Mobbing og trakassering ligger bak når stipendiater bytter veileder

Stipendiatene sier blant annet:

«Jeg var redd for hva hovedveilederen min kunne finne på, for hen hadde tidligere sagt at hen hadde mange kontakter i fagfeltet, og at hen kunne gjøre livet mitt vanskelig.»

«På den tredje dagen [som nyansatt], vil jeg si at [veileder] truet meg. Hen sa noe sånt som: 'OK, hvis dette er tempoet ditt, så kommer vi til å sende deg tilbake til hjemlandet ditt.'»

Så skrek [veileder] egentlig alle disse tingene, da, at du er for dum, og du kommer ikke til å klare å ta den doktorgraden. Du kommer til å bruke mye lengre tid enn alle andre. Du er ubrukelig. Det er ingen her som liker deg.»

– Jeg har vært tett på denne relasjonen i flere roller – både som underviser i veiledningspedagogikk, som doktorgradskandidat og som veileder – og hadde mange tanker jeg ønsket å utforske, sier Johan Kristian Andreasen, førstelektor ved Universitetet i Agder.

– Et viktig premiss for funnene i denne studien er at jeg kun har intervjuet stipendiater som har byttet veileder underveis. Dermed er de som er fornøyde, eller som fullfører doktorgraden med samme veileder, utelatt, forklarer Andreasen, som har gjennomført intervjuene og analysen.

Andreasen forteller at det finnes lite forskning på feltet, og at han også personlig var nysgjerrig på å undersøke relasjonen mellom veileder og stipendiat nærmere. (Se mer i faktaboks.)

Overraskende og alvorlige funn

– Ble du overrasket over det du fant?

– Det som overrasket meg mest, var hvor mange som delte alvorlige og graverende opplevelser. Vi snakker om mobbing og trakassering i en allerede ubalansert relasjon, sier Andreasen.

Prosjektet er basert på intervjuer med 106 stipendiater som alle har byttet veileder under doktorgradsstudiet. Rekrutteringen skjedde via interesseorganisasjoner, blant annet Forskerforbundet.

– Responsen var større enn forventet. Jeg satt igjen med et større volum enn jeg strengt tatt trengte, og det var mange flere som tok kontakt som jeg ikke fikk intervjuet.

Andreasen mener det tyder på at mange har erfaringer med krevende veilederrelasjoner har et behov for å snakke om det.

– Redde for å snakke åpent

De intervjuede stipendiatene kommer fra 20 akademiske institusjoner i Norge. Selv om det er en overvekt av stipendiater innenfor samfunnsvitenskap og medisin og helsefag, er mange fagdisipliner representert.

– Deltakerne befant seg på ulike stadier i doktorgradsløpet – de fleste var fortsatt stipendiater, men noen var ferdige og noen få hadde sluttet.

Intervjuene ble gjennomført én-til-én, hovedsakelig digitalt, forteller Andreasen.

– Uansett hvor de var i løpet, var mange redde for å snakke åpent, og de var opptatt av anonymitet, sier Andreasen.

– Hvorfor tror du det er slik?

– Det handler nok om maktstrukturene i akademia. Veilederne har ofte en høyere posisjon og et bredere nettverk. Mange uttrykte at de var redde for å si ifra fordi de fryktet for konsekvensene for både doktorgraden og videre karriere.

– Flere hadde også dårlige erfaringer med trakassering og mobbing over tid med sin veileder, noe som hadde ført til psykiske og fysiske utfordringer, sier han.

Skam og stress i en uklar prosess

Selv om det ikke er uvanlig å bytte veileder, skjer det ofte i det skjulte. Det skal være fullt mulig å bytte veileder, men praktisering av reglene varierer fra institusjon til institusjon, og gjerne innenfor de ulike fagmiljøene – og er uklare, ifølge Andreasen.

– Uklarhet og lite transparens gjør at prosessen med å avslutte et veilederforhold og gå over til en ny, tar uforholdsmessig lang tid. Mange opplever skam og stress i denne perioden, sier han.

Skammen er ofte knyttet til at ledelsen tar parti med veileder i konfliktsituasjoner og at stipendiater føler at de ødelegger for veilederen sin karriere, noe som kan gi stipendiaten et rykte som problemperson, mener Andreasen.

– Det er merkelig, særlig når enkelte veiledere har flere tilfeller bak seg der stipendiater sier ifra om utfordringer, sier han.

Sårbare grupper: Utenlandske stipendiater og kvinner

Selv om Andreasen ikke delte stipendiatene inn i grupper ut fra kjønn eller bakgrunn, ble det tydelig at utenlandske stipendiater er særlig sårbare.

– Omtrent 30 prosent av de jeg intervjuet kom fra andre land. Mange opplever stor usikkerhet, både knyttet til systemet og kulturen i Norge.

Flere kommer fra land der fagforeninger og rettigheter ikke fungerer, og er redde for å mislykkes – ikke minst av frykt for at det kan påvirke oppholdstillatelsen, forteller Andreasen.

– Fant du noen forskjeller mellom kvinner og menn?

– Flertallet, 70 prosent, av respondentene var kvinner. Det kan skyldes at kvinner er mer villige til å dele erfaringer.

Utover at flertallet var kvinner, fant Andreasen ingen tydelige kjønnsforskjeller i form for trakassering som igjen førte til valget om å bytte veileder.

– Fagmiljøenes interesser foran stipendiatens behov

– Hvilke strukturelle barrierer gjør det vanskelig å avslutte veilederkontrakter?

– Det avhenger ofte av tilsettingsforhold og om veilederen har skaffet ekstern finansiering. I slike tilfeller er stipendiaten ofte «låst» til et prosjekt med en bestemt veileder.

Ifølge Andreasen er mange veiledere opptatt av å beholde stipendiaten for å få publikasjoner, styrke egen CV og kvalifisere til professoropprykk.

– Så veilederens motivasjon kan være egeninteresse?

– Absolutt. Det handler både om karriere og publisering. Men dette handler også om fagmiljøenes interesser blir prioritert foran stipendiatens behov. I praksis betyr det at matchingen ikke alltid er faglig begrunnet.

– Hvordan vurderes stipendiatenes rettigheter?

– Få kjenner til dem, og selv om man gjør det, er veien tung. Det varierer mye mellom institusjoner og fagmiljøer. Mange stipendiater opplever at de blir direkte motarbeidet dersom de ikke møter kravene, og noen veiledere fortsetter på papiret mens andre tar over jobben uformelt.

– Stipendiaten er ofte prisgitt sin nærmeste leder, som i praksis ofte er veilederen.

– Bra at dette blir belyst

Funnene til Andreasen ble raskt plukket opp i Khrono. Deretter som underlag i en debatt under Arendalsuka. En som har fulgt ordskiftet tett er styreleder i Forskerforbundet, Steinar A. Sæther.

Sæther er ikke overrasket, men er glad for å få mer fakta om veileder- og stipendiatsituasjonen.

– Det har vært kjent lenge at det er en utfordring, og at det oppleves komplisert for stipendiater å bytte veileder, sier han.

Fra Forskerforbundets side er det fint at det blir belyst og at sammenhengene blir tatt frem, mener Sæther.

– Kan problemet være at man ikke er grundig nok i matchingen av veileder og stipendiat?

– Vi må være litt forsiktige med å trekke raske konklusjoner. Materialet er på kun 106 informanter, som alle har valgt å bytte veileder. For å få et bedre bilde må også de som ikke bytter veileder tas med i analysen.

– Det er ifølge Andreasen mye skam og dermed lite åpenhet rundt veilederbytte. Hva tenker Forskerforbundet om dette?

– Dette er et tema vi er opptatt av. Vi har også mange veiledninger rundt veilederbyttesaker inne til enhver tid.

– De aller fleste av sakene der Forskerforbundet er involvert, blir ikke kommunisert ut. Disse går derfor på et vis under radaren til alle som ikke er involvert. Særlig erfarer vi at utenlandske stipendiater er sårbare.
Det er en opplagt utfordring, mener Sæther.

– Hele 30-40 prosent av stipendiatene er fra utlandet. Disse kjenner ikke til norsk arbeidsliv og rettigheter, og derfor heller ikke til sine rettigheter.

I tillegg kommer man kanskje fra land der fagforeninger ikke har makt og dermed ikke er noe man benytter seg av, understreker Sæther, og legger til:

– I flere land har stipendiater heller ikke rettigheter som ansatte ved institusjonen.

– Store kostnader

Mange av stipendiatene opplever skam, helseplager og forsinkelser. Flere snakket om dette for aller første gang, forteller Andreasen. Stipendiatene tør ikke ta det opp i fagmiljøet av frykt for å bli stemplet som problematiske.

– Det er store økonomiske og menneskelige kostnader knyttet til problematiske veileder- og stipendiat-relasjoner. Prosessene med å bytte veileder er ofte langdryge og vanskelige, sier Andreasen.

– Ifølge SSB er frafallet i doktorgradsutdanningen på 24 prosent. Tror du dette kan skyldes kvaliteten på veiledningen?

– Dette er én av flere faktorer, sier Andreasen.

– Internasjonal forskning peker på veiledning som en avgjørende faktor for trivsel og gjennomføring. Her er det behov for mer forskning.

– Det er åpenbart rom for forbedringer som kan gjøre forskerutdanningen tryggere og bedre for både stipendiater og veiledere, mener han.

– Én form passer ikke alle fag

Forskerforbundets leder Steinar A. Sæther deler Andreasens bekymring. Likevel er han skeptisk til en standardisering av reglene rundt veilederbytte.

– Det er komplisert å lage en form som passer alle fag, sier Sæther.

– Rekruttering og prosess rundt stipendiater er forskjellig. Særlig erfarer vi dette innenfor medisin og helsefag, der det vanligvis er snakk om store prosjekter med flere involverte og der de ulike avhandlingene fungerer som delprosjekter. Da løses dårlig match oftest ved at man har flere veiledere.

– I andre fag, der doktorgradsløpet er mer individuelt og nærere, burde det gjøres grep som gjør det lettere å bytte. Dessuten bør stipendiater bli medlem av en fagforening med tillitsvalgte og advokater som kjenner deres rettigheter godt, sier Sæther.