– Klasse er en usynlig forskjell i akademia

Førstegenerasjonsstudenter har etter hvert blitt et etablert begrep for å beskrive den første personen i familien til å ta høyere utdanning. Men også det å være familiens første forsker kan være en barriere i akademia.

Det å være førstegenerasjonsakademiker har blitt tematisert på flere måter, blant annet med diskusjonen i Morgenbladets forskningspodkast: Hvordan er det å være akademiker fra arbeiderklassen? og i kronikken Professor mot alle odds?. I kronikken spør professor Svenn-Erik Mamelund hvorfor man fokuserer så lite på klasse i samtalene om å øke mangfoldet i universitets- og høgskolesektoren (UH-sektoren).

– Mange i akademia kan kjenne på en følelse av å være alene om å ikke ha forskerforeldre, sier Silje Fekjær.

Hun er professor ved Senter for profesjonsstudier ved OsloMet og påtroppende prorektor samme sted.

– Men det er ikke gitt at dette stemmer, sier hun og etterlyser tall på sosial bakgrunn i akademia.

Hvor blir det av forskningen på førstegenerasjonsakademikere?

Ingvild Reymert, faggruppeleder ved Handelshøyskolen OsloMet, forteller om en studie om stipendiater hun var med på i 2017. For å få med klasseperspektivet inkluderte studien et spørsmål om foreldrenes utdanningsnivå, nettopp fordi det er så lite forskning på stipendiater og hva som skjer videre i karriereløpet.

– Men selv om dette var en omfattende studie, var tallene så små på dette spørsmålet at vi ikke kunne bruke funnene på en god måte. Vi fant at de fleste hadde foreldre med høyere utdanning. Bare noen få hadde foreldre med liten utdanning og foreldre med doktorgrad, sier Reymert.

– Hadde vi derimot gjort casestudier og intervjuer, kunne vi funnet ut mer om de ulike ambisjonene for å ta doktorgrad, sier Reymert.

– Det er gjort en del grunnforskning på universitetene og det er mange forskere som er opptatt av tematikken, men det er lite oppdragsforskning. Kunnskapsdepartementet har for eksempel nesten ikke utlyst noen oppdrag de siste årene som handler om sosial bakgrunn i akademia.

– Vi vet litt når det gjelder studenter, men lite om stipendiater og videre i forskerkarrieren, sier hun.

– Dette må man ta tak i, her må departementet utlyse midler, mener Reymert.

Astrid Marie Jorde Sandsør, forsker ved Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo (UiO), støtter Reymert og Fekjær.

– Bortsett fra kanskje kjønn, har andre barrierer som kan hindre akademiske karrierer fått lite oppmerksomhet, som foreldres utdanning og inntekt, sier hun.

– Ved å koble ulike registre sammen er dette mulig å studere, men det krever at noen prioriterer forskningsfeltet.

Ubesvarte spørsmål om klasse

Da Kunnskapsdepartementet opprettet den sjette Kif-komiteen for perioden 2022–2025, ble sosial bakgrunn for første gang inkludert i mandatet. Fra og med i år skal Kif-komiteen dermed bidra til økt kunnskap om hvordan kjønn, sosial og etnisk bakgrunn påvirker forskernes karrierer.

Ingvild Reymert synes det er positivt at Kif-komiteen også skal jobbe med sosial bakgrunn, og hun ønsker forskning på hva som kan gjøre akademia mer inkluderende.

– Det er mange ubesvarte spørsmål om klasse, for eksempel hvordan studenter med ulik klassebakgrunn opplever universitetet. Vi må avdekke eventuelle forskjeller slik at institusjonene også har mulighet til å bedre situasjonen og nå målet om lik rett til utdanning.

– Er det for eksempel noe vi som universitet og høgskoler kan gjøre med undervisningen, hvordan vi oppfordrer studentene til å ta en master eller fortsette på doktorgrad, eller den sosiale inkluderingen av studentene, for å gjøre at arbeiderklasseungdom føler seg mer velkomne?

Men det er like viktig å forske på hvem som blir akademikere og ikke, mener Reymert.

– Hva er grunnen til at noen går inn i forskning og andre ikke? Forskere flest kommer fra middelklassen, mens få kommer fra arbeiderklassen. Årsakene til dette er det forsket for lite på i Norge.

Reymert trekker fram ulike kjennetegn og endringer i forskningssektoren:

– Akademia blir mer internasjonal, det blir flere midlertidige stillinger og forskere har ikke den samme sikkerheten som før. Samtidig er det kanskje ikke så mye prestisje, og heller ikke den samme lønnen som tidligere.

Synlige og usynlige forskjeller

Sosiologiprofessor Marianne Nordli Hansen ved UiO mener det er noen ganske åpenbare grunner til at akademia har vært mer opptatt av kjønn og etnisk bakgrunn enn klassebakgrunn.

– Klasse er mindre synlig, mens kjønn og etnisk bakgrunn er mer synlig.

– Er det tabu med klasse i forskningssektoren?

– Nei, bare ansett som veldig lite relevant i Norge, og kanskje litt avvist av universitets- og høgskolesektoren.

Et eksempel fra Hansen er at rektor ved Universitetet i Oslo, Svein Stølen, ikke var særlig opptatt av klasse og heller ikke mente at det var så mye å gjøre noe med, da han ble intervjuet i Morgenbladet om temaet. Både rektor ved UiO og andre ledere i forskningssektoren burde være interessert i klasse, mener hun. (Se kommentar fra Svein Stølen nederst i saken.)

– Selv om ikke alle er like opptatt av klasse, er det mer oppmerksomhet om sosial bakgrunn nå enn før. For 20 år siden mente mange at klasse ikke var relevant, nå er det annerledes.

– Men jeg synes det er liten interesse fra forskningssektoren i å følge med på hvem som går der og hvordan det går med dem.

Her mener Hansen at eliteuniversiteter i USA og England gjør det annerledes, og viser til Berkeley universitet i USA.

– Alle legger mye vekt på å demonstrere mangfold og hva man gjør. Og med mangfold mener de ikke bare kjønn og etnisitet – de tar også med økonomisk og sosial bakgrunn.

– Mens her i landet ser det ut til at universitetene har null interesse for sosial bakgrunn.

– UH-sektoren bør få oversikt over studentmassen

Vi har tidligere skrevet om klasse og høyere utdanning, blant annet to myter som forskere trekker fram: Den ene myten er at klasse ikke betyr noe lenger, og den andre er at alle tar høyere utdanning. Begge mytene er feil, kom det fram i saken – Ikke et mål at alle skal ta høyere utdanning.

Marianne Nordli Hansen mener forskningssektoren bør begynne med studentene.

– Når det gjelder rekruttering, burde UH-sektoren se på finansieringen og hvordan den fungerer. I Norge er det vanlig med generelle ordninger, men disse treffer ikke nødvendigvis dem med dårlig råd.

– Universitetene og høgskolene kan starte med tiltak for studenter med foreldre med dårlig råd, sier hun.

– UH-sektoren bør skaffe seg oversikt over studentmassen: Hvem er det og hvordan går det med dem?

Dette handler bare om å samle tall som allerede finnes, mener Hansen.

– Man trenger ikke spørre dem om noe, men kan gjøre studier som bygger på offentlig tilgjengelige datakilder.

Meritokrati og klasse

Håvard Helland forsker også på klasse, men ikke spesifikt i forskningssektoren. Han trekker fram England som eksempel på et land der klasse er mer åpenbart enn hos oss.

– I Norge later vi til å tro at klasse ikke finnes, sier Helland, professor ved Senter for profesjonsstudier ved OsloMet.

Han mener likevel at bevisstheten ved universitetene, som Hansen viser til, ikke nødvendigvis gjør at det er likere rekruttering i for eksempel England enn i Norge.

– Hvorfor skal vi være opptatt av sosial bakgrunn i forskningssektoren?

– I den grad det er privilegert gruppe, er det en grunn til å se på det. Knappe goder bør fordeles bedre, sier Helland.

Helland er opptatt av at knappe goder – som forskerstillinger – bør fordeles rettferdig, og at akademia forholder seg til det gjennom at man ansetter etter meritter.

– Men meritokrati kan også omgås. Det er for eksempel en utsiling av hvem som kommer til sakkyndig komité, og av og til er kriteriene uklare. I oppnevnelsen av sakkyndig komité kan det oppstå skjevheter. Det blir lagt vekt på personlig egnethet, noe som åpner for at andre ting enn meritter kan telle, mener Helland.

Astrid Marie Jorde Sandsør, forsker ved Institutt for spesialpedagogikk ved UiO, trekker fram at klare kriterier er en motvekt til forskjellsbehandling:

– Jo mer nøytrale mål og kriterier du har på hvem som er en god kandidat, dess bedre er det. Da unngår man å premiere de som har riktige nettverk og vet hva de bør si, men måler bare det som skal måles. Prosessen blir åpen og man kan bedre unngå forskjeller på bakgrunn av klasse og kjønn, sier hun.

Kommentar fra Svein Stølen, rektor ved UiO:
«I UiOs Tiltaksplan for mangfold, likestilling og inkludering 2021–2024 påpeker vi at UiO skal være et åpent og inkluderende universitet bygget på likeverd og respekt, og med et trygt arbeids- og læringsmiljø hvor det er rom for alle uavhengig av kjønn, etnisitet, funksjonsevne, kjønnsidentitet, seksuell orientering, sosio-økonomisk bakgrunn, alder, religion osv. Det arbeides nå med konkretisering av målrettede tiltak og arbeid videre.
Sosio-økonomisk bakgrunn er selvsagt viktig.»

(Saken ble oppdatert med Stølens kommentar 29.06.2022 kl. 10.20.)