Kronikk: Forsknings­instituttene har gode forutsetninger for likestilling

Mens nesten alle universitetene i Norge (8 av 10) har egne handlingsplaner for arbeid med kjønnsbalanse, er det kun 38 prosent av forskningsinstituttene som har slike handlingsplaner. Det viser en undersøkelse som nylig ble utført av Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (Kif-komiteen). Universitetene har også som regel egne stillinger knyttet til likestillingsarbeid, mens det kun er 11 prosent av forskningsinstituttene som har dette.

Riktignok er instituttsektoren en sammensatt gruppe med svært ulike institusjoner både i størrelse og organisering, og det var kun 18 institutter som svarte på undersøkelsen. Likevel tror jeg at den viser et ganske riktig bilde.

Les saken: Arbeidet med likestilling mangler ressurser

Færre ansatte og dårligere økonomiske rammebetingelser er nok viktige grunner til at instituttene ikke har prioritert dette arbeidet like høyt som universitetene.

Jeg tror en annen viktig grunn er at det har vært stilt tydeligere krav til hvordan universitetene skal arbeide med likestilling. Mens det er først i år at den såkalte aktivitets- og redegjørelsesplikten gjør at også alle institutter må rapportere den faktiske tilstanden for kjønnslikestilling, og i tillegg redegjøre hvordan de arbeider med likestilling og ikke-diskriminering.

Står det dårlig til?

Betyr dette at det står dårligere til med likestillingen i instituttsektoren enn i UH-sektoren? Ikke nødvendigvis, og det sier i alle fall ikke undersøkelsen noe om.

Selv om instituttene sjeldnere har handlingsplaner, kan det hende at det praktiske arbeidet med kjønnsbalanse er godt ivaretatt. I alle fall tror jeg at instituttene har svært gode forutsetninger for å jobbe med likestilling i hverdagen, blant annet på grunn av stillingsstrukturen og personalledelsen. Sammenliknet med universitetene har instituttene større bruk av faste stillinger, færre ansatte per leder og en kultur for tydeligere personalledelse. Dette kan være tre viktige virkemidler for å få til en bedre kjønnsbalanse og mindre diskriminering.

Likevel, det ville være svært naivt å tro at instituttsektoren ikke har likestillingsutfordringer og at ledere i instituttene ikke trenger å jobbe systematisk med likestilling.

Likestilling inn i lederkurs

Heldigvis trenger det ikke være så vanskelig å jobbe mer med likestilling.

Det finnes mye forskning om likestilling i forskningssektoren, og når man skal lage en handlingsplan for likestilling er det mange tips å hente fra dem som har funnet tiltak som virker. Men en handlingsplan som skrives, men ikke brukes etterpå, har ingen verdi. Det viktigste er derfor ikke at handlingsplanen er på plass, men at den brukes aktivt.

For å bruke handlingsplanen aktivt, må ledere på alle nivåer få tilstrekkelig opplæring, for med økt kunnskap kommer ofte økt motivasjon til handling. Kif-undersøkelsen viser at kun 22 prosent av forskningsinstituttene hadde inkludert likestilling som tema i lederkursene sine. Her har flere institutter noe å ta tak i.

Instituttene har et stort ansvar

Selvsagt er likestilling og ikke-diskriminering et spørsmål om rettferdighet. Kvinner og menn, uansett etnisk bakgrunn, skal ha like muligheter til både å delta i og å påvirke forskning, akkurat som i resten av samfunnet.

Men i tillegg mener jeg at det er grunn til å si at godt likestillingsarbeid er spesielt viktig i instituttsektoren, fordi instituttene står for en stor andel av den anvendte forskningen i Norge. Samfunnet er i starten av en stor omstilling med det grønne skiftet, og det er viktig at den skjer raskt.

For å løse de store samfunnsutfordringene er det viktig at forskningen som utføres av instituttsektoren har best mulig kvalitet, er innovativ nok, og at befolkning, forvaltning og næringsliv involveres i å utvikle kunnskapen og tar resultatene i bruk. Bedre kjønnsbalanse og økt mangfold i forskning kan faktisk bidra til dette!

Likestilling og mangfold gir bedre forskning

På Kif-komiteen sine nettsider finner du mange gode argumenter for hvorfor bedre kjønnsbalanse og økt mangfold styrker forskningen. Her er noen av dem:

• Forskning av høy kvalitet og relevans er avhengig av forskningsmiljøenes evne til å stille de ”rette” spørsmålene og vurdere flere mulige løsninger. Dette sikres best i et miljø som gir rom for ulike typer mennesker med ulike erfaringer og med evne til faglig samarbeid.
• Heterogent sammensatte forskningsgrupper som inkluderer kvinner og etniske minoriteter viser seg å være mer robuste og nyskapende enn homogene grupper. Dette bidrar til kvalitet og innovasjon i kunnskapsproduksjonen.
• Bedre kjønnsbalanse og mangfold blant forskere og forskningsledere vil føre til at forskningsinstitusjonene i større grad reflekterer mangfoldet i befolkningen, noe som vil gi styrket troverdighet og speile forskningsinteresser blant større deler av befolkningen.
• Kvinner utgjør 50 prosent av den talentbasen det konkurreres om når det gjelder rekruttering til stillinger og fagmiljøer i høyere utdanning og forskning. I tillegg finnes det personer med ulik etnisk bakgrunn som av ulike grunner faller utenfor. Det innebærer tap av talenter hvis man ikke klarer å rekruttere mangfoldig, noe som igjen vil påvirke kvaliteten på forskningen.

Til sist: Fra 2022 stiller EU krav om at alle institusjoner som skal søke forskningsmidler fra Horisont Europa har egne handlingsplaner for kjønnsbalanse. Så det er bare å sette i gang å lage en god plan for mer systematisk likestillingsarbeid i hverdagen!