Krever kjønnsbalanse i fremragende forskning

I årets utlysning krever Forskningsrådet at forskningsinstitusjoner som leverer fem eller flere søknader om å opprette Sentre for fremragende forskning (SFF), skal ha kjønnsbalanse i ledelsen for de foreslåtte sentrene.

Sett under ett skal disse søknadene ha minst 40 prosent kvinnelige ledere. Kravet kommer etter at tidligere tildelinger har endt opp med få kvinnelige senterledere.

– Jeg tror at tanken er god. Det er viktig at kvinner er med som senterledere. Men innen mange disipliner er rekrutteringsgrunnlaget fortsatt veldig skjevt, sier Siri Eldevik Håberg.

Hun er nestleder ved Centre for Fertility and Health, et SFF ved Folkehelseinstituttet (FHI).

Håberg mener at det aller mest virkningsfulle tiltaket for å få bedre kjønnsbalanse er å bygge opp unge kvinnelige forskere med ledererfaring som kan stå for et generasjonsskifte om noen år. Hun er usikker på om hun støtter det nye kravet om 40 prosent kvinneandel, og ser argumenter både for og imot.

I noen disipliner, der det fortsatt er få aktuelle kvinnelige kandidater, kan kravet være vanskelig å oppfylle, påpeker Håberg.

– Det å ha en debatt om disse temaene er det viktigste, mener hun.

– Ny generasjon kommer

Håberg, som er lege, forsker og forskningsleder ved Folkehelseinstituttet, skal ta over lederrollen ved Centre for Fertility and Health midtveis i finansieringsperioden på ti år. Håberg sier at delt ledelse har vært en god løsning for dem.

Å oppmuntre unge forskere til å søke forskningsmidler og ta på seg oppgaver som gir ledererfaring, er tiltak Håberg legger vekt på. Det er også viktige at unge forskere får mulighet til å ta synlige roller som førsteforfatter ved publisering av forskningsresultater i velrenommerte tidsskrifter.

Dette er steg på veien som gjør det mulig for unge forskere å bygge en god forsknings-CV, noe som er nødvendig for å lykkes i den beinharde konkurransen.

– Jeg tror det kommer en ny forskergenerasjon med mange unge kvinner. Spørsmålet er om karriereløpet er godt nok tilrettelagt for unge kvinner i dag, sier hun.

Viser at Forskningsrådet mener alvor

SFF-ene er en elitesatsing i norsk forskning. De skal levere forskning av høy internasjonal kvalitet, og får til gjengjeld stabil finansiering over en lang periode på inntil ti år.

Resultatet av hittil siste runde av tildelinger i 2017 var at bare ti prosent av de nye sentrene ble ledet av kvinner.

Det er disse tallene som er bakgrunnen for Forskningsrådets nye krav til søkerne. Mari Teigen er forsker og leder for Core – Senter for likestillingsforskning. Hun mener at kravet om 40 prosent andel av begge kjønn i ledelsen av SFF-ene er et tydelig og kraftfullt tiltak.

– Dette forteller at Forskningsrådet tar ønsket om å fremme kvinner i toppstillinger på alvor, sier Teigen.

At det er behov for å gripe til slike virkemidler, er også et uttrykk for at Forskningsrådet mener at mangelen på kjønnsbalanse er noe forskningsinstitusjonene ikke greier å løse alene, påpeker hun.

Teigen mener at det ikke er vanskelig å forstå prosessene som fører til at institusjoner som søker om å få etablert SFF-er ofte ender opp med mannlige senterledere.

– Den enkelte institusjonen som konkurrerer med andre, vil prøve å sette sammen team som de tror har mulighet til å lykkes. I slike prosesser kan det som oppleves som det sikreste kortet ofte være å satse på en mann til å fronte søknaden, sier hun.

Effektivt virkemiddel med begrenset innflytelse

Samtidig advarer samfunnsforskeren mot å legge for store forhåpninger i hva man kan oppnå. Hun sammenligner med det som er kjent om kjønnskvotering på andre samfunnsområder.

– Min tidligere forskning har vist at kjønnskvotering er et effektivt, men begrenset virkemiddel, sier Teigen.

Ofte er forventningene til hva man kan oppnå med kjønnskvotering større enn de faktiske resultatene. Teigens og andres forskning har for eksempel vist at i næringslivet kan kjønnskvotering gi økt kvinnelig styrerepresentasjon, men ikke nødvendigvis omfattende ringvirkninger i form av endrede karrieremuligheter og økt andel kvinner i lederposisjoner i bedriften.

De grunnleggende utfordringene må ofte møtes på andre måter enn med kvotering.

– Kvotering bør ofte komme i tillegg til andre virkemidler som prøver å adressere det problemet som er årsaken til at man gang på gang ender opp med få kvinner i de mest framskutte posisjonene, sier Teigen.

UiO: Allerede i mål

En av rektorene som må forholde seg til de nye forventingene fra Forskningsrådet, er Svein Stølen ved Universitetet i Oslo (UiO). Dagens virkelighet ved UiO er at universitetet i dag har seks SFF-er ledet av menn, og tre som er ledet av kvinner.

Stølen sier at UiO, gjennom sine nye søknader som skal sendes inn i år, ligger godt an til å fylle de nye kravene. Ifølge rektoren vil kravet om 40 prosent kjønnsbalanse bli oppfylt uten å sette i verk særskilte tiltak.

– Dette får vi til uten å gjøre noe som helst, sier han.

UiO-rektoren støtter kravet om økt kjønnsbalanse i ledelsesfunksjoner, og mener at ledelsen ved universitetet har vært tydelig på å signalisere dette. Han er stolt over at UiO nå også har god kjønnsbalanse i tildelingene til yngre forskere fra Det europeiske forskningsrådet (ERC).

– Dette er en del av en utvikling som ikke kommer av seg selv, men som har kommet som følge av hvordan vi arbeider kollektivt med blant annet mentorprogram og likestillingstiltak på fakultetene, sier Stølen.

­– Må ikke legge alt ansvar på søkerne

Forsker Kristine Persdatter Miland ved Telemarksforsking har forsket på kjønnsbalansen i tidligere tildelingsrunder av SFF-er. Hun er positiv til de nye kravene foran årets runde, men mener at det ikke er nok.

I tillegg til at forskningsinstitusjonene har et ansvar som søkere, mener hun også at Forskningsrådet må se kritisk på sider av sin egen tildelingsprosess.

At tildelingene ender opp med at få sentre ledes av kvinner, kan ha med grunnleggende sider ved SFF-tilnærmingen og vektleggingen av fremragende forskning eller «excellence» å gjøre. Denne tilnærmingen knytter an til fagtradisjoner fra naturfag og matematikk, også omtalt som «eksakte vitenskaper».

– Mine funn antyder at SFF-er både tiltrekker seg og premierer såkalte eksakte vitenskaper, som tradisjonelt har lav kvinneandel. Det er forskning som viser at eksellense-satsinger fører til ulik respons hos forskere fra ulike disipliner, og blant mannlige og kvinnelige forskere, skriver Miland i en e-post til Kifinfo.

Ber om økt åpenhet

Forskningsrådet bør se nærmere på SFF-ordningen med sikte på å gjøre den mer inkluderende og appellerende for flere disipliner og forskere, mener Miland. Hun vil også ha mer åpenhet om hvordan søknadene vurderes og rangeres, blant annet ut fra et kjønnsperspektiv.

«Fremragende forskning» er ikke en objektiv størrelse, og derfor er det viktig at vurderingsrutinene og evalueringene blir transparente, påpeker hun.

– Økt bevissthet om hva slags signal eksellense-satsinger gir, og hvordan dette vurderes, er viktig for mer mangfold i akademia og bedre forskning, mener Miland.