten til å vise hva man duger til, bidrar til et traume som går ut over ens egenverdi og bringer med seg selvdestruktive tendenser.

Det er ikke bare innvandrere som blir ekskludert, men også deres etterkommere. Barn av innvandrere og/eller foreldre med blandet bakgrunn, der en av foreldrene er etnisk norsk, føler seg ikke akseptert som norske. Mange føler seg tvunget til å søke alternativt arbeid.

De som velger karriereveier utenfor akademia, har også utfordringer med for eksempel å få praktikantstillinger i større selskaper. Dette er stillinger der man tilegner seg den nødvendige, tause og praktiske kunnskapen som er forventet innen feltet.   

Ta tak i marginaliserte innvandres utfordringer!

Mine betraktninger er perspektiver fra grasrota, de er ikke underbygget med forskning. Kanskje kan den neste Kif-komiteen ta utfordringen. Selv om komiteen har gjort en prisverdig innsats, framstår det skjevt fordi det handler om kjønnsbalanse på arbeidsplassen, definert ved antallet kvinnelige ledere og professorer.

Maktspillet mellom ulike kjønn er, etter min oppfatning, forårsaket av mangel på gjensidig respekt. Dette har kulminert i handlinger som tar sikte på å dominere, slik som forkastelige seksuelle overgrep og trakassering som har kommet frem i lys av metoo-bevegelsen. Jeg synes Kif-komiteens banebrytende arbeid med å skape oppmerksomhet hos institusjoner og ledere om hvor viktig det er å utvikle tiltaksplaner som tar for seg denne typen ubalanse og ekskludering, fortjener ros.

Dersom innvandrerbefolkningens utfordringer fortsatt er viktig for den neste Kif-komiteen, kunne kanskje en del av mandatet rette seg mot utfordringene til marginaliserte innvandrere. Da vil de også kunne føle seg velkomne ved møtebordet. I dagens samfunn hersker en tilsynelatende ro, fordi de som er henvist til de laveste trinnene på samfunnsstigen virker å akseptere sin lave posisjon.

Problemene knyttet til at innvandrere med høyere utdanning ikke får relevant arbeid, er en kruttønne som krever en helhetlig tilnærming med stor grad av fintfølelse – ikke en fragmentert tilnærming bestående av forskningsfunn og stipendordninger. Alt annet vil fremstå som en evig søken etter falske løsninger på falske problemer. 

Kronikken er oversatt fra engelsk.

Se også: Tanja Askvik og Ida Drange (2019): Etnisk mangfold i akademia (Søkelys på arbeidslivet 03/2019).