– Kjønnsubalanse i forskningspriser sender et dårlig signal

– Det er viktig å oppnå kjønnsbalanse blant de som blir tildelt vitenskapspriser, sier Guro Elisabeth Lind.

Hun er nestleder i Akademiet for yngre forskere, og styremedlem i den nyopprettede Lettenprisen, som har som formål å finansiere fremragende og samfunnsrelevant forskning utført av en forsker under 45 år.

– Kjønnsbalanse blant mottakerne av slike utmerkelser viser at også kvinner får sin velfortjente plass. Det er ikke slik at det ikke er like mange dyktige kvinnelige som mannlige kandidater, med unntak av i noen fagfelt. Men når vi ser at det forekommer diskriminering også på dette området, sender det et dårlig signal til kvinner som ønsker en akademisk karriere.

Kritikk mot Nobelprisen

Lind er ikke alene om å mene at kvinner i like stor grad som menn bør premieres for deres arbeid innen forskning. I høst tok The Guardians vitenskapsskorrespondent Hannah Devlin til orde for å inkludere et større mangfold av forskere i tildelingen av Nobelprisen. Hun viste til den britiske fysikeren Athene Donald, som mener «de demografiske gruppene prisvinnerne representerer viderefører myten om at eldre, hvite menn er de eneste heltene innen vitenskapen». Også Curt Rice, rektor ved OsloMet og leder av Kif-komiteen, uttalte nylig i et intervju med Kifinfo at det er pinlig at kjønnsubalansen blant prisvinnerne er så stor som den er i dag.

Nobelprisene, som både er prestisjefylte utmerkelser som dekker en rekke fagområder og får stor oppmerksomhet også fra publikum utenfor forskningsmiljøene, har unektelig dårlig statistikk når det gjelder kvinnelige prisvinnere. Siden 1901 er 585 priser utdelt til 923 prisvinnere, men bare 48 av dem er kvinner. Ettersom Marie Curie både har vunnet prisen for kjemi og fysikk, er det totale antallet nobelpriser som har blitt tildelt kvinner 49.

– Verstingen i klassen

Generelt er det store kjønnsforskjeller i prisene som hedrer forskere i ulike fagfelt. Et annet eksempel er Abelprisen, som årlig deles ut for fremragende arbeid innen matematikk. Siden den første tildelingen i 2003, har ingen av vinnerne vært kvinner.

­– Abelprisen er verstingen i klassen. Jeg skjønner ikke hvordan det går an å gjøre en så dårlig jobb at en ikke har klart å utdele prisen til en eneste kvinne. Det er ikke mitt fagfelt, men jeg er sikker på at det finnes dyktige kvinnelige matematikere som er kvalifiserte kandidater. Dersom en er motivert for å ha en likestilt pris og løfte frem kvinnene, finnes det nok mange gode eksempler, sier Lind, som selv er kreftforsker ved Oslo universitetssykehus.

Også Kristian Ranestad, professor i matematikk ved Universitetet i Oslo og styreleder i Abelprisen, mener det finnes kvalifiserte kvinnelige kandidater å velge blant.

– Jeg er sikker på at det er mange kvinner som er foreslått, og dermed også vurdert. I fjor gikk prisen til den franske matematikeren Yves Meyer, og det er kvinnelige matematikere som jobber i samme fagfelt. Den beste av de kvinnelige kandidatene har hatt sentrale posisjoner blant de som nominerer komitémedlemmer, og har sittet i komiteen selv. Det er karanteneregler som gjør at hun dermed er inhabil en viss periode.

Ranestad understreker at Abelstyret ikke har noe å gjøre med utvelgelsen av vinnere, men forsvarer valgene den internasjonale utvelgelseskomitéen har tatt. Han legger også til at det nesten alltid har vært kvinnelige medlemmer i komiteen.

– Der er det lettere å finne en balanse. Kandidatene representerer en tyngde og bredde i faget, og der er det større mulighet til å ta hensyn til kjønnsbalanse enn i utvelgelsen av selve vinneren.

– Historien kan forklare kjønnsubalansen

Ifølge Ranestad er det ikke noe poeng i seg selv at det skal være fullstendig balanse mellom mannlige og kvinnelige prisvinnere, selv om han mener det er viktig at Abelprisen representerer en bredde, og at det er unaturlig om kjønnsubalansen er veldig stor.

– Det er et kjempeviktig tema, og selv om det er lett å skylde på historien, kan den bidra til å forklare hvorfor det ikke har vært noen kvinnelige vinnere så langt. Dette er en problemstilling vi også ser ellers i akademia, spesielt når det gjelder realfag og matematikk. Det tar tid å oppnå en bedre balanse, sier han.

– Det er vanskelig å vurdere Abelprisen fordi den bare er knappe 20 år, og gis for livsverk. Jeg tror snittalderen på prisvinnerne er godt oppe i syttiårene. Det finnes en parallellpris, Fieldsmedaljen, som har vært regnet som den viktigste i matematikken. Den gis bare til yngre matematikere, med en øvre aldersgrense på 40 år. Med tanke på at det rekrutteres mer balansert enn tidligere, bør det være større sjanse for å oppnå kjønnsbalanse blant Fieldsmedaljevinnerne. Når det er sagt tror jeg ikke det vil ta mange år før vi får en kvinnelig vinner av Abelprisen, sier Ranestad.

Etterlyser endring i likestillingsarbeidet

Guro Elisabeth Lind er ikke like optimistisk, og mener endring både i kjønnsbalansen blant prisvinnere og i akademia generelt ikke er noe som vil komme av seg selv bare en venter lenge nok.

– Det har å gjøre med hvordan en rekrutterer, og hva som legges i kriteriene for hvordan forskere bedømmes. Jeg tror det rett og slett er færre kvinner som nomineres til prisene, og det er ikke bare menn som favoriserer menn; det gjør også kvinner, sier hun.

– Det diskuteres ofte hvorfor akademia mister de dyktigste kvinnene, men jeg tror vi heller bør spørre oss hvorfor kvinner i det hele tatt skal søke seg til disse stillingene. Ikke får vi like mye forskningsmidler som menn, ikke får vi stillinger, hverken på professoratnivå eller innstegsstillinger, og ikke blir vi løftet frem i utdelingen av forskningspriser.

Lind mener likestillingsarbeidet i akademia og forskningssektoren angripes på feil måte.

– Mange tilbyr mentorprogram for kvinner, som om det er ferdighetene våre det er noe galt med, og at alt løses bare vi får et lite kurs. Da legges problemet på skuldrene til kvinnene. De får ansvar for å lykkes i systemet, i stedet for at vi undersøker hvorfor systemet feiler i å rekruttere fra halvparten av befolkningen. Institusjonene må ansvarliggjøres, og det må inn i lederkontraktene. Det er mange fagre ord, men ingen måles på likestillingsprosent. Lykkes en ikke med likestilling som leder, fortjener en heller ikke noe lønnsopprykk.

Evalueres på egne meritter

Ifølge Lind skal Lettenprisen, som er et samarbeid mellom Letten Foundation og Akademiet for yngre forskere, være en likestilt pris.

– Det er en moderne pris, så likestillings- og mangfoldsperspektivene veier tungt hos oss. Vi passer på at styret og evalueringskomiteen er kjønnsbalansert, og bruker nettverket vårt for å nå ut så bredt som mulig til søkere i alle verdenshjørner. I utdelingen av vitenskapspriser er det mange områder der det kan snike seg inn forskjeller på menn og kvinner, og blant det vi har vært spesielt oppmerksomme på, er at det ofte er en nomineringsprosess der en må legge ved anbefalingsbrev.

– Til Lettenprisen kan alle søke selv, og alle kandidatene blir evaluert på egne meritter. Når alle kan melde sitt eget kandidatur, fjernes noe av maktstrukturen i akademia, mener Lind.

Skeptiske til kvotering

Curt Rice har skissert det han omtaler som en ekstrem og en moderat løsning for å bedre statistikken når det gjelder kjønnsbalansen i vitenskapsprisene, og Nobelprisen spesielt. Den ekstreme går ut på kun å utvelge kvinnelige prisvinnere de neste ti årene for å sende et tydelig signal, mens den moderate innebærer å sørge for at det blir flere kvinner å velge blant ved å sikre en kjønnsbalansert kortliste av kandidater.

– Jeg har ikke tro på den type løsninger, sier Kristian Ranestad.

– Dersom det gjøres til en regel at prisen skal gå til en kvinne bare for å sende et signal, da ville ikke jeg vært den prisvinneren. En må ta hensyn til prisvinneren også. Begrunnelsen må være krystallklar for alle involverte, og når det først utnevnes en kvinnelig vinner av Abelprisen, må det være ukontroversielt og uten mistanke om at det ligger noe annet bak enn at den som velges er den beste kandidaten.

Heller ikke Guro Elisabeth Lind tror det vil være nyttig å sørge for at Nobelprisen kun deles ut til kvinner i løpet av en gitt periode.

– Kvinner fortjener en større plass enn de har i dag, både i akademia og i vitenskapelige priser, men jeg synes ikke det bør komme med en smak i munnen av at en er kvotert inn ved at en stopper tildelingen til menn. Det ville absolutt hjulpet i å øke kvinneandelen, men det ville nok ikke oppleves like gjevt for kvinnen som ender opp med å få prisen, sier hun.

– Å øke sjansene for en kvinnelig prismottaker ved å sørge for at det er mange nok å velge blant på kortlisten er en bedre løsning. Vi trenger ikke fjerne mennene for å hevde oss, for vi er dyktige nok til å fortjene vitenskapspriser også i konkurranse med menn.