Portrett: Hebe Gunnes: Gjør statistikken forståelig for folk flest

Hebe Gunnes har jobbet med statistikk om forskning og utvikling (FoU) og forskning ved NIFU i tjuefire år. I denne tiden har hun både arbeidet med og ledet flere større prosjekter.

Og drivkraften er en oppriktig interesse for tallene, forteller hun leende:

‒ Jeg kaller meg jo selv en tallnerd. Hvis jeg har fått noen nye tall, kan jeg fint sitte på lørdagskvelden og gjøre statistiske kjøringer bare for å se hva jeg får ut. Til min manns store frustrasjon. Men jeg synes det er kjempegøy!

Nye tider

Ved årsskiftet tok SSB over produksjonen av FoU-statistikken. Gunnes valgte å ikke bli med, og gikk i stedet over til å bli seniorrådgiver ved OsloMet. Men gleden ved tallene har hun fremdeles.

‒ Det er litt fælt at noen andre skal lage statistikken. Det er som om jeg har gitt fra meg babyene mine, sier hun.

‒ Men jeg kommer jo til å følge med på utviklinga. Jeg har en 20 prosent stilling ved NIFU nå til ut i april, og jeg har jo fortsatt mye å gjøre med kollegaene mine som har flytta til SSB. Så jeg klarer ikke å slippe det helt. Det gjør jeg ikke.

Gunnes' «babyer» er Forskerpersonalregisteret, hvor hun har vært prosjektleder siden 2008, mangfoldsstatistikken, som hun har jobbet med siden starten i 2016, og i senere tid forskerrekrutteringsmonitoren.

Dessuten har hun vært med på å kartlegge utdanningsforskning i Norge siden 2007, og har vært med i prosjektteamet som har bygget opp ETER-databasen, en database med nøkkeltall for alle høyere utdanningsinstitusjoner i Europa.

For mange kan det sikkert høres litt kjedelig og tørt ut, men man kan se på Gunnes at hun brenner for faget.

Det var ved en tilfeldighet at hun havnet ved NIFU, slik hun selv beskriver det. Hun begynte som utredningsassistent («En fryktelig tittel!»), og satte i gang med å samle inn statistikk, kjøre spørreundersøkelser og kode data.

‒ Det her var jo på nittitallet, så vi drev med noen grusomme kodeskjema. Det har skjedd fryktelig mye siden da. Det har blitt mye enklere å samle inn data med spørreskjemaundersøkelser, hvor du bare laster opp fra nettet og kjører det rett inn i databasen.

Lang historie i Norge

Samtidig som hun jobbet ved NIFU, tok Gunnes også mastergrad i organisasjonsantropologi. Dette førte til at hun fikk mer ansvar, og ble blant annet prosjektleder for Forskerpersonalregisteret. Det er et individregister som går helt tilbake til 1960-tallet, og gir en unik mulighet til å kartlegge for eksempel kjønnsbalanse i norsk akademia langt tilbake i tid.

‒ Da FoU-statistikken flytta fra NIFU til SSB var jeg med og rydda i arkivene, forteller Gunnes.

‒ Vi hadde et helt rom fullt! Det var én årgang fra sekstitallet som var på høyde med meg, med diverse statistikk, blant annet om kjønnsbalanse. Så det er ganske mye spennende som finnes i de gamle årgangene. Det burde blitt digitalisert, det håper jeg de får til nå som alt er flytta til SSB.

I 1977 var bare tre prosent av norske professorer kvinner. I løpet av tretti år vokste det til 18 prosent i 2007, som fremdeles kan virke noe lavt. I 2020 var norske universiteter og høgskoler oppe i 34 prosent kvinnelige professorer.

‒ Så det har skjedd litt, men egentlig mest de siste tiårene, sier Gunnes.

‒ Det er imidlertid store fagområdeforskjeller; i 2020 var 49 prosent av professorene innenfor medisin og helsefag kvinner (66 prosent kvinner i helsefagene og 37 prosent i basalmedisin og klinisk medisin), mot 40 prosent innenfor samfunnsvitenskap og kun 15 prosent innenfor teknologi.

Se Statistikk om kjønnsbalanse og mangfold

Aktive løsninger

Nylig har hun vært med på å publisere en artikkel, med Kyrre Lekve som hovedforfatter, om kjønnsbalanse i norsk akademia. De finner at det på overordnet nivå ser ut til at det vil være mulig å oppnå kjønnsbalanse på professornivå innen midten av 2030-tallet, men at det er store forskjeller mellom fag. Modellen som er benyttet, viser at det kanskje ikke vil være mulig å oppnå kjønnsbalanse innenfor enkelte fagområder dersom det ikke tas grep.

I matematikk, naturfag og teknologifagene ser det eksempelvis ikke ut som det blir kjønnsbalanse av seg selv. Enkelte andre fagområder, som medisin og helsefag, går i motsatt retning; der blir det bare kvinnelige professorer hvis utviklingen fortsetter som den gjør i dag.

‒ Det er en av utfordringene vi har i Norge, at arbeidslivet er veldig kjønnsdelt, sier Gunnes.

Hun trekker frem Italia som et eksempel på at dette ikke er en «naturlig» forskjell. Der har man mange mannlige sykepleiere, mens flere kvinner jobber innenfor IT. Samtidig fremhever hun at dette ikke er en skjevfordeling som nødvendigvis vil løse seg over tid uten aktive tiltak.

For 25 år siden lanserte NTNU prosjektet «Jenter og data», som nå heter Jenteprosjektet Ada. Det førte til at mange kvinner startet på studiet. NTNU publiserte i 2021 en artikkel som ser nærmere på satsingene for å få kvinner til å velge IKT.

Les saken Langvarige tiltak har fått flere jenter inn på datastudier

‒ Det hjelper ikke bare å få jentene inn, du må også gjøre det interessant for dem å fortsette, sier Gunnes.

‒ Det handler ikke bare om å få dem til å velge annerledes, du må gi dem en grunn til å velge annerledes, en grunn til å bli. Fagene må være interessante for både jenter og gutter.

Et annet eksempel på tiltak var da man øremerket postdoktorstillinger til kvinner på begynnelsen av 2000-tallet. Kvinneandel steg merkbart blant postdoktorene.

‒ Men så kom det en EØS-dom som sa at Norge ikke kunne øremerke postdoktorstillinger til kvinner lenger, forteller Gunnes.

‒ Så den kurven er jo litt artig, for den går opp, og så daler den når dommen kom. Det tok mange år før kjønnsbalansen var tilbake der den hadde vært i 2003.

Kjønnsforskjeller i toppstillingene

Interessen for kjønnsbalanse og likestilling har Gunnes vokst opp med. Hun forteller at moren er fra en fiskerfamilie på kysten, preget av sterke damer. Mormoren var lokalpolitiker, og kampen om like rettigheter var en naturlig del av oppveksten. Selv har hun ikke merket mye til manglende kjønnsbalanse på jobb, men forklarer at det er stor forskjell innad i feltene.

‒ På NIFU, hvor det er mange fra samfunnsvitenskapelige fagfelt, var vi om lag like mange kvinner som menn. Jeg har hele tiden vært i fagfelt hvor jeg ikke har merka så mye til utfordringer med kjønnsbalansen.

Alle universiteter og høgskoler er pålagt å ha likestillingsplaner, men noen forskjeller består fremdeles. Spesielt i toppstillingene som professor og dosent er det fremdeles større kjønnsforskjeller.

For å få en professorstilling, må man ha kompetanse tilsvarende to doktorgrader. Blant de som er professorer i dag, har det vært færre kvinner enn menn med norsk doktorgrad. Derfor har den internasjonale rekrutteringa vært ganske viktig for å få flere kvinner med doktorgrad inn i fagområder med skjev kjønnsbalanse på toppnivå.

- Da vi laget siste oppdatering på mangfoldsstatistikken i 2018, så vi at i fagmiljøer med lav kvinneandel, var andelen kvinnelige internasjonale forskere høyere. Så det kan se ut som man rekrutterer flere internasjonale forskere for å øke kvinneandelen i enkelte fagfelt, forklarer Gunnes.

Sammen med to NIFU-kollegaer har Gunnes nylig sendt av gårde et artikkelutkast som handler om hvordan internasjonal mobilitet har påvirket kjønnsbalansen på førsteamanuensis- og professornivå i Norge. Hun jobber også med tilsvarende problemstillinger i GAP-prosjektet, som ledes av Agnete Vabø, prodekan for forskning ved OsloMet.

Etterkommere er underrepresentert

En gruppe som er underrepresentert i akademia er etterkommere av innvandrere. Mange av dem tar høyere utdanning, men få ser ut til å ende opp i forskerstillinger. Antall etterkommere av innvandrere som inngår i mangfoldsstatistikken, som NIFU har laget sammen med SSB siden 2016, er fremdeles for små til at man kan dra meningsfulle konklusjoner.

‒ En undersøkelse fra SSB i 2017 viste at det var en høy andel små barn blant etterkommerne, så mange har ikke kommet så langt at de er ferdig med noen doktorgrad, forteller Gunnes.

‒ Samtidig er det jo flere som har fullført høyere utdanning. Men de tar ikke nødvendigvis de fagene som gjør at de går videre i akademia. Ofte er det snakk om statusfag som medisin og juss, og der er det generelt en lavere andel som fortsetter som forskere enn i andre fagfelt.

Hun trekker frem behovet for å ha gode rollemodeller. I tillegg kan det i enkelte miljøer være kulturforskjeller som gjør det vanskeligere for etterkommere å velge mer utradisjonelle yrkesretninger.

‒ For mange innvandrere er det viktig at barna skal ta høyere utdanning når de har mulighet til det. Så gjelder det å ha gode rollemodeller for fag i for eksempel humaniora. Men jeg tror nok de er på vei inn.

‒ På sikt er tanken at mangfoldsstatistikken skal ha en egen modul hvor man kan følge etterkommerne, men per i dag er det for få etterkommere i akademia.

Menneskene bak tallene

Selv om hun er selverklært tallnerd, har Gunnes stor interesse av de større bildene sifrene kan tegne. Med antropologiutdannelsen i bunn har hun satt pris på det mangefasetterte arbeidet hun har fått gjøre hos NIFU.

‒ Man kan ikke bare tenke tall, det er jo folk, utbryter hun.

‒ Det å få lov til å være med på postdoktorundersøkelsen for eksempel, det var kjempeartig. Vi lagde bakgrunnsstatistikk, vi kjørte spørreundersøkelse, og vi gjorde intervjuer. Den kombinasjonen der er veldig spennende. Du får brukt statistikken inn i undersøkelser og kartlegginger.

Hun er redd for at noe av denne dybden kan forsvinne nå som SSB tar over FoU-statistikken.

‒ Det samarbeidet vi hadde innad på NIFU, med forskere og statistikkprodusenter som brukte tallene og fordypet seg i dem, det mister du litt når du skal sitte som statistikkprodusent i en stor statistikkorganisasjon.

‒ Da er det lettere å miste syne av menneskene bak tallene?

‒ Jeg tenker det. Altså, du får formidlingsbiten, du er ute og snakker om det du finner, men du får ikke den samme tilbakemeldingen på bruken. Om hvordan vi kan bruke statistikken til å gjøre en forskjell, sånn som med mangfoldsstatistikken hvor man setter i gang tiltak for å øke mangfoldet basert på funnene. Mangfoldstatistikken ble for øvrig utarbeidet i samarbeid med SSB, og samarbeidsprosjekter er en mulighet fremover også.

Gunnes argumenterer for at man trenger mer statistikk og forskning der realiteten er mer sammensatt enn hva tallene kan gi uttrykk for. Hun trekker frem kartleggingen av postdoktorer som et spesielt spennende arbeid, hvor hun satt igjen med en følelse av å ha lyst til å dykke dypere for å se hvordan samspillet mellom forskjellige faktorer egentlig fungerer.

‒ Jeg har jo fått lov til å være nerd, sier hun.

‒ Jeg ble helt lykkelig da Forskningsrådet ønsket en statistisk analyse av postdoktorenes karrierer i 2015 – dette er for øvrig forløperen til postdoktorundersøkelsen. Det å få et oppdrag fra noen som var oppriktig interessert i å se hva vi kunne få ut av statistikken, og som i tillegg kom med masse spørsmål og innspill, det var kjempegøy. Jeg har skjønt at jeg er litt sær som synes tall er så artig, men men.

Teori i praksis

Gunnes synes stort sett myndigheter og institusjoner er flinke til å bruke tallene for å sette inn konkrete tiltak. Noe av arbeidet gjøres på bestilling, men hun understreker at det er vanskelig for oppdragsgivere å blande seg opp i statistikken – tallene er som de er.

‒ Da må du heller se hva de viser, og prøve å utforme tiltak for å løse utfordringene de avdekker.

‒ Og du har inntrykk av at det blir gjort?

‒ Vi ser det jo for eksempel med postdoktorundersøkelsen. Der kom det frem at postdoktorene ikke hadde bra nok oppfølging og at de ikke fikk nok tid til undervisning for å kunne kvalifisere seg til akademiske toppstillinger. Da vi kjørte den siste tidsbruksundersøkelsen som ble lagt ut i januar 2021, så vi at postdoktorene oppgir å bruke litt mer tid på undervisning enn de gjorde før. Skjer det noe ett sted, så kan du se at det påvirker et annet.

Dette gjelder allikevel ikke alle tiltak. Det er ikke alt som virker, forteller Gunnes. Men når det blir satt søkelys på et problem, som for eksempel kvinneandelen på professornivå, ser man ofte endringer. Å fokusere på en utfordring, legge gjennomtenkte planer og ha ledere som setter seg inn i problemstillingene later til å fungere.

‒ Du må skape bevissthet rundt utfordringene for at det skal skje endring.

Derfor har det vært viktig å finne en god måte å formidle tall på. Selv om hun personlig synes tallene er spennende, gjelder det å finne en form som gjør at andre henger med på notene.

‒ Jeg pleier å si at når jeg skal presentere statistikk kan jeg bli i overkant entusiastisk, så hvis jeg tar av og begynner å kjøre ut på viddene, må folk stoppe meg, ler hun.

‒ Samtidig er det en fordel å være entusiastisk. Da får folk med seg hva jeg sier. Jeg har opplevd én gang at to stykker sovna, så da bestemte jeg meg for at når jeg holder foredrag skal jeg få dem til å flire minst tre ganger. Det er viktig å holde på oppmerksomheten til folk når du skal formidle ting som mange oppfatter som litt traust og kjedelig.

Håper på fleksibilitet

Gunnes hater generelt å sitte stille, så når hun ikke bruker lørdagskveldene til å lage statistikk bruker hun tiden i forskjellige verv. Hun har fulgt barna gjennom alt av idrettsforeninger, vært fast inventar i FAU («Det var nesten en sorgprosess da den yngste datteren min begynte på videregående!»).

‒ Halve moroa er jo når det er arrangement. Jeg tror jeg gikk 25 000 skritt inne i en gymsal en dag vi dekka bord og organiserte juleball. Så jeg har gjort mye forskjellig!

Hun har sittet i styret til landsforeningen i NTL Forskningsinstitutter siden 2010.

‒ Jeg kaller meg selv kronisk sekretær, sier hun.

Nå håper hun at «babyene» hennes i FoU-statistikken ikke forsvinner blant hundrevis av andre statistikker hos SSB. Gunnes mener det er viktig at forskere og de som bruker statistikken ved institusjonene fortsatt har tilgang til detaljert FoU-statistikk i SSBs statistikkbank.

‒ Jeg regner for så vidt med at statistikkene lever videre. Jeg har samarbeidet mye med SSB på noe av statistikken, og i tillegg er mine gamle NIFU-kollegaer som har fulgt FoU-statistikken til SSB dyktige folk, så jeg stoler på at de følger opp. Selv er jeg nå en aktiv bruker av den statistikken jeg tidligere laget, så jeg satser på at detaljeringsgrad og tilgjengelighet opprettholdes!