Unge akademikere vil hindre forskerflukt

Det er ikke bare de yngre akademikerne som innså at utviklingen gikk i feil retning. Også våre folkevalgte forsto utfordringen, og stod derfor på sidelinjen og heiet da akademia og forskere i 2015 besluttet å etablere en sammenslutning bestående av unge akademikere. Mandatet var både å løfte frem utfordringer og gi råd til endring.

Sammenslutningen fikk navnet Akademiet for yngre forskere (AYF), og kanskje ikke så rart dukket det parallelt opp lignende sammenslutninger i flere land i den vestlige verden.

I dag ledes AYF av Nils Hallvard Korsvoll. Han sier at deres viktigste politiske saker er å finne løsninger som gjør at forskere ikke forlater en akademisk karriere.

Særlig opptatt av midlertidige stillinger

AYF består i dag av 43 yngre forskere. Kriteriet for å være med er at du er under 40 år ved opptak. Selve rekrutteringen foregår ved at man søker om å bli tatt opp, og både fagbakgrunn og motivasjon blir presentert.

Vervet er populært, og under siste runde var det hele 50 søkere til 13 ledige plasser.

En av de heldige som slapp gjennom nåløyet under siste opptak var Ingvild Reymert. Hun er faggruppeleder ved Handelshøyskolen på OsloMet, er statsviter og forsker på forskningspolitikk.

– Min doktorgrad tok for seg prosessene rundt rekruttering til professorstillinger, så dette feltet interesserer meg både faglig og personlig. 

– Hva er det som særlig opptar deg?

– En ting jeg er spesielt opptatt av er graden av midlertidige stillinger i akademia, som er et stort og alvorlig problem.

– Konsekvensene er ikke bare store for de som opplever en usikker arbeidshverdag, men det skaper også mønstre på et strukturelt plan, sier Reymert.

Sårbar likestilling

Det nyvalgte medlemmet i AYF sier at mønstrene og konsekvensene varierer litt mellom fagdisiplinene, men at særlig kjønnslikestillingen blir sårbar, gitt premissene i dagens akademiske landskap.

– Akademisk sektor er mannsdominert, og når man klatrer oppover i karrieresystemet blir det færre og færre kvinner. Det handler om prioriteringer. Dette er ikke noe nytt, det at kvinner og menn har ulike utfordringer ble blant annet satt søkelys på i Norge av Elisabeth L'Orange Fürst allerede i 1988.

Fürst viste at kvinner og menn ble ulikt vurdert i ansettelsesprosesser, i dag mener Reymert at den skjeve kjønnsbalansen handler om tid og prioriteringer. Kvinner som får barn prioriterer annerledes enn menn, noe som selvsagt også handler om fordeling av oppgaver i hjemmet og familiepolitikk.

– Kan du forklare hvilke strukturer i akademia som virker særlig kjønnsdiskriminerende?

– Det ene er kravet om å reise ut for å jobbe ved andre universiteter. Noe som særlig blir forventet av unge, og som ofte er et krav for å senere få en fast ansettelse. Det er også et større krav til å vise til en lang publiseringsliste noe som i praksis betyr at arbeidsdagene er langt mer enn vanlig tid. Begge deler gjør det vanskelig å balansere inn et familieliv.

Vanskelig for kvinner med små barn

Det er et faktum at kvinner med omsorg for barn under 10 år publiserer mindre enn sine kollegaer. Ifølge Svein Kyvik og Marit Teigens studier er produksjonen rundt 10 prosent lavere enn for kvinnelige forskerkolleger uten små barn.

– Den samme effekten finner man ikke hos menn. Menn med barn under 10 år publiserer ikke mindre enn andre, sier Reymert.

– Og så er det litt sånn at menn oftere har litt mer tro på seg selv, og dermed opplever de det tryggere å stå i midlertidige posisjoner. Når man i tillegg vet at det tar tid å jobbe seg inn i en fast stilling, har liksom menn oddsene på sin side.

– Hva med kravet om å flytte på seg, hvordan kan det være vanskelig for yngre forskere?

– Ofte har man små barn når man er i fasen der det er naturlig å ta en periode ute. Dette er selvsagt også utfordrende for menn med barn. Men igjen ser vi at en kvinne har større problemer med å få med seg mannen sin, men kvinner lettere blir med dersom mannen skal ut.

– Jeg har selv vært ute og heldigvis ble min mann med, men sånn er det ikke for alle.

Det nye AYF-medlemmet er tydelig på at hun ikke prøver å si at internasjonalisering er feil eller bør begrenses. Hennes anliggende er å gjøre politikerne oppmerksomme på dilemmaet og ta høyde for dette i rekrutteringsprosesser.  

– Men du at vi skal kvotere inn kvinner?

– Nei, svaret ligger i å gjøre noe med midlertidigheten. Prosentandelen av midlertidige stillinger er betraktelig høyere enn i andre sektorer. Det er den som er akilleshælen. Folk, og kanskje særlig yngre kvinner, ønsker trygghet.

– Dessuten, som kvinne og feminist, vil jeg gjerne slå et slag for at vi kan være rausere mot hverandre. Gi hverandre skryt og heiarop. Jeg tror at ved å redusere konkurranse-kulturen vil man få bedre tro på mulighetene til å klatre.

– Dessuten, men det er kanskje enn litt annen debatt, vil jeg oppfordre til å snakke om internasjonalisering med innestemme.  

– Hva mener du med det?

– Det er mange fordeler med internasjonalisering, og vi har utrolig flotte internasjonale kollegaer her i Norge som jeg er så glad for har flyttet hit. De beriker norsk akademia.

Samtidig mener Reymert at vi må vi diskutere hvilke likestillingskonsekvenser det har at arbeidsmarkedet i Norge og i andre land blir så internasjonalisert.

– Hvordan sørger vi for at de familievennlige arbeidsforholdene vi har i Norge fremdeles skal gjelde for norsk akademia? At det er mulig å ha en familie og fortsatt være akademiker. Jeg har troa på at vi kan finne ordninger som både ivaretar internasjonalisering og likestilling om vi setter oss rolig ned og tar debattene med innestemme.

Ikke i opposisjon

Nylig avholdt AYF sitt vintermøte. De møtes fire ganger i året for å bli enige om hvilke saker de skal jobbe med og hvordan.

Som leder i AYF avkrefter Nils Hallvard Korsvoll påstanden om de er en sint gjeng som er i opposisjon til det bestående.

– Vårt oppdrag er å fremme verdiene av kunnskap og fri forskning i samfunnet, samt være en pådriver for nyskapende forskningsformidling. Dette gjør vi på mange måter, for eksempel ved å initiere og inspirere til dialoger mellom forskningsmiljøer og samfunnet.

– Når det er sagt, har vi også en plikt å peke på diskurser som bremser en slik utvikling. Det er derfor vi er opptatt av å se på konsekvenser av internasjonalisering, samt hvordan ivareta kjønnsbalanse og mangfold.

Korsvoll peker på at AYF er særlig opptatt av flaskehalsene som gjør hverdagene utfordrende for yngre forskere. Som sin kollega Reymert, snakker han om kravene om å reise ut, publisere i stort volum og på samme tid kanskje også stifte familie.

– Når man ikke har en fast jobb, og må forholde seg til midlertidighet i årevis, er jeg redd for at akademia kan miste mange dyktige forskere. Dessuten tror jeg det vil gjøre noe med mangfoldet både kjønnsmessig, men også elles. Forskningen trenger nemlig bredde.   

– Er det virkelig så fælt å være yngre forsker?

– Det er flere indikasjoner på det. Nylig delte Forskerforbundet funnene fra en ny medlemsundersøkelse. Denne viser at de negative sidene ved å være forsker, som midlertidighet og overarbeid, i større grad rammer yngre forskere, avslutter Korsvoll.