– Trenger kjønnsbalanse blant senterledere

Kristine Miland har i masteroppgaven Gender, Excellence and Academic Research Funding sammenlignet statistikk fra to av Forskningsrådets finansieringsprogrammer, Sentre for fremragende forskning (SFF) og Fri prosjektstøtte (FRIPRO), og kartlagt kjønnsbalansen både blant dem som søker og dem som blir tildelt status som senterledere.

– SFF har veldig få kvinnelige søkere med tanke på hvor mange kvinnelige professorer det er, sier Miland.

Blant de foreslåtte senterlederne i søknader til SFF-utlysningene Miland har undersøkt, var i underkant av 15 prosent kvinner, mens FRIPRO-søknadene hadde litt over 29 prosent kvinnelige hovedforskere.

Suksessraten for FRIPRO-søknader var nesten 12 prosent både for menn og kvinner, mens kvinnelige forskere hadde høyere suksessrate enn menn i SFF-tildelinger, med nesten 13 prosent mot i underkant av 9 prosent.

Brorparten av søknadene fra matematikk og naturvitenskap

Kjønnsforskjellene i søknadene til SFF var tilsynelatende ikke så store før Miland delte dem opp i fagfelt, og så at såkalte «hard sciences», eller eksakte vitenskaper, skilte seg ut.

– Andelen kvinnelige forskere innen matematikk og naturvitenskap som får tildelt finansiering er høyere enn andelen kvinnelige søkere og kvinneandelen på hele feltet.

– Dette er mannsdominerte felt, men det var rett og slett så mange kvinnelige søkere fra disse fagområdene at det til sammen så ut som kjønnsbalansen var nokså jevn fra år til år. I andre fag er det veldig få kvinner som søker finansiering, sier Miland.

– Matematikere og naturvitere utgjør over halvparten av alle søknadene til de tre første SFF-tildelingene, og det kan være et interessant utgangspunkt for videre forskning. Hva er det med forskere fra disse fagområdene som gjør at de identifiserer seg med begreper som «excellence», eller i hvert fall ikke tenker at det er en for høy terskel til å sende inn en søknad?

– Er kvinner i fagmiljøer som er dominert av menn er eksepsjonelt flinke, eller er det rett og slett noe ved selve «excellence»-begrepet som trigger noe forskjellig i forskere fra ulike fagfelt, spør Miland.

– Ikke kjønnsdiskriminering i vurderingene

Med organisasjonsteori som utgangspunkt, diskuterer Miland ulike teorier om at mange mindre tilfeller av kjønnsdiskriminering som møter kvinner gjennom hele karriereløpet på veien mot å bli professorer, over tid utgjør et omfattende inngrep. Når kvinner først har kommet så langt at de har oppnådd status som professor, har de etter hvert blitt lært adferd i organisasjonen som igjen har resultert i ny adferd – i dette tilfellet hvorvidt de velger å søke på finansieringsprogrammene.

Milands hypotese gikk i utgangspunktet ut på at denne læringen gjennom en lengre forskningskarriere kan bidra til å forklare hvorfor menn og kvinner responderer ulikt på begreper som «excellence». Mens SFF-programmet eksplisitt bruker ordet «fremragende» i tittelen, gjør altså FRIPRO ikke det.

– Det er lite konkrete kriterier som ligger til grunn for utlysningene, og oppfattelsen av begreper som «fremragende» eller «excellent» og «vitenskapelig kvalitet» er noe som kan variere fra person til person. Lite konkrete kriterier kan gi rom for det som kalles homososiale prosesser, at de som sitter i utvelgelseskomiteer foretrekker kandidater som ligner seg selv. Det trenger ikke nødvendigvis være noe galt i det, men det er jo flest menn i slike evalueringskomiteer, sier Miland.

– Det var dette jeg trodde jeg kom til å finne, men så viste det seg at det ikke var sånn likevel. Mine resultater viser ikke at vurderingsprosessene i SFF og FRIPRO er systematisk kjønnsdiskriminerende. Men det utelukker ikke at det kan forekomme kjønnsdiskriminering på lavere nivå, som igjen kan føre til at kvinner lar være å søke på slike finansieringsordninger.

– Ledere er også forbilder

Miland mener det er viktig å etterstrebe kjønnsbalanse blant lederstillingene i forskningssentrene, blant annet fordi det er et demokratisk prinsipp at både kvinner og menn skal være representert.

– Derfor skurrer det litt for meg når norske og europeiske forskningsmiljøer stadig gjentar at det skal være vitenskapelig kvalitet som ligger til grunn for utvelgelser. Jeg går ut fra at vitenskapelig kvalitet og evne til å drive forskning i utgangspunktet er likt fordelt mellom menn og kvinner, så da skulle man tro at kjønnene var likt representert, også blant SFF-ledere, sier Miland.

– Det ser ut som det er noe annet i prosessen som fører til kjønnsforskjeller i SFF- og FRIPRO-søknadene. Derfor kan det være verdt å se nærmere på hvilke faktorer som spiller inn tidligere i forskerkarrierene.

Miland påpeker at kjønnsbalanse også er viktig fordi kvinnelige ledere i forskermiljøer kan ha symbolsk verdi som forbilder for andre kvinnelige forskere.

– For å bestemme seg for hva man skal søke på, ser man jo gjerne på hvem som har blitt tildelt finansiering tidligere. Man kan danne seg et bilde av hvem som belønnes for eksempel ved å se på SFF-tildelingene, og det kan påvirke fremtidige potensielle søkere.

– Vage kriterier gir mye makt til evalueringskomiteene

Gjennom masteroppgaven håper Miland både å nå ut til forskere som vurderer å søke på programmene, men også Forskningsrådet, som hun mener allerede er bevisst problemstillingen og arbeider for å få flere kvinnelige søkere. Samtidig ønsker hun å skape diskusjon og bevissthet rundt temaet ved institusjonene, universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter der kvinnelige forskere arbeider.

– Jeg håper oppgaven kan bidra til diskusjon rundt hva «excellence» og «vitenskapelig kvalitet» egentlig innebærer. Mange har den holdningen at vitenskapelig kvalitet er noe man først gjenkjenner når man ser det, og at det ikke er noe som kan defineres. Basert på litteraturen jeg har lest, mener jeg det kan være skadelig fordi det åpner opp for mange andre ting som spiller inn i vurderinger av søknader og om man i det hele tatt skal søke. Utydelige kriterier gir veldig mye makt til de som bestemmer over tildelingene, sier Miland.

– Andre studier har vist at kvinner gjør det bedre i finansieringsprogrammer der kriteriene er tydelige, og der de som fatter beslutningene stilles til ansvar. Vitenskapelig kvalitet er ikke objektivt, selv om det blir behandlet som det, også i SFF. Det sender igjen tydelige signaler til resten av Forsker-Norge om hvem som er fremragende og hvem som ikke er det.

Lite forskning om finansiering

Grunnen til at hun valgte å undersøke hvem som søker og blir tildelt status som senterledere i SFF-ordningen, med FRIPRO-søknader som sammenligningsgrunnlag, er ifølge Miland at sentrene har en symbolsk viktig rolle og får mye oppmerksomhet i media.

– De fremstår som en slags fanebærer i norsk forskning, i tråd med hva som var meningen da ordningen først ble opprettet, sier Miland.

Hun mener SFF-ordningen er spesielt interessant fordi kjønnsbalansen blant senterlederne er svært dårlig. I den hittil siste runden med tildelinger av SFF-status var ingen av sentrene ledet av en kvinne alene, mens to av de ti nye SFF-sentrene ble ledet av en kvinnelig forsker i samarbeid med en mann.

– I arbeidet med oppgaven valgte jeg å se på senterledere spesielt, og ikke kjønnsbalansen i senteret som helhet. Flere rapporter viser at kjønnsbalansen i hele senteret ofte kan være mye bedre, men i toppledelsen er det stort sett bare menn, sier Miland.

– Det er mye innen kjønn og akademia jeg kunne ha skrevet om, men finansiering av forskning skilte seg ut som et lite utforsket forskningsfelt. Det synes jeg er rart, for det er veldig viktig, mener Miland.