– Forskere lider av en galskap som heter lidenskap

May-Britt Moser ble bergtatt av hjernen allerede som liten jente på Fosnavåg i Møre og Romsdal. Selv før hun helt visste hva en hjerne var, ville hun finne ut mer om hva det er som skjer inni oss og får oss til å gjøre ting.

– Jeg husker at jeg satt ute på gården og så på en på snegle som tygget på et blad. Og jeg lurte på hva den tenkte: Hvorfor valgte den akkurat det bladet? Hvordan smakte det? Tenk at jeg har fått ta med denne nysgjerrigheten på alt som lever og gjøre den til et yrke – for en gave det har vært, stråler hun.

Forskere lider av en galskap som heter lidenskap, sier May-Britt Moser gjerne. Men i nærmiljøet på Fosnavåg var det få rollemodeller for den som drømte om å forske. Unntatt Professor Balthazar på Barne-TV, da.

– Jeg elsket ham! Drømmen var å få ha et laboratorium hvor man kan blande kjemikalier og lage ting, tenkte jeg, mimrer hun.

Gro var et viktig forbilde

24. november skal May-Britt Moser holde foredrag om sin vei til Nobelprisen. Anledningen er at Forskningsrådets Balanse-program feirer at de i ti år har finansiert kunnskap, læring og tiltak for å fremme likestilling og kjønnsbalanse i akademia.

Moser skiller seg ut i mengden av nobelprisvinnere: Kun 60 prisvinnere har vært kvinner, mot 894 menn. Selv synes hun likevel det er mer interessant å snakke om at hun er forsker enn at hun er en kvinne som forsker. En kommentar fra en av døtrene hennes minnet henne imidlertid på hvor viktig det er å vise respekt for dem som har gått foran.

– Kvinnene som har banet vei gjorde det mulig for meg å være naiv og tro på at ting er mulig, sier hun, og fremhever særlig Gro Harlem Brundtland som et viktig forbilde:

– Som en fremragende politiker med forskerbakgrunn og fire barn viste hun hva som er mulig, og hun stod så trygt i all kritikken hun møtte.

I tillegg skryter Moser også av menn som så henne og løftet henne frem som ung. Én av dem var fysikklæreren på videregående som passet på å fortelle alle jentene i klassen at han håpet og forventet at de ble ingeniører. En annen var den ledende hjerneforskeren Per Andersen ved Universitetet i Oslo, som var veilederen hennes som doktorgradsstudent.

– Han var en herremann av den gamle skolen, men han kjempet alltid for mulighetene til dyktige kvinner, minnes hun.

Ikke et A4-liv med golden retriever

May-Britt fremhever også eksmannen Edvard, som hun vant nobelprisen sammen med. Som fremadstormende forskere med to barn var de bevisste på å dele på arbeidsoppgavene, både på jobb og med familien. Samtidig er hun åpen om at familien Moser ikke har hatt et helt normalt liv. Ungene har alltid hatt foreldre som har jobbet og reist mye. Noen ganger var de med på reiser til forskerkonferanser med barnevakt.

– Dette er ikke en karriere for et A4-liv med golden retriever, smiler hun.

Da smakte det ekstra godt at de to døtrene omtalte nobelprisen som et familieprosjekt.

Når Moser ser på de unge, lovende forskerne hun leder på Kavli-instituttet, merker hun seg med glede at de er enda mer likestilte i måten de balanserer karriere og familie på enn hennes egen generasjon var. Forskerne samarbeider også om barnepass-løsninger for å få hverdagene til å gå opp.

Samtidig er Moser bevisst på å spørre talentfulle kvinner (og menn) om hva de trenger for å velge å gå videre med forskningen.

– Vi ser jo at vi mister noen store talenter til privat næringsliv, hvor de kan få bedre betalt og mer fritid. Da er det viktig at vi gjør det vi kan for å tilrettelegge for at flere likevel velger å bli hos oss, hvor de kan bruke nysgjerrigheten sin og jobbe med de smarteste og mest kreative kollegene som finnes, understreker hun.

Et råd for å vinne nobelprisen

Som leder strekker Moser seg langt for at forskerne kan ha en sunn balanse mellom jobb og privatliv. Det kan være krevende å finne en balanse som fungerer for alle parter, men når man lykkes kan det bidra til å holde på toppforskere, mener hun:

– I USA er forskerlivet langt mer brutalt og mange ambisiøse forskere velger bort det å få barn. Jeg sier alltid "familien først", og vi ser jo at noen internasjonalt attraktive forskere velger å bli her i Norge fordi det er mulig å være forsker med en familie her.

Til unge forskere som drømmer om å få en nobelpris en gang, har hun et enkelt råd: Det beste tipset for å få en nobelpris er å unngå en rigid karriereplan som skal ende med prisutdeling i Stockholm rådhus.

– Det viktigste du kan gjøre er å være ærlig med deg selv om hva lidenskapen din i livet er, uavhengig av hva du lander på. Da kan du nå langt, uansett hva du velger, sier May-Britt Moser.

Denne saken ble først publisert hos Forskningsrådet.