– Ingen enmannsjobb

For fjerde gang har et lite utvalg forskningsmiljøer nådd helt opp og blitt tildelt status som Senter for fremragende forskning (SFF). Det er Forskningsrådet som hvert femte år velger ut noen få fagmiljøer som de neste ti årene får en svært raus grunnfinansiering, for slik å kunne hevde seg ytterligere internasjonalt.

I mars i år ble det kjent at 10 nye forskningsmiljøer av 150 søkere var blitt tildelt status som SFF. Av disse hadde kun to kvinnelig senterleder, og i begge tilfeller var det i tospann med en mann.

Les Færre kvinner blir senterledere

– Må ha toppskår hele veien

Det nye Centre for Fertility and Health ved Folkehelseinstituttet er ett av de to sentrene som får en kvinne som leder: Siri Eldevik Håberg. Hun er til vanlig fagdirektør, og skal lede det nye senteret sammen med Per Magnus, også han fagdirektør.

– Per Magnus og jeg har jobbet sammen i mange år på en rekke ulike prosjekter. Han er imidlertid eldre enn meg og fyller 70 år underveis i senterets prosjektperiode. Derfor tenkte vi det var naturlig at jeg overtok etter halvgått løp. Jeg skal være aktivt involvert i ledelsen av senteret fra starten av, understreker Håberg.

– Hvorfor kunne ikke du være senterleder gjennom hele perioden?

– Per har mer erfaring fra forskningsledelse, og har et enda større internasjonalt nettverk. Det var derfor naturlig at han var kandidat for å lede senteret i den første perioden. Og jeg tror at nettopp hans erfaring bidro til at vi ble tildelt senteret.

– Så du tror at om du hadde vært tenkt som senterleder hele veien, ville det vært en ulempe for søknaden deres?

– Ja. Dette er en konkurranse på toppnivå, der du ikke har råd til å få trekk på noen områder. Du må ha toppskår hele veien. Da er det viktig å ha den beste kandidaten som prosjektleder, sier Håberg.

Ble frarådet tospann

Kreftforsker Harald Stenmark ved Universitetet i Oslo tar nå fatt på sin andre periode som leder av et SFF, denne gangen for Centre for Cancer Cell Reprogramming. Han har også ledet Center for Cancer Biomedicine, som fikk SFF-status i 2007.

Stenmark er den eneste fra det forrige SFF-sentret som også er med på det nye. Men nå, som da, er hans co-director en kvinnelig forsker.

– Co-directoren er mer enn en nestleder, understreker han.

– Vi vurderte om vi skulle legge opp til delt senterledelse nå. Men vi rådførte oss med litt forskjellige folk, og kom fram til at vi hadde størst sjanse til å nå opp om jeg stod som senterleder alene, ettersom jeg har flest meritterende publiseringer.

– Hvem var det som rådet dere fra delt ledelse?

– Det var en ekstern rådgiver som Det medisinske fakultet stilte til rådighet for oss, og som har mye erfaring med denne typen søknader. Rådet vi fikk, var altså å velge den med den mest omfattende CV-en og høyest siteringsindeks til senterleder, sier Stenmark.

Siri Eldevik Håberg ved Folkehelseinstituttet tror det er mange kvinnelige forskere som er klare til å ta på seg ansvaret som senterledere.

– Men det vil fortsatt være flest mannlige forskere som har den mest omfattende erfaringen, og det er det som teller for å nå opp. Vi ser det i andre utlysinger også, at man får høyest skår om man velger den mest erfarne som prosjektleder. Men dermed blir det vanskelig for de yngre kvinnene å prøve seg som prosjektleder, og de får ikke den erfaringen som kreves for å kunne bli for eksempel senterleder. Selvfølgelig skal den faglige kvaliteten være det som tillegges størst vekt ved tildelinger, men vi jobber uansett som regel i lederteam, sier hun.

– Noen må ha siste ordet

Jobber i team gjør de også ved Centre for Environmental Radioactivity ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Det ble opprettet i forrige runde av SFF-tildelingene og ledes av Brit Salbu.

– Ingen sentre for fremragende forskning drives av én person alene. Dette er ingen enmannsjobb. I mitt lederteam er vi tre kvinner og én mann. Hver og en dekker ulike fagområder hvor de er best. Én har ansvaret for det internasjonale samarbeidet, en er forskningsleder, én er undervisningsleder osv.

– Men trenger man da egentlig en senterleder? Kunne man ikke bare operert med et lederteam?

– Vi må nok ha begge deler. Én må ha det siste ordet. Det er viktig å for oss å tilstrebe konsensus både i lederteamet, i styret som består av fire ulike partnere, og mellom de ulike forskningsområdelederne. Jeg mener derfor også at SFF-evalueringen bør fokusere ikke bare på senterlederen, men på hele lederteamet. Men enkelte avgjørelser må tas fort, uten at man har tid til å ta en diskusjon, og da er det senterlederen som må ta ansvar. 

– Opplever du deg selv som et forbilde, som kvinnelig senterleder?

– Jeg er kanskje først og fremst et forbilde ved at jeg jobber mye og er entusiastisk over det vi gjør. Med det mener jeg at jeg – og vi – er svært privilegerte som kan ha jobben som hobby. Vi avslutter ikke tenkearbeidet klokken fire. Mange kvinnelige forskere velger bort en forskerkarriere når de får barn, og i økende grad gjelder det også norske menn. I forskningsgruppa vår er de kvinnelige stipendiatene nå i flertall, og det som er av mannlige stipendiater er i hovedsak utenlandske. Det at så få norske unge menn velger forskning som sin framtid her hos oss, bekymrer meg faktisk mer enn at det er så få kvinnelige senterledere.

– Ingen aktuelle kvinner

Bertil Tungodden er leder for det nyutnevnte FAIR – Centre for Experimental Research on Fairness, Inequality, and Rationality ved Norges handelshøyskole.

– Hos oss kommer lederteamet til å bestå av seks personer: to kvinner og fire menn. Og nei, det var ingen opplagte kvinnelige lederkandidater hos oss, noe som gjenspeiler at vi er et mannsdominert miljø. De to kvinnene i lederteamet var ikke aktuelle som ledere denne gangen.

Blant stipendiatene er det imidlertid kvinnelig flertall.

– Vi planlegger å jobbe aktivt for å sikre at de får den karriereutviklingen de fortjener. En av våre samarbeidspartnere, Janet M. Currie, er en internasjonal kapasitet som har jobbet mye med hvordan man kan styrke kvinners posisjon i akademia. Hun skal ha et spesielt fokus på mentoring og nettverksbygging for de kvinnelige forskerne ved det nye senteret.

– Viktig med forbilder

Også Harald Stenmark er opptatt av verdien av rollemodeller ved kreftforskningssenteret han skal lede.

– Vi har et flertall av kvinner blant stipendiatene og postdoktorene, og det hadde vært positivt for dem å kunne se at kvinner kan lede store forskningssentre. Det er nemlig ikke til å stikke under en stol at mange unge kvinner er usikre på om de skal satse på forskning, med alt hva det krever. Da er det kanskje motiverende å se at andre kvinner klarer det.

Siri Eldevik Håberg oppfordrer Forskningsrådet til å tenke mer langsiktig:

– Jeg håper at de i andre utlysninger enn til SFF-er kan legge enda større vekt på å få flere kvinnelige prosjektledere. Kanskje skal de først og fremst se på kvaliteten på den totale forskningsgruppen, og ikke få trekk dersom prosjektlederen ikke er den som har den høyeste fagkompetansen. Slik vil flere kunne få prosjektlederansvar, og slik kvalifisere seg til å bli SFF-ledere senere.

– Fire likeverdige kriterier

John-Arne Røttingen, direktør i Forskningsrådet, bekrefter at valg av senterleder er noe som er svært viktig i søknaden.

– Faglig eksellens, oppfinnsomhet, forskningsledelse og veiledning av studenter vektlegges. Dette kriteriet ligger tett opp til det kriteriet Det europeiske forskningsrådet (ERC) velger ut sine prosjektledere på. I de tilfellene der et SFF vurderer å ha to senterledere, vil begge bli vurdert etter disse kriteriene. I så måte fikk Harald Stenmark og hans kollegaer et riktig råd om å gå for én senterleder, hvis det var så at det var stor forskjell i merittene mellom de to aktuelle lederkandidatene.

Når det er sagt, veier den faglige kvaliteten på teamet av forskningsledere like tungt som den faglige kvaliteten på senterlederen, sier Røttingen.

– SFF-sentrene velges ut med hensyn til forskning, senterleder, forskningsledere og organisasjon. Alle disse fire kriteriene vektlegges like mye. Kriteriet for forskningslederne åpner eksplisitt opp for å vurdere dem på bakgrunn av potensiale, eller på kompetanse som er viktig for senteret, hvis eksellens-kriteriet ikke passer. De ti nye SFF-ene har da også 26 prosent kvinnelige forskningsledere.

Forskningsrådet er enig i at hele lederteamet er svært viktig for et SFF.

– Vi legger vekt på lederteamet i vurderingen av søknaden. Det er viktig at forskningslederne har vært med på å utforme søknaden, og dermed har et eierskap til senteret fra starten. Forskningslederne er viktige for å skape et godt forskningsmiljø med samarbeid på tvers av forskningsgrupper. Samtidig tror vi at en faglig sterk og ansvarlig senterleder er viktig for å oppnå forskning av høyest mulig kvalitet.

Forskningsrådet vil følge tett opp sentrenes tiltak for å ansette flere kvinner i seniorposisjoner, sier Røttingen.

– Samtidig oppfordrer vi til dynamikk i teamet av forskningsledere. Vi håper at vi ser mange av de kvinnelige forskningslederne som ledere av neste generasjons sentre.