Stipendiater ønsker en rausere og mer åpen kultur

– Rapporten gir et tydelig bilde av hvordan det står til i akademia, sier Christina Vogsted Drange, forsker ved Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU).

Hun har undersøkt hvordan vitenskapelig ansatte i Norge opplever arbeidsmiljøet og sin egen psykiske helse.

Studien omfatter blant annet professorer, førsteamanuenser og midlertidig ansatte som stipendiater og postdoktorer, og sammenligner erfaringer på tvers av stillingstyper, fagområder, kjønn og institusjonstyper.

Midlertidige sliter – og det skyldes jobben

– Det tydeligste funnet gjelder stipendiater og postdoktorer. De rapporterer langt mer psykiske plager knyttet til jobben enn andre grupper, sier Drange.

Nesten to tredeler i disse stillingene oppgir at de opplever angst, nervøsitet eller rastløshet. Blant stipendiatene svarer rundt 40 prosent at de sliter med søvnproblemer, ifølge rapporten.

For alle plagene stilles det et oppfølgingsspørsmål: «Skyldes dette helt eller delvis din nåværende jobb?» Blant stipendiater og postdoktorer svarer rundt to tredeler at angst/nervøsitet skyldes jobb. Over 40 prosent av stipendiatene at søvnproblemer skyldes jobb.

I tillegg oppgir om lag 45 prosent av både stipendiater og postdoktorer at de har opplevd nedtrykthet eller depresjon.

– Dette er svært høye tall, understreker Drange.

– Hvorfor kommer stipendiater og postdoktorer så dårlig ut?

– Det henger trolig sammen med midlertidighet og usikkerhet. Men vi har ikke kvalitative data for å si noe sikkert om hvorfor det er slik, svarer Drange.

Timingen er viktig, mener Drange.

– Akademia står i en krevende situasjon med trangere økonomiske rammer, lavere forskningsbevilgninger, ansettelsesstopp og økt usikkerhet. Det gjør disse funnene ekstra aktuelle, sier hun.

Ett funn overrasker

Hvem er mest fornøyd med jobben sin?

På topp finner vi professorer, faglige ledere og dosenter. Hele 85 prosent av professorer og dosenter svarer at de er «ganske» eller «veldig fornøyd» med jobben.

59 prosent av professorene oppgir også at de ikke har vært plaget av nervøsitet, angst eller rastløshet den siste måneden. Det er rundt dobbelt så mange som blant stipendiater og postdoktorer.

– Var det noen funn som overrasket deg?

– At førsteamanuenser i så stor grad rapporterer om psykiske plager, svarer Drange.

Selv om 78 prosent av førsteamanuensene oppgir at de er fornøyde med jobben, rapporterer hele 55 prosent at de har vært plaget av nervøsitet, angst eller rastløshet den siste måneden. Til sammenligning gjelder dette rundt 40 prosent av professorene.

– Dette er to grupper som begge er fast ansatte. Hvorfor opplever førsteamanuensene at de har det så mye tøffere?

– Studien er deskriptiv, og vi kan ikke si noe om årsakssammenhenger.

Men en mulig delforklaring kan være presset knyttet til opprykk og kravene for å kvalifisere seg til professorstilling. Det kan oppleves som et betydelig press. Men dette er tolkninger, presiserer Drange.

– Bekymret

– Jeg er bekymret for tallene, sier Karl Henrik Storhaug Reinås, leder i Stipendiatorganisasjonene i Norge (SiN, se faktaboks).

– At mange midlertidig ansatte og stipendiater sliter, er en utfordring vi har kjent til lenge, men det er viktig at den nå løftes offentlig, sier Reinås, som selv er stipendiat ved Institutt for pedagogikk ved Universitetet i Oslo (UiO).

Ifølge ham og SiN kan mistrivselen blant midlertidige ansatte særlig knyttes til etablerte normer i akademia.

– Vi har fått flere stipendiater og større mangfold blant dem som tar doktorgrad. Det er positivt. Samtidig forutsetter det at vi endrer en tradisjonell akademisk kultur og blir mer åpne for ulike måter å være stipendiat og forsker på.

Reinås mener at en rausere og mer åpen akademisk kultur kan gjøre arbeidshverdagen lettere. Særlig for nye grupper i akademia, som etniske minoriteter og førstegenerasjonsstudenter.

– Det finnes mange underliggende normer som er vanskelige å få øye på. For eksempel hvordan man tar kontakt med andre forskere, hvordan fagfellevurdering foregår, hvordan forskergrupper foregår og hvem som skal inkluderes som medforfattere.

Men det kan også handle om hvordan man sender reiseregning og hvilke aktiviteter man bør delta på for å fremme karrieren, forteller Reinås. Usikkerhet rundt hvilke normer som gjelder kan skape usikkerhet, mener han.

– Derfor trenger vi gode støttesystemer. Spesielt for personer som er de første i sin familie til å ta doktorgrad.

Ønsker mer åpenhet

Å ta doktorgrad er krevende i seg selv, ifølge Reinås. Samtidig mener han man ikke trenger å gjøre ting vanskeligere enn de er.

– Vi vet for eksempel at mange sliter fordi de ikke får god nok veiledning, forteller Reinås.

Kifinfo skrev nylig at flere stipendiater har byttet veileder fordi de har opplevd mobbing og trakassering i veilederrelasjonen. Dette gjaldt særlig internasjonale stipendiater.

Også forholdet til andre kollegaer spiller inn, ifølge Reinås.

– Det kan handle om ikke å bli behandlet som en likeverdig kollega, eller om en prestasjonskultur der man alltid må levere på topp uten å være åpen om det som er vanskelig, sier han og legger til:

– Vi trenger mer åpenhet i akademia.

En alenekultur

– Hvordan opplever du og SiN kulturen blant stipendiater?

– Jeg tror det varierer mye, både mellom institusjoner og internt på institusjonene, erfarer Reinås.

– Noen steder fungerer dette veldig godt. Der finnes det egne grupper for stipendiater og andre midlertidige som man kan støtte seg på, og medlemsorganisasjoner som arrangerer sosiale aktiviteter for å skape samhold blant vitenskapelig ansatte.

– Andre steder er det en utbredt holdning om at man skal klare alt selv. Det gjør det vanskelig å bygge fellesskap.

Foreslår tiltak for internasjonale

Reinås løfter frem internasjonale stipendiater som en særlig sårbar gruppe.

– Mange internasjonale stipendiater kjenner ikke det norske helsesystemet så godt, og det kan være en barriere for å søke hjelp når det røyner på.

Han er bekymret for dem som føler seg utenfor. De som ikke mestrer språket, ikke kommer ordentlig inn i miljøet og mangler nettverk.

– Norske stipendiater har ofte familie og etablerte nettverk fra før, og er ikke alltid like åpne for å inkludere nye. Vi får tilbakemeldinger fra flere internasjonale midlertidig ansatte som opplever dette, sier Reinås og legger til:

– Det er også en av grunnene til at mange internasjonale midlertidige forskere engasjerer seg i SiN og i våre medlemsorganisasjoner, for å lettere kunne delta i sosiale aktiviteter og danne et nettverk.

Mangler flere variabler

Christina Drange peker på at professorer, dosenter og faglige ledere – altså ansatte i stabile og økonomisk trygge toppstillinger – rapporterer langt bedre arbeidsvilkår og mindre psykisk belastning.

– Det handler ikke om at professorer jobber mindre, men om at de ikke lenger står i et konstant kvalifiseringspress for å nå neste stillingsnivå, sier hun.

Tidligere studier har vist at midlertidighet i seg selv, og et usikkert arbeidsmarked i fremtiden, som preges av hard konkurranse, kan forklare noe rundt hvorfor stipendiatene og postdoktorene svarer som de gjør, forteller Drange.

– Livsfasen mange stipendiater og postdoktorer befinner seg i under prosjektperioden har også blitt fremhevet som mulige forklaringer i tidligere undersøkelser.

– Det er ingen store kjønnsforskjeller i materialet, sier Drange.

Hun forteller også at de ikke har analysert samspill mellom kjønn, alder og stillingsnivå, siden det var utenfor rammene for prosjektet.

– Rapporten sier heller ingenting om for eksempel etnisitet eller innvandrerbakgrunn. Hvorfor ikke?

– Disse opplysningene var ikke tilgjengelige i datagrunnlaget, svarer hun.

Drange forklarer at dette handler delvis om hvilke bakgrunnsvariabler som er tilgjengelige i registeret utvalget ble trukket fra.