Etnisitet lar seg ikke telle

Du står midt på campus og ser deg rundt. Menneskene som vrimler rundt deg, er hvite. Stort sett, i alle fall. Bare unntaksvis ser du noen du tenker har aner på en annen breddegrad.

Hvor mange er de?

Det viser det seg snart at det er umulig å finne ut, for hvordan teller du etnisitet?

– Etnisitet er subjektivt

– Det er veldig mange, særlig fra media, som gjerne vil tallfeste etnisitet. Men det er altså ikke noe vi gjør her i Statistisk sentralbyrå.

Det sier Minja Tea Dzamarija, seniorrådgiver i seksjon for befolkningsstatistikk.

– Vi fører kun oversikt over fødeland, ettersom det er noe som ikke endrer seg. Våre variabler er ikke dynamiske, sier Dzamarija.

Men slike ting som hudfarge endrer seg vel ikke, spør du kanskje. Så enkelt er det likevel ikke.

– Etnisitet er subjektivt. Vi ser det fra land som baserer seg på folketellinger, hvor det ikke er uvanlig at en person skifter etnisk gruppe fra én telling til en annen.

– Jeg har slike erfaringer fra min egen familie. Jeg er født i det tidligere Jugoslavia, og kom til Norge på 1990-tallet. Vi var en veldig blandet nasjon, og jeg har kusiner  som er registrert med ulike etnisiteter, selv om de har samme foreldre. De har en far som definerer seg som slovensk og en mor som definerer seg som kroatisk, og mine kusiner har selv gjennom årene definert seg litt ulikt.

– Trenger en felles forståelse

Warsame Ali har master i psykologi og jobber som forsker ved Nasjonalt kompetansesenter for migrasjons- og minoritetshelse (Nakmi).

– Skal vi bruke et begrep som «etnisk mangfold», må vi i alle fall være sikre på at vi alle legger det samme i begrepet, slik at vi har en felles forståelse av hva vi egentlig snakker om. I akademia er det lett å bli stående fast i diskusjoner om hva vi legger i ord og begreper.

– Men er for eksempel hudfarge, navn og morsmål noe vi burde snakke mer om?

– Jeg opplever ikke at jeg har belegg for å si at det er et stort problem for karriereløpet i akademia hvorvidt man har en annen etnisk bakgrunn. Men det er jo helt klart en mangel på mangfold i akademia, så det er viktig å forsøke å få kunnskap om hva det er i systemet som kan fungere diskriminerende, sier Ali.

Norge er et registerland

For en tid siden ba Kunnskapsdepartementet og Kif-komiteen Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (Nifu) om å forsøke å kartlegge situasjonen i akademia med hensyn til etnisk mangfold.

– Men den bestillingen opplevde vi ganske snart som utfordrende, for hva legger man i etnisitet, spør Hebe Gunnes, seniorrådgiver i Nifu.

Dagen før deltok hun på Kif-komiteens konferanse om kjønn og mangfold i akademia, der en foredragsholder fra USA snakket om tiltak de hadde satt i gang.

– Vedkommende snakket ut fra kategorier som «black», «Hispanic», «Asian» og «white». Det er inndelinger som ikke gir mening her til lands, sier Gunnes.

For Norge, og de fleste andre land, er såkalte registerland. Det vil si at de baserer seg på folkeregistret og opplysningene her om fødeland.

– Så har du de såkalte oversjøiske innvandringslandene – USA, Canada og Australia, som baserer befolkningsstatistikken sin på jevnlige folketellinger. Her blir folk spurt om å krysse av for etnisitet. Men det som altså viser seg, er at hva de krysser av for kan endre seg gjennom livet, forteller Dzamarija.

I SSBs statistikker registreres personers fødeland, men også foreldrenes og besteforeldrenes fødeland.

– I de fleste analysene våre opererer vi med én standard: Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre omtales under ett som «personer med innvandrerbakgrunn». Resten kaller vi for «den øvrige befolkningen». «Etnisk norsk» er altså ikke en betegnelse vi bruker, understreker Dzamarija.

– Må ikke blir for detaljorientert

I Nifu-rapporten ble mangfoldsbegrepet dermed basert på geografisk opprinnelse, i tråd med SSBs befolkningsstatistikker. I rapporten, som har tittelen Mangfoldstatistikk: Statistikk om innvandrere og etterkommere av innvandrere i norsk forskning og høyere utdanning, skilles det mellom internasjonalt mobile forskere, og innvandrere og etterkommere av innvandrere som har tatt all høyere utdanning i Norge.

– For begge disse gruppene kan det ha noe å si hvilken del av verden de kommer fra. I så måte kan det være interessant å se på mulige ulikheter både med hensyn til rekruttering og det akademiske karriereløpet mellom de som har bakgrunn fra vestlige land og de som har bakgrunn fra Asia eller Afrika, sier Gunnes.

Les: Mangfoldstatistikk åpner for nye spørsmål

Nå vil man kanskje tenke at det må være annerledes å komme som for eksempel hvit sørafrikaner versus svart til et temmelig hvitt, norsk akademia.

Warsame Ali synes likevel ikke at man skal gå seg bort i detaljene.

– Jeg tror man i første omgang fint kan bruke fødested som et utgangspunkt for en diskusjon om mangfold. Først i neste omgang kan man gå inn og finjustere og ta hensyn til ulike etnisiteter innenfor samme landområde. Det finnes for eksempel mange somaliere som er født i Kenya eller Uganda, men som likevel opplever seg selv som somaliere. Men slike detaljer kan man heller ta for seg i en senere runde.

Arbeidsgivers plikt

Verken i den nåværende diskrimineringsloven om etnisitet, eller i den som trer i kraft fra 1. januar 2018, gis det en presis definisjon av hva som menes med «etnisitet». Det presiseres imidlertid at nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk regnes inn under diskrimineringsgrunnlaget.

Samtidig, om du googler «etnisk mangfold», får du over 11 000 treff, mange av dem med henvisninger til offentlige dokumenter, lærebøker i pedagogikk og ulike medieoppslag.

Men hos Likestillings- og diskrimineringsombudet, bruker de ikke begrepet, forteller fagdirektør Claus Jervell.

– Vi kan snakke om etnisk likestilling og etnisk diskriminering, men bruken av begrepet «etnisk mangfold» kan i det hele tatt være problematisk. Når det gjelder de akademiske institusjonene, må de i alle fall definere hva de snakker om før de kan sette i gang tiltak for mer etnisk mangfold.

Diskrimineringsloven gir arbeidsgiver plikt til å jobbe aktivt, planmessig og målrettet mot etnisk diskriminering. Samtidig setter personopplysningsloven sterke begrensninger når det gjelder å samle inn og lagre informasjon om arbeidstakeres og arbeidssøkeres etniske bakgrunn.

Så hva gjør vi da, om vi vil jobbe for mer «etnisk mangfold»?

– Vi kan for eksempel spørre dem det angår hvordan de definerer seg, for eksempel ved hjelp av anonyme medarbeiderundersøker. Men man må hele tiden ta hensyn til personvernet, understreker Jervell.

– Bekymringene bør sirkles inn

Jervells råd til akademiske institusjoner er å først og fremst sette seg ned og spørre seg: Hva er det som bekymrer oss?

– Er målet at flere høyt utdannete forskere fra hele verden skal komme til Norge og finne seg til rette her i akademia? Eller er forskningssektoren mer bekymret for at det er så mange fra etniske minoriteter i Norge som ikke kommer seg videre i akademia?

Warsame Ali etterlyser mer data om hvordan folk med ulike etnisiteter har det i akademia. Men i første omgang mener han de akademiske institusjonene kan begynne med å se på fagfeltene hvor det forskes på migrasjon, etnisitet og diskriminering. Som en start kan institusjonene sørge for at det i alle fall her finnes et mangfold av forskere med ulike erfaringer, som for eksempel innvandrerbakgrunn.

– Da får vi bedre perspektiver på forskningen, og kan i neste omgang bruke kunnskap herfra til å få en bedre forståelse av andre fagfelt, sier Ali.