Etterlyser innsats for å beholde kvinnelige ingeniørstudenter

Se for deg en utdanning med veldig stor overvekt av kvinner eller menn, for eksempel barnehagelærerutdanning eller teknologifag. Om du ikke nødvendigvis forventer at mindretallet skal bli båret på gullstol, er det lett å anta at mye blir gjort for å få mindretallet til å trives og ville fortsette studier.

Maren Garmann Launes finner omtrent det motsatte i sin masteroppgave med intervjuer av kvinnelige bachelorstudenter i ingeniørvitenskap ved Universitetet i Agder (UiA).

Ingen av informantene hadde opplevd at forelesere, veiledere eller ledelsen ved instituttet satte søkelys på kjønnsubalansen, og de ble heller ikke oppfordret til å fortsette med mastergrad, doktorgrad eller en karriere i akademia, forteller Launes.

– Hvordan blir kvinner i mindretall møtt, spør hun, og svarer med egne funn:

– Det er tydelig at UiA har satt søkelys på den skjeve kjønnsfordelingen i form av ulike tiltak for å få kvinnelige studenter inn på studieprogrammene, men ikke på studiehverdagen eller for at de skulle fortsette i akademia.

Launes har intervjuet syv kvinnelige studenter om betydningen av kjønn i studiehverdagen og om akademia som en mulig arbeidsplass på studieprogrammene fornybar energi, mekatronikk og byggdesign ved Institutt for ingeniørvitenskap. Det resulterte i en masteroppgave ved Institutt for statsvitenskap og ledelsesfag ved UiA.

«Akademia er ikke et sted å jobbe»

Det er gjort godt arbeid med å få kvinner til å begynne på mannsdominerte studier, mener Launes:

– Der har UiA gjort mye positivt med for eksempel kjønnspoeng, nye navn på flere studieprogram og mangfold på bilder for å rekruttere bredt.

Studieprogrammet byggingeniør ble til byggdesign og elkraft ble til fornybar energi, forteller Launes.

– Det har vært mye forskning på hvordan få flere kvinner inn i mannsdominerte fagfelt, men jeg fant lite forskning på hvordan de faktisk har det på studieprogram med høy kjønnsubalanse. Kanskje tenker universitetene at det løser seg bare kvinner kommer inn, men masteroppgaven min er et eksempel på at det ikke gjør det.  

Der kommer det fram at selv om informantene sier at de trives, så reagerer noen på hvordan de ble møtt av mannlige medstudenter – andre forteller om at mannlige medstudenter stiller spørsmål ved deres faglige dyktighet.

Launes undrer seg over at selv om informantene beskriver seg som skoleflinke, så fortalte flere om en bekymring for å havne bakpå med skolearbeidet.

– Flere var også skolelei, men hva er det som gjør disse skoleflinke jentene skoleleie, spør hun.

Launes mener utdanningsinstitusjonene generelt, ikke bare UiA, bør bli flinkere til å jobbe med kvinnene mens de studerer, og hun savner større oppmerksomhet for å beholde kvinnene i sektoren. De kan for eksempel tematisere utfordringene i løpet av studietiden og reflektere rundt kjønn på studieprogrammene.

– Fagområdene ved Institutt for ingeniørfag er sentrale for utviklingen av framtidens teknologi, og vi er derfor avhengige av kandidater som speiler befolkningen. Vi får lite variasjon i erfaringer og perspektiver om vi kun henter forskningstalenter fra halvparten av befolkningen.

– Likevel var holdningen som møtte meg: «akademia er ikke et sted å jobbe».

– Hvor kom den oppfatningen fra?

– De kvinnelige studentene hadde en klar idé om hva en ingeniør gjør. De var idealistisk motivert og ønsket en praktisk arbeidshverdag med å utvikle teknologi for framtiden. Det er interessant at dette er noe de ikke trodde de kunne få i akademia. Selv om de hadde gått der i to-tre år, visste de lite om hva akademikere gjorde, og UiA framsto ikke som en synlig, aktuell arbeidsgiver for disse kvinnene.

Det å begynne med ingeniørfag var på den andre siden mer naturlig for informantene.

Brudd mellom forventninger hjemmefra og universitetets mottakelse

Launes viser til noen interessante fellestrekk med informantene: alle var yngst og alle hadde familiemedlemmer – gjerne en far – som var ingeniør, eller jobbet i tekniske yrker.

Som en av informantene sier:

«Jeg vet jo det at det er veldig mange jenter som går ingeniørstudieprogram har fedre som er ingeniører. Jeg har hvert fall hørt det. Jeg vet ikke hvor sant det er. Men jeg har jo det. Og nesten alle venninnene mine her har jo også det …»

Kvinnene opplever ingeniørfag som naturlige utdanningsvalg hjemmefra, samtidig som universitetene også viser at de ønsker flere kvinner i disse og andre mannsdominerte fag. Likevel smuldrer støtten fra universitetet bort når de først har begynt på studiet. Som studenter opplever de lite eller ingen oppfølging eller synlige ønsker fra UiA om at de skal fortsette med studier.

Launes er opptatt av at UiA kan få til bedre oppfølging enn det de gjør i dag med de kvinnelige ingeniørstudentene.

Flere typer mannsdominans

Mannsdominansen kan forstås som en overvekt av menn, og på ingeniørvitenskap er det flertall menn både blant foreleserne, studentene og på pensum. Flere informanter fortalte at de hadde hatt en klar overvekt av mannlige forelesere, med 15-20 mannlige og bare 1 kvinnelig foreleser.

Men Launes tolker også mannsdominansen i akademia som måten mannsdominansen gjennom historien fortsetter å prege akademisk tenkning og arbeid. Hun mener denne typen dominans påvirker ingeniørstudentene, og viser noen eksempler:

– Noen av informantene var helt klare på at det var guttene som svarte i timene og i forelesningene, det var ikke noe jentene gjorde.

Studentene fortalte også om opplevelser med mannlige medstudenter som ikke ville skrive oppgave med dem.

– Andre opplevde å bli trukket i tvil av medstudentene, på en annen måte enn de gjorde med mannlige studenter. Som kvinnelig student kunne man for eksempel bli møtt med "hvor har du dette fra", mens de godtok mer fra andre mannlige medstudenter.

– Dette var noe som kom fram underveis i intervjuene, i begynnelsen var det ingen som svarte at de hadde opplevd diskriminering.

Det kunne være oppfatningen av å ikke bli sett på som et individ, men som representant for kjønnet sitt, eller at andre skulle tro at de ikke hørte hjemme på studieprogrammet, forteller Launes.

Vurdert lavere enn mannlige medstudenter

Ifølge Launes trakk informantene sin egen kunnskap i tvil, i tillegg til at de fortalte om episoder der de ble vurdert lavere enn sine mannlige medstudenter – også i noen tilfeller av ansatte:

«… Og da har jeg hørt historier hvor de har vært to som har jobbet sammen på laben, en jente og en gutt, og så har begge gått bort til en lærer eller yrkesarbeider eller en som skal hjelpe de på laben da, og spurt om hjelp, hvor han læreren har snudd seg – hvis hun har stilt spørsmålet da, så har han snudd seg rett til gutten og svart på spørsmålet. Og at det ofte er sånn da at de blir neglisjert.»

– Jeg tolker det som at informantene legger merke til hva som skjer, men plasserer det ikke som direkte kjønnsdiskriminering.

På direkte spørsmål om diskriminering, var det flere som sa at det ikke var noe de hadde tenkt på.

– Jeg tror det handler om kulturen og systemet de kommer inn i, om å passe inn og være en del av majoriteten. De kommer inn i akademia hvor de er i mindretall, flere møter mannlige medstudenter som nedvurderer dem, de deltar i forelesninger hvor kvinnelige studenter ikke svarer på spørsmål, flere sa de var redde for ikke å henge med, selv om de beskrev seg selv som skoleflinke. Da er det kanskje lettere å være en del av flertallet.

Samtidig kunne informantene fortelle at kvinnene søkte hverandre, også på tvers av studieprogrammene, og at det var viktig for trivselen med flere kvinner.

– Det var helt tydelig. Mens jeg skrev masteroppgaven min, ble det dannet en studentforening for kvinner innen tekniske studieretninger, forteller Launes.

UiA svarer: Opptatt av å «pushe» talenter

Paul Svennevig, leder for Institutt for ingeniørvitenskap ved Fakultet for teknologi og realfag, UiA, og fakultetsdirektør Jorunn Skofteland Gislefoss, forteller at de har tett kontakt med studieprogramledere og en åpen-dør policy for å sørge for inkludering og samhold.

– Vi har en policy om å inkludere alle studenter inn i studentmiljøet og i studiehverdagen på Campus Grimstad, det vil si, ikke en spesifikk politikk ovenfor kvinnelige studenter, skriver Svennevig og Gislefoss i en e-post.

Svennevig og Gislefoss understreker at det er en varierende andel kvinner på studiene: Det varierer fra årskull til årskull, fra noen studier med få kvinner, til andre med kvinneandel opp mot 40 prosent.

– Har dere tiltak for å motivere kvinnelige studenter ved instituttet til å fortsette med master- og doktorgrad, eller en karriere ved UiA?

– Ansatte er bevisste på å «pushe» talenter – da kanskje særlig kvinnelige studenter. Noen av de kvinnelige talentene har vi ansatt som doktorgradsstipendiater gjennom ordningen «integrert stipendiat».

Instituttleder og fakultetsdirektør framhever at de gjør en kontinuerlig jobb for å rekruttere studenter til videre studier fra første dag.

– Hvordan jobber dere for å få flere kvinnelige forskere og undervisere ved instituttet og fakultetet?

– Blant annet gjennom ordningen «integrert stipendiat», og at vi gjennom våre nettverk sprer informasjon om ledige stillinger til kvinner i det aktuelle fagmiljøet og oppfordrer dem til å søke.

– Launes' informanter forteller bl.a. om opplevelser der de blir vurdert lavere enn sine mannlige medstudenter. Hva gjør dere for å motvirke en slik kultur og for å forbedre studiemiljøet?

– De ansatte ved UiA, Fakultet for teknologi og realfag og Institutt for ingeniørvitenskap skal alltid likebehandle våre studenter (og ansatte). Det er derfor meget synd hvis våre kvinnelige studenter opplever det slik. Det skal vi sette i gang en undersøkelse av – slik at vi eventuelt kan sette i gang tiltak, for slik skal det ikke være i 2022, mener Svennevig og Gislefoss.

Begge viser til Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT) fra 2022, der UiA, Campus Grimstad, ble rangert som nummer 10 når det kom til studentmiljø.