Kampen om språket i akademia

– Jeg synes det er en litt provinsiell tankegang, det å tenke at norsk akademia blir litt bedre av å ha engelsk som hverdagsspråk.

Det sier Mariel Cristina Støen, førsteamanuensis ved Senter for utvikling og miljø (SUM) ved Universitetet i Oslo.

Selv har hun spansk som morsmål, og jobber innenfor et fagfelt der språket er engelsk. Men e-poster fra kollegaer på senteret vil hun ha på norsk.

– Jeg kom til Norge da jeg var i begynnelsen av 30-årene. Det at folk på jobben snakker og skriver norsk med meg, har vært et av de viktigste integreringstiltakene jeg har vært gjennom.

– Alle bør kunne norsk

Støen er en av en stadig voksende skare av utenlandske forskere som velger å gjøre karriere i Norge. Hun er født og oppvokst i Guatemala, men det var mens hun studerte i Mexico at hun traff sin norske ektemann.

Hun berømmer SUM for at man der holder på norsk som hverdagsspråket, selv om de alltid har vært en håndfull forskere med et annet morsmål.

– Alle fast ansatte ved Universitetet i Oslo bør snakke norsk, punktum. Noe av hensikten med å komme hit må da også være å lære å kjenne det norske samfunnet og den norske kulturen. Om du som utlending bare sitter på kontoret ditt i din egen lille boble, og ellers kun omgås andre utlendinger, går du glipp av muligheten til å høste viktige erfaringer, sier Støen.

– Om du hadde fått jobb i Latin-Amerika, hadde ingen gått med på å snakke engelsk med deg, bare fordi du ikke ville ta deg bryet med å lære deg spansk. Nå er vi 300 millioner som snakker spansk, så vi kan tillate oss å være rebelske.

Ny avdeling, nytt språk

Internasjonaliseringen av akademia har vært et diskusjonstema lenge. Fra 2007 til 2012 utgjorde utenlandske forskere 60 prosent av den samlede veksten i antall forskere ved norske universiteter.

Resultatet er blant annet at engelsk har blitt hverdagsspråket på stadig flere akademiske arbeidsplasser.

Da Tove Bjørneset ble ansatt som nordiskfilolog og terminolog i Uni Research i 1995, var norsk arbeidsspråket. I 2009 ble hennes avdeling slått sammen med en annen, og dermed ble engelsk det gjengse dagligspråket, ettersom det var det som allerede ble brukt i den andre avdelingen.

Avdelingsdirektøren er i dag tysk, mens Bjørnesets forskningsgruppeleder er britisk.

– Alt i alt er vi rundt 420 ansatte fordelt på 50 nasjonaliteter ved Uni Research, og det er vi stolte av. Men engelsk har kommet raskt og massivt inn i arbeidshverdagen vår, uten at noen egentlig snakker om hvilke utfordringer det byr på, sier hun, som i dag jobber som leksikograf i en prosjektlederstilling med blant annet å utvikle ordbøker mellom norsk og andre språk.

Som tillitsvalgt har hun erfart at mange medlemmer opplever det som vanskelig å måtte gjennomføre blant annet medarbeidersamtaler på engelsk.

– Tenk deg bare hvor vanskelig det er å sette klare, dekkende ord på hva du tenker og føler på eget morsmål. Hvordan skal du si alle disse tingene i et liv som ikke er så lett kategoriserbare og hvordan du har det som menneske? I situasjoner hvor nærmeste leder har engelsk som morsmål, kan det lett oppstå såkalt asymmetrisk kommunikasjon, fordi lederen da også blir den majoritetsspråklige, selv om vi altså befinner oss i Norge.

– Valørene blir borte

Kjønns- og medieforsker Wencke Mühleisen opplever også at nyansene forsvinner når hun må kommunisere på engelsk.

– Det høres kanskje rart ut, all den tid det meste jeg leser av faglitteratur er på engelsk, og jeg snakker språket. Men det er likevel norsk som er mitt akademiske språk. Det er det jeg behersker i alle dets valører, eller i alle fall ønsker å tro at jeg gjør. Når jeg må skrive på engelsk, opplever jeg at det blir veldig firkantet og overtydelig, uten de nyansene og retoriske virkemidlene som jeg kan gjøre bruk av på norsk. Og det kjennes helt forferdelig. Det er som å bli kastrert.

– Det betyr ikke at jeg ikke ønsker å bli bedre til å skrive engelsk. Men jeg er sjelden stolt av resultatet, og det er deprimerende. Jeg føler jeg ender opp med tekster som ligner på bruksanvisninger.

Hun understreket at internasjonaliseringen av forskningen er en utrolig mulighet og et gode.

– Samtidig er det å ivareta andre språk enn engelsk som akademisk språk, svært viktig, både politisk og kulturelt. Engelskens dominans som hegemonisk språk er en arv etter kolonialismen og et resultat av globaliseringen. For oss som akademikere er det viktig å insistere på andre veier til kunnskap enn kun gjennom det engelske språket. Det koker ned til noen enkle spørsmål: Hvem sin kunnskap, sine erfaringer, sitt geografiske, kulturelle og politiske perspektiver får gjennomslag og blir anerkjent som gjeldende kunnskap? Alle språk bærer med seg en politisk og kulturell historie, og ingen lar seg direkte oversette. Nettopp denne uoversettbarheten er noe av det vi må ta vare på.

Når det er sagt, hadde Wencke Mühleisen gjerne sett at hun våknet opp i morgen og plutselig behersket akademisk engelsk til fingerspissene.

– Det ville jeg jo hatt en åpenbar fordel av, om jeg samtidig kunne ha fortsatt å skrive på norsk.

– Norsk er formidlingsspråket

Mariel Cristina Støen mener at det å bevare norsk som akademisk språk er en forutsetning for universitetenes samfunnsoppdrag.

– Vi må kunne kommunisere med verden utenfor akademia, på norsk. Selv om forskningen min publiseres på engelsk, bestreber jeg meg på å formidle på norsk der det er relevant.

Og selv om nordmenn flest behersker engelsk på et tilfredsstillende nivå, mener Støen at kvaliteten på engelsken i akademia kan variere.

– Jeg ser det på studentene, hvor brå overgangen kan bli når de skal følge forelesninger på dårlig engelsk. Når vi alle skal snakke gebrokkent engelsk, er det noe som forsvinner. Så lenge studentene mine behersker norsk, tror jeg det er bedre at jeg snakker med dem på mitt gebrokne norsk. Det vil bli færre omformuleringer i hodene deres.

Wencke Mühleisen beskriver hvordan det stotres og stammes når forskere fra hele verden samles på konferanser og seminarer.

– Vi hjelper hverandre så godt vi kan, og er blitt flinke til å holde ut vår egen krøkkete engelsk. Men det er klart at de som da har engelsk som morsmål har en stor fordel. De kan uttrykke seg langt mer nyansert, i motsetning til mange av oss andre. Det gjør noe med argumentasjonen. Noen ganger gjør manglende språkkunnskaper at du brenner inne med en argumentasjonsrekke.

– Flerspråklighet er et gode

Å beherske flere språk enn engelsk burde være til en akademikers fordel. Mariel Cristina Støen opplever imidlertid at hun får lite uttelling for at hun kan skrive på spansk.

– Om en norsk forsker har publisert noe på spansk, har det en wow-faktor og er i praksis mer meritterende enn når jeg gjør det. Det synes jeg er urimelig. Forskningen min foregår i Latin-Amerika, og derfor er det viktig for meg at jeg også formidler på spansk. Men spansk vektes ikke like mye her i Norge som når jeg formidler på engelsk.

Mühleisen skriver ikke bare akademisk, men også skjønnlitterært, på norsk. Men barndommens språk var tysk.

– Jeg kan ikke skrive tysk på et akademisk nivå, men jeg kan lese det. Dermed kan jeg følge med på tysk forskning, og det er en rikdom. Det viktigste av forskningen blir nok oversatt til engelsk etter hvert, men langt fra alt. Og det som oversettes, vil bli gjenstand for den sedvanlige internasjonaliseringsprosessen, der nyanser lett går tapt.

Tove Bjørneset er opptatt av at det må jobbes for en aktiv og reell to- eller flerspråklighet i norsk akademia.

– Det må jobbes for parallellspråklighet, der vi både tar vare på norsk som akademisk språk, samtidig som vi løfter opp engelsken. Jeg håper aldri den dagen kommer da vi ikke lenger kan snakke om faget vårt på norsk.

Språkkurs på engelsk og på norsk

Bjørneset ønsker samtidig det blir lagt mer til rette for å styrke ansattes engelskferdigheter.

– I den harde konkurransen om forskningsmidler tror jeg at språkkvaliteten ofte kan være utslagsgivende. Det forventes at dette er noe forskere skal fikse selv. Men vi må ta tak i og snakke om disse utfordringene, og erkjenne at per i dag bremser språket oss for ofte, både faglig, konkurransemessig og psykososialt. 

Forskere utenfra må samtidig kunne forventes å lære seg norsk opp til definerte nivåer, mener Bjørneset.

– De må tilbys norskkurs når de kommer, gjerne også deres eventuelle partner. Slik signaliserer vi at vi ønsker at de skal bli værende og trives i Norge. I mange tilfeller ser vi at det er først når de får barn at de innser verdien av å kunne norsk.