Slik rammet pandemien positivt: Studentene fikk bedre karakterer og forskerne større nettverk

Studentene fikk økt autonomi, mer tid til studier og bedre karakterer, og for forskerne åpnet det digitale hjemmekontoret for nye samarbeid og nettverk.

På den andre siden rammet koronapandemien både studenter og forskere. Studenter fra arbeiderklassen ble hardest rammet, og blant forskerne var midlertidig ansatte, yngre forskere og kvinnelige særlig utsatt.

To notater fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU), som er basert på internasjonal forskning, viser at pandemien kan ha varige effekter på både studenter, forskere og andre ansatte ved akademiske institusjoner.

Sabine Wollscheid, forsker I ved Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU), står bak de to notatene. Hun understreker at det er viktig å undersøke langtidsvirkningene.

– Samfunnskriser som covid-19 kan gi en unik mulighet til å forstå hvordan akademia og forskningssystemet påvirkes, og evnen til å håndtere en slik krise – en kunnskap som kan være avgjørende dersom en ny krise skulle oppstå.

Verst for fattige studenter

Studiene tar utgangspunkt i hvordan pandemien har påvirket studenter, forskere og ansatte over tid, og om det finnes forskjeller basert på landkontekst, studentpopulasjoner og tidsperioder.

Wollscheid fant noen mønstre. Blant studentene var de negative effektene mest uttalt for studenter med lav sosial bakgrunn.

– Hvorfor er disse studentene særlig utsatt?

– Det kan jeg ikke si basert på funn i disse studiene. Her var målet å se mønstre, ikke å avdekke hvorfor.

Hun forteller at funnene blant studentene viser at akademisk stress, altså opplevelsen av å ikke få gjennomført arbeidet sitt, økte betydelig under pandemien, spesielt blant førsteårsstudenter, kvinnelige studenter og studenter i praksis- og utstyrsintensive fag.

– Blant forskerne var midlertidig ansatte, yngre forskere og kvinnelige forskere særlig utsatte grupper, sier Wollscheid.

– Hva vet vi om dette stresset over tid?

– Studiene viser at stressnivåene avtok imidlertid over tid, noe som kan tyde på en viss tilpasningsevne i sektoren.

Forskeren forklarer at akademisk stress som resultat av nedstigningen varierte.

– Fagdisipliner der man var avhengig av utstyr og fellesskap for å gjennomføre forskning eller studier var mer utsatte enn de som kunne være på hjemmekontor og forske i fred og ro.

Mer tid til studier og større nettverk

– Kan man si noe om de mer positive effektene pandemien har hatt?

– Selv om mange av funnene peker på utfordringer, finnes det også positive ringvirkninger. Flere studier rapporterer om økt autonomi, fleksibilitet og forbedrede akademiske prestasjoner for studentene.

Wollscheid forklarer at det handler om en økning i karakterer i gjennomsnitt i alle land, og at studentene fikk mer tid til studier under pandemien, fordi samfunnet var nedstengt.

– Betyr det også at akademiske nettverk i større grad ble etablert på tvers av institusjoner og landegrenser?

– Ja, digital undervisning og hjemmekontor åpnet for nye former for nettverksbygging og samarbeid for forskere, noe som ble oppfattet som positivt særlig av yngre forskere.

– Disse positive funnene var noe av det mest oppsiktsvekkende med disse studiene, sier hun.

Wollscheid forteller at digitalisering og nye arbeidsformer kan ha skapt rom for nye former for samhandling og samarbeid, selv i en tid preget av usikkerhet og belastning. Samtidig er det basert på hennes litteraturgjennomgang vanskelig å si noe om langtidseffekter.

Norske tilstander: Studenter hardt rammet av pandemien

Forskningsoppsummeringen viser at studenter var blant de gruppene som ble hardest rammet under koronapandemien. Det negative mønsteret går igjen på tvers av landegrenser og fagfelt.

Sigve Næss Røtvold, leder i Norsk studentorganisasjon (NSO), er ikke overrasket.

– Pandemien har endret de sosiale dynamikkene blant studenter. Det har blitt vanskeligere å rekruttere til verv og å få studenter til å engasjere seg i fellesskapet, sier han.

– Overgangen til digital undervisning kom brått, særlig i starten. Hva vet vi om langtidseffektene?

– Pandemien traff hardt, spesielt nye studenter. For dem som bodde alene var det brutalt. Langtidseffektene er merkbare – det sosiale mønsteret som oppsto under pandemien har i stor grad vedvart, sier Røtvold.

– Hvordan merker dere det?

– Færre studenter er fysisk til stede på campus. Det svekker det sosiale og mellommenneskelige, og mange går glipp av viktige deler av studentlivet – som vennskap, nettverk og uformelle møteplasser.

– Studenter må inn i beredskapsplaner

Røtvold understreker at han ikke er negativ til digital undervisning – tvert imot.

– Digital undervisning gir viktig fleksibilitet og universell tilrettelegging. Men hvis alt skjer via skjerm, mister vi det menneskelige. Jeg vet ikke om det finnes forskning på dette, men jeg tror det påvirker både læring og psykisk helse.

– Et av målene med NIFUs kunnskapsoppsummering er å lære av pandemien og være bedre forberedt neste gang. Hva er ditt viktigste råd?

– Vi må ta inn over oss det Koronakommisjonen påpekte: Barn og unge betalte en uforholdsmessig høy pris, til tross for at viruset ikke var spesielt farlig for dem som gruppe.

– Studenter er ikke inkludert i beredskapsplaner. Man antar at de bare kan dra hjem til foreldrene sine, men det er ikke realistisk for alle. Familier er ulike, og mange bor langt unna. Studenter må inkluderes i fremtidige beredskapsplaner, slår Røtvold fast.

– Bør møte nye kriser med et mer inkluderende akademia

Wollscheids sammenfatning viser at det er få studier av langtidseffektene som strekker seg lengre enn pandemiperioden. Litteraturen tegner derimot et bilde av at effektene av koronapandemien varierer mellom ulike grupper, og at faktorer som kjønn og foreldreskap, ansettelsesforhold og alder spiller inn.

– Internasjonale studenter og studenter med lav sosial bakgrunn var særlig utsatt, og enkelte studier fra blant annet Frankrike og Tsjekkia viste dette tydelig.

Et eksempel er at tilbudet om gratis lunsj for studenter med lav sosioøkonomisk bakgrunn i Frankrike forsvant under pandemien.

Langtidskonsekvensene ble definert som vedvarende endringer i utdanningsutfall, psykososial helse og arbeidsforhold, forteller Wollscheid.

– Hvordan kan denne kunnskapen gjøres relevant for fremtiden?

Det er viktig å følge opp sårbare studentgrupper og sikre fleksible utdanningsformer, i tillegg til å styrke arbeidsmiljøet for forskere, særlig for dem med midlertidige kontrakter og forskere med omsorgsansvar.

– Hva er ditt budskap til utdanningsmyndighetene?

– Covid-19-pandemien har skapt både utfordringer og muligheter i høyere utdanning og forskningssystemet. For å møte fremtidige kriser bør utdanningsinstitusjoner utvikle mer inkluderende og fleksible systemer og muligheter for forskersamarbeid over landegrensene.