Denne høsten nedsatte regjeringen et mannsutvalg som skal samle kunnskapen rundt utfordringer menn sliter med, og våren 2024 skal de 17 medlemmene levere en utredning (NOU) med løsninger.
Liza Reisel er utvalgets eneste samfunnsforsker og hennes forskning er sentrert rundt det kjønnsdelte arbeidsmarkedet samt ulikhet i utdanning. Hun forteller at utvalget så langt har gjennomført to møter, der de har diskutert mandat og gjort noen vurderinger på hvordan de skal løse oppgaven.
– Det er først over nyttår selve jobben starter. Da mener jeg systematisering, avgrensing og skrivingen.
Da likestillingsminister Anette Trettebergstuen presenterte utvalget og forklarte hvorfor vi trenger et mannsutvalg, brukte hun følgende ord:
«Vi ønsker at alle, uavhengig av kjønn, skal ha muligheten til å leve frie og selvstendige liv. Da må vi ta menns særskilte likestillingsutfordringer på større alvor. Vi vet for eksempel at flere gutter sliter på skolen, at fedre oftere må kjempe for å bli anerkjent som fullverdige omsorgspersoner for sine barn, gutter og unge menn får ansvaret for å passe på sine søstre og familiens ære og dessverre er selvmordstallene høyere hos menn enn hos kvinner. Vi må finne ut mer om hvorfor det er slik, og hva vi kan gjøre med det.»
Mannsutvalgsmedlem og Kif-medlem Reisel mener at ministeren beskriver noen av de alvorlige likestillingsutfordringene gutter og menn står overfor i dagens samfunn, men at Trettebergstuen, som svært mange andre, synes å blande utfordringene.
– Siden jeg har forsket og fulgt dette feltet lenge, vet jeg at mistrivsel og frafall er et betydelig problem. Og at disse fenomenene er delvis kjønnet. Det samme gjelder sårbarheten mange menn opplever når de må kjempe for å få mer samvær med egne barn ved samlivsbrudd. Men å sette dem sammen og deretter legge til selvmordsstatistikken, skaper en tanke om at alt dette handler om det samme.
Her mener imidlertid Reisel at det kan være helt ulike mekanismer i spill:
– Noen problemstillinger kan være knyttet til vedvarende trange rammer for å være gutt og mann, mens andre problemer kan være knyttet til helt spesifikke institusjonelle utfordringer, for eksempel mangel på lærlingeplasser. Og hvilken rolle kjønn spiller i de enkelte selvmordtragediene, er vel egentlig noe vi ikke vet nok om.
Reisel understreker at jobben i utvalget knapt har startet og at hun ikke kan forskuttere utredningen.
– Men slik jeg ser det er det viktig at vi lager en så edruelig og korrekt fremstilling av menn og gutters situasjon som mulig. Det betyr blant annet at vi må få frem både situasjonen nå og tidligere, og at vi ikke blander sammen ulike utfordringer.
– Hvor viktig er det offentlige ordskiftet i prosessen og for resultatet?
– Vi skal avdekke trender og mønstre, samt si noe om konsekvensene. Målet er å være bidragsytere for myndighetene, men selvsagt også å være del av den offentlige debatten. Særlig mener jeg vi har en oppgave med å gjøre det offentlige ordskiftet mindre polarisert.
– Polarisert?
– Debattene om menn og likestilling, særlig i det offentlige, har av og til litt misantropisk retorikk. På den ene enden av skalaen hevdes det at gutter og menn ikke har en sjanse i dagens samfunn, og grunnen som gis er at likestillingen har gått for langt og at kvinner har fått for mye makt. I den andre enden finner vi de som hever at menn ikke har problemer sammenlignet med kvinner, snarere tvert imot. I denne leiren er grunnholdningen at menn er samfunnets vinnere.
– Faktum er at ingen har rett og at en slik retorikk ikke bidrar noe som helst, sier Reisel.
Det er ikke første gang politikerne har satt ned et utvalg for å innhente kunnskap og løsninger rundt utfordringer knyttet til menns rolle og posisjon. Det første var i 1986, og et av utvalgsmedlemmene var professor emeritus ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved UiO, Øystein Gullvåg Holter.
Nylig delte han sine erfaringer i kronikkform i Aftenposten. Han beskriver at utvalget fra 1986 ble latterliggjort gjennomgående snakket om i negative vendinger. Blant annet skriver han at internasjonal presse mente at det å nedsette et slikt utvalg var et tegn på at Norge var i ferd med å bli en stat der kvinner skulle bestemme over menn.
I kronikken henvender Holter seg til det nyopprettede mannsutvalget og utfordrer medlemmene til å være dristige i sine løsningsforslag.
På spørsmål om hun vil komme med dristige forslag, sier Liza Reisel at det er for tidlig å si hvorvidt dette blir nødvendig eller ønskelig.
– Det viktigste, i første runde, er å samle forskning og erfaringer og å sammenstille dette. Klimaet og forståelsen for å se nærmere på gutter og menns utfordringer, og å komme med løsninger, er også svært forskjellig fra slik det var for 40 år siden.
Selv om det er større forståelse i samfunnet for menns utfordringer nå enn ved det forrige mannsutvalget, er det ifølge Reisel ulike synspunkter i utvalget.
– Vi har allerede livlige diskusjoner i utvalget, sier hun.
– Kan du si noe kort om hvordan du ser gutter og menns rolle i dag og hvilke områder som blir viktige å ta med?
– Det må selvsagt bli innenfor utdanning og arbeidsliv, siden dette er mitt forskningsfelt. Der finner vi mange utfordringer, særlig gutters frafall i skolen.
– Men akkurat nå er jeg særlig opptatt av en stor nøtt: Mens kvinner ser ut til å spre seg på flere fagretninger når de velger utdanning, forholder menn og gutter i større grad seg til et gammelt mønster og til utdanningsvalg som er låst innfor et begrenset repertoar. I praksis betyr det at menn ikke har like gode muligheter til å velge utdanning fritt.
Våren 2024 skal mannsutvalget levere sitt resultat i form av en rapport. Da er det i første rekke likestillingsministeren som får NOU-en på bordet og skal ta stilling til situasjonen og endringsforslagene.
Ifølge Liza Reisel er dette en fin måte å løfte inn både utfordringene og løsningene inn for politikerne.
– Det er sånn vårt system er bygget opp, og det er bra. Men dessverre er våre innspill frikoblet fra politiske beslutninger, noe som betyr at dokumentet ikke er forpliktende, bare veiledende. Det er derfor en fare for at forslagene våre får mindre gjennomslagskraft.
– Betyr det at du er skeptisk til hvorvidt utvalgets forslag vil bli tatt på alvor?
– Nei, det er jeg ikke. Det er likevel et faktum at politikk er prioriteringer – og uten makt og krav om hva som skal gjøres, så blir mulighetene for endringer redusert. Utvalget kan kun komme med kunnskap og forslag, så er det opp til regjeringen å ta de i bruk.
– Du sitter også som medlem i Kif-komiteen. Ser du noen synergier mellom de to vervene?
– Det er helt klart relevant med erfaringer på tvers, og i begge vervene tar jeg med forskning og kunnskap. Man kan også si at «oppdraget» handler om det samme – nemlig å finne gode måter for å få det underrepresenterte kjønnet opp og frem og å se kjønn i sammenheng med andre ulikhetsdimensjoner.
I denne sammenhengen, forklarer Reisel, kan det være interessant å se nærmere på hvorvidt all den erfaringen og verktøyene som vi har om likestillingsarbeid for å styrke kvinners stilling, også kan brukes for å styrke menns rolle.
