Publisering må ikke feiltolkes som at det er det eneste produktive som skjer i akademia, mener innleggsforfatterne. De fire trekker blant annet frem all den viktige – og innbringende – undervisningen og veiledningen. (Illustrasjonsbilde: iStockphoto)
Debatt:

Produktivitet = publisering?

Det er mange måter å være produktiv på i akademia, skriver fire ansatte ved Universitetet i Agder og Universitetet i Oslo.
06. mai 2022
May-Linda Magnussen er førsteamanuensis ved Universitetet i Agder. (Foto: UiA)

Kifinfo publiserte nylig en nyhetssak som etter sigende avkrefter en myte om kvinners lave publisering. Det kommer frem at forskjeller i publisering i stor grad skyldes fagområder og stilling.

Les saken: Forskarar avkreftar myten om kvinners låge publisering

Likevel er forskjellen kjønnet, i den forstand at flest kvinner gjør sitt akademiske virke på fagområder og i stillinger med lavest publisering.

Artikkelen avkrefter dermed ikke nevnte myte, men viser at vitenskapelig publisering er kjønnet på andre måter enn ved at kvinner selv ikke er gode nok.

Hanne Haaland er instituttleder ved Universitetet i Agder. (Foto: UiA)

Subtile likestillingsutfordringer

Siden vi lever i en tid hvor likestillingsutfordringer ofte blir forklart som feil og mangler ved individuelle kvinner og menn, er det viktig å synliggjøre forskning som den som kommer frem Kifinfos sak.

Samtidig bidrar saken til å reprodusere subtile maktforskjeller – maktforskjeller som blant annet er kjønnede.

Saken viser til at over 40 prosent av publiseringspoengene «hankes inn» av 10 prosent av de vitenskapelige ansatte, og til at størstedelen av disse er menn. Disse 10 prosentene omtales som «superproduktive».

Også andre steder i teksten settes det likhetstegn mellom publisering og produktivitet.

Manglende produktivitet?

Fra der vi står i våre arbeidshverdager, ser vi produktive mennesker i bøtter og spann. Vi ser mennesker som jobber. Mye.

Rebecca Lund er postdoktor ved Universitetet i Oslo. (Foto: UiO)

Publiseringsstatistikk, som det har blitt populært å lage og skrive nyhetssaker om, bidrar til å synliggjøre noe av dette arbeidet, men har også kapasitet til å tilsløre annet akademisk virke.

Mens publisering ofte synliggjøres, tyder mye på at kunnskapsutvikling i form av for eksempel undervisning og veiledning – som vi ikke lager og formidler så mye statistikk om – systematisk usynliggjøres. Trolig gjør også kvinner mer slikt arbeid enn menn.

Vi må synliggjøre mer av arbeidet i akademia

Vi vil minne leserne om de første kvinneforskernes agenda. Mange av dem synliggjorde arbeid som ble skjult av rådende diskurser av hva som var produktivt og kunnskapsrikt arbeid. Kvinneforskerne fikk blant annet frem hvordan lite synlig hus- og omsorgsarbeid, som i stor grad ble gjort av kvinner, var en avgjørende innsatsfaktor i det økonomiske systemet vårt. Dette var tilfelle uten at kvinnene selv fikk så mye igjen for det, verken i penger eller i anerkjennelse.

Hege Wallevik er førsteamanuensis ved Universitetet i Agder. (Foto: UiA)

I dag ser det som nevnt ut som om kvinner gjør en stor del av det undervisnings- og veiledningsarbeidet som gir store inntekter til universiteter og høgskoler. Dette arbeidet skaffer veldig mye mer inntekter enn hva publiseringsarbeid gjør. Likevel ser det ut til å bli lavere verdsatt, både i anerkjennelse og på lønnsslippen.  

Å omtale publiseringsstatistikk som produktivitetsstatistikk tjener særlig de nevnte 10 prosentene.

Vi må alle være på vakt mot måter maktforskjeller i akademia kan snike seg inn i språket vårt på, og snakke og skrive på måter som utfordrer disse forskjellene.

De fire innleggsforfatterne er:
May-Linda Magnussen, Universitetet i Agder
Hanne Haaland, Universitetet i Agder
Rebecca Lund, Universitetet i Oslo
Hege Wallevik, Universitetet i Agder