Tallenes tale

– Det er et for stort frafall. Mange kvinner tar de første kursene i matematikk, til og med doktorgrad. Men det er ikke like mange som kommer seg videre etter det, sier Idun Reiten til Ressursbanken.

Hun har akkurat kommet hjem til NTNU etter en konferanse i London. Før London var det indiske Hydrabad, der hun holdt æresforelesning under Verdenskongressen for matematikere.

– Det var en stor ære, og en stor overraskelse å bli invitert, sier hun.

Neste uke skal hun videre til Canada, for Reiten er en forsker av internasjonalt format. Hun behersker flere språk og samarbeider med kolleger over hele verden.

Tallkunstner

Nå snakker hun igjen om tall. Men denne gangen er det menneskene bak tallene hun er opptatt av.

– I fjor var det 31 doktorgrader i matematikk, 12 av dem var kvinner. Det er ikke verst. Men på postdok-nivå stopper det opp.

– På instituttet vårt har vi eksempelvis nå 12 ansatte i postdok-stillinger, men bare to av dem er kvinner. Det er ikke bra nok, mener Reiten, som sier det burde vært minst en tredjedel.

Og årsaken til hvorfor det ikke er sånn?

– Det er for få generelle postdok-stipend som hvem som helst kan søke på. I stedet har man mange ansatte på prosjekt, sier hun. Hun mener Forskningsrådet burde trå til med ekstrabevilgninger for å få til flere åpne postdok-stillinger øremerket for kvinner.

Selv har Reiten brutt flere barrierer som kvinnelig forsker. Hun var den andre kvinnen her til lands som tok doktorgrad i matematikk, og da hun i 2007 ble utnevnt som medlem av den svenske, Kungliga Vetenskapsakademiens matematikk-gruppe, ble hun det som første kvinne. Akademiet bestemmer hvem som får Nobelprisen i fysikk og kjemi.

I tillegg til innledningen under Verdenskongressen, har Reiten holdt foredrag ved matematikkens "olympiade", International Congress of Mathematicians, og et raskt søk på Mathematical Reviews Database - den ledende databasen i matematisk forskning – viser at hun er sitert mer enn 1 100 ganger av over 400 kolleger.

Men at Reiten har vært kvinne og anerkjent forsker innenfor et ellers mannsdominert fagmiljø, vil hun selv ikke lage noe nummer av.

– Det har ikke vært noe problem, sier hun, og vender raskt tilbake til det prinsipielle spørsmålet.

– Det er på postdok-nivå problemene ligger, og det er der man burde forsøke å gjøre noe, sier hun.

Valgte språk

Den 68 år gamle kvinnen fra Klæbu, utenfor Trondheim, er vokst opp med en hjemmeværende mor og en far som jobbet som lærer. Selv sier hun at hun har vært interessert i matematikk ”siden hun ble født”. I ung alder satt Idun Reiten klistret til radioen for å lytte til problemklubben. Det var et program etter god gammel folkeopplysningsnorm, der lytterne ble oppfordret til å løse ti matematiske og logiske oppgaver. Reiten syns programmet var veldig artig, og løste stort sett alle oppgavene hver gang. En gang hun løste alle ti oppgavene, fikk hun tilsendt et tinnfat i premie. Det fatet har Reiten fortsatt tatt vare på.

Men da hun i sin tid skulle velge utdanning, valgte hun språk.

– Jeg var i veldig tvil om hvilken linje jeg skulle velge, og endte til slutt opp med å ta latinlinjen, sier Reiten, som sikter til hva vi i dag ville kalt språkfag.

– Jeg var interessert i både språk og matematikk, men interesserte meg mindre for fysikk og kjemi. Dette var på Trondheim katedralskole.

– På den tiden måtte man velge hva slags linje man ville ta, så hvis man ønsket full fordypning i matematikk, måtte man også ta fysikk. Til tross for at hun hadde valgt bort matematikken på den videregående skolen, klarte hun å kvalifisere seg til å studere matematikk ved det som nå heter NTNU.

– Det var ikke noe problem. Jeg tok et korrespondansekurs i løpet av sommeren.

– Mener du at du tok all matematikkutdanningen fra videregående som privatist i løpet av en sommer?

– Ja, jeg tok litt på sommeren, og begynte på universitetet som vanlig, som om jeg hadde realfagsartium. Men vi hadde jo litt matematikk på språklinjen også, da. Også hadde jeg litt tid på sommeren. Det var ikke noe problem, gjentar Reiten.

Utdannet i USA

Etter det lille sidespranget med språkfag på videregående var Reiten tro mot matematikkfaget. Etter å ha tatt hovedfag i matematikk ved Universitetet i Oslo, bar det av gårde med stipend til USA. Men nok en gang var Norge i ferd med å tape matematikktalentet. Den unge trønderen hadde nemlig bestemt seg for å bli lektor, og hadde det ikke vært for en stipendordning opprettet av Forskningsrådet, hadde nok Reiten blitt værende hjemme.

– På den måten kan man takke Forskningsrådet for at jeg ble matematiker, sier Reiten i dag.

Et fly fullt av nordmenn ble sendt over Atlanteren. Selv havnet Reiten i Illinois, der hun 29 år gammel fullførte doktorgraden sin i abstrakt algebra.

Gode resultater gjorde at hun fikk tilbud om å forlenge oppholdet ”over there”; men Reiten ville hjem til Trondheim.

I 1974 ble hun ansatt ved det som da het Den allmennvitenskapelige høgskole (AVH).

– Hvordan var matematikkmiljøet i Trondheim da du kom hjem igjen?

– Det var adskillig færre folk enn det er i dag, og på mitt fagfelt var det ingen andre. Men det har det jo kommet etter hvert. I dag er vi en fin faggruppe som arbeider med algebra her.

Og det skal visst Reiten ha en stor del av æren for. Kolleger betegner henne som en kraftfull teoribygger – og en viktig faglig miljøbygger ved NTNU. Etter ankomsten i 1974 har Trondheimsuniversitetet markert seg som verdensledende på et felt som ikke dekkes av andre her til lands; ringteori i abstrakt algebra.

– Det har med abstraksjon å gjøre. Man drar ut det essensielle, forklarer Reiten.

– Det behøver ikke være tall, det kan eksempelvis være symmetrier av en likesidet trekant, der du får en felles fremstilling.

– Jaha?

– Ja, man utvikler noe felles der du har eksempler som er forskjellige, men utvikler det som er felles for dem. Så kan du gå tilbake til spesialtilfellene for så å få ut noe bestemt der, eller trekke ute det spesielle der.

Penger til grunnforskning

Det høres kanskje abstrakt ut, men det er da også fagets essens. Reiten er en av de som forstår det best i verden, kjent for å ha utviklet teorier med betydning for flere forskningsfelt. Selv har jeg problemer med å forstå.

– Hvorfor er forskning innen matematikk så viktig, Reiten?

– I tillegg til at det fins mange anvendelsesområder for matematikk, for eksempel i teknologi, er matematisk tenkning en viktig del av vår kultur.

– Teoretisk grunnforskning handler dessuten om å utvide kunnskap. Det gjør også matematikken. Men det som ofte er typisk for matematikken, er at man ikke alltid vet på forhånd hvilke muligheter den gir for videre anvendelse, sier Reiten.

– Et eksempel er jo forskningen til John Torrence Tate som vant Abel-prisen i år. Han drev med et felt som hadde med tallteori å gjøre. Resultatene av hans arbeid har vært avgjørende for praktiske anvendelser innenfor eksempelvis datasikring og slikt. Men han visste jo ikke det da han selv utviklet sine teorier, sier Reiten.

– Et sitat av Torrence Tate illustrerer det godt: ”Da jeg først studerte dette, så visste jeg ikke at det ville ha noen praktisk nytte.”

– Hva syns du om rammene for grunnforskningen i dag?

– Det kunne vært bedre. Jeg syns det blir satt av for lite penger, og jeg syns det er for vanskelig å få støtte til de frie prosjektene. Det blir lite sammenliknet med de mer anvendte satsingsområder. Og det er vel de fleste enige om. Spørsmålet er hvordan man skal få gjort noe med det, sier Reiten. Hun retter delvis kritikk mot opprettelsen av de nye sentrene for fremragende forskning (SFF), som hun mener går ut over tildelingene til andre frie forskningsprosjekter.

– Personlig syns jeg ikke det burde være så mange slike sentre. Når vi ser at det er så mange problemer med finansieringen av grunnforskningen, så syns jeg man burde ha prioritert den foran disse sentrene, sier Reiten.

Ordningen med SFF-sentre ble opprettet i 2003 og har vært en viktig forskningspolitisk satsing for regjeringen. Men kostnadene er store. Årlig spiser de mange SFF-sentrene nå mer enn 230 millioner kroner av Forskningsrådets budsjett.

– For oss som driver med grunnforskning, er det vanskelig å hente inn støtte fra næringslivet og andre steder. Det er enda en grunn til at det offentlige burde prioritere grunnforskningen spesielt, sier Reiten.

Skal spille tennis

Selv har hun få år igjen ved universitetet, men selv om hun om ikke alt for lenge blir pensjonist, er hun ikke i tvil om hva hun vil vie tiden sin til:

– Jeg kommer til å fortsette med forskningen, og har forskjellige ting planlagt, sier matematikkprofessoren, som avslører at hun allerede er invitert til å holde en gjesteforelesning i 2012.

Foruten matematikken skal Reiten fortsette å spille tennis. Det har hun gjort i en årrekke.

– Hva tenker du om rekrutteringen av unge jenter til realfagene i dag?

– Den syns jeg egentlig er ganske bra. Om det er en tredjedel kvinner som studerer, slik det er nå, så er jo det bra. Akkurat det syns jeg ikke er så galt. Men når det gjelder de ansatte, så er det langt fra en tredjedel kvinner, sier Reiten.

– For en stund siden var jeg på den Kungliga Tekniska högskolan i Stockholm. Der virker det som om de gjør en del ting. Blant annet var jeg spesielt invitert til å holde gjesteforelesning, fordi de hadde fått gjesteforelesningspenger øremerket kvinnelige forelesere. De inviterer også kvinnelige gjesteforelesere på lengre opphold, og de har blant annet rekruttert en kvinnelig ansatt fra utlandet.

– Det virker som de har forsøkt å gjøre noe mer i Sverige, resonnerer Reiten.

– Om man kunne få til et generelt postdok-program for realfag og matematikk, så hadde det sikkert vært noe som kunne hjulpet på kvinnerekrutteringen til universitetene.