Svensk millionsatsing på likestilling

Alle universiteter og høgskoler i Sverige skal innen 15. mai 2017 ha en plan for likestillingsintegrering med mål, aktiviteter og utviklingsbehov. Dessuten skal de beskrive hvordan likestillingsintegreringen skal bli en del av den ordinære virksomheten. Dette meldte den svenske regjeringen i desember 2015.

Kravene går til alle lærestedene, mens støtteapparatet skal være Nationella sekretariatet för genusforskning (Genussekretariatet) ved Göteborgs universitet. Universitetet får fem millioner svenske kroner årlig i fire år til oppdraget.

I Stockholm ble det nylig holdt en ekspertsamtale, som skulle gi innspill til hvordan Genussekretariatet best skal støtte lærestedene i likestillingsarbeidet.

– Vi vil vite så mye som mulig sånn at vi kan støtte institusjonene ordentlig. Og dette skal være den første av mange ganger der vi kommer til å treffes for å utveksle kunnskap i forbindelse med oppdraget, sa Kerstin Alnebratt, leder for Genussekretariatet.

– Individorienterte tiltak gjør kvinner til problemer

– Forskningssektoren har aldri hatt en skikkelig likestillingssatsing, slo Alnebratt fast.

– Det har vært satsinger for at kvinner skal merittere seg, men det har ikke vært sett systematisk på årsakene til kjønnsubalansen. Andre statlige organisasjoner har hatt det, men ikke denne sektoren.

En av ekspertene som var invitert til å snakke om hvorfor akademia ikke er likestilt, var Birgitta Jordansson. Hun støtter Alnebratts syn på saken.

– Det har vært flere satsinger for like muligheter rettet mot individer. Dette er problematisk fordi det bygger på en forestilling om at kvinner og menn ikke vet sitt eget beste. De individorienterte tiltakene gjør kvinner til både problemer og løsninger, men slike satsinger endrer ikke strukturene, sa Jordansson, lektor ved Göteborgs universitet.

– Vi må vise hva manglende likestilling handler om

– Problemet med manglende likestilling i akademia er ikke bare diskriminering og trakassering, men like mye ikke-handlinger som usynliggjøring, manglende bekreftelse og ekskludering, sa Anna Wahl, professor ved Kungliga Tekniska högskolan.

Den svenske regjeringen er opptatt av at universitetene og høgskolene bidrar til å nå likestillingspolitiske mål innen flere områder, blant annet:

• Like muligheter i karriereløpet
• Kjønnstradisjonelle studievalg
• Gjennomstrømning i høyere utdanning

En annen ekspert, Liisa Husu, professor ved Örebro universitet, mener man må se på forskningens vilkår og organisering.

– Hvem kan forske, under hvilke vilkår, i hvilke miljøer og om hva, spurte Husu.

Nøkkelord i Husus innlegg om likestilling og manglende likestilling var:

• Ressurser: tid, eksterne og interne forskningsmidler, finansiering av doktorander, midler til internasjonalisering.
• Forskningsmiljøer: ledelse, forskergrupper, hierarkiske strukturer.
• Karrierer: mobilitet, karrierestøtte, forskende foreldre, karriereveier, fordeling av undervisning og forskning.

Paulina de los Reyes, professor ved Stockholms universitet, understreket på sin side viktigheten av å ha en strategi for å håndtere motstand mot likestillingssatsingen.

– Likestilling vil alltid vekke motstand, påpekte hun.

Viktig med en interseksjonell tilnærming

Noen av spørsmålene Genussekretariatet stilte til ekspertene var: Hvordan kan likestillingsintegreringen gjøres på en interseksjonell måte – altså slik at den tar hensyn til flere forhold enn bare kjønn, og hvordan kan et interseksjonelt perspektiv styrke likestillingsarbeidet?

En interseksjonell tilnærmingsmåte har noe å tilby mennesker som prøver å forandre universitetene, ifølge Paulina de los Reyes.

– Forelesere himler med øynene når kjønn tas opp, og det finnes ikke plass på universitetene for å diskutere rasisme, patriarkale strukturer eller kjønnsdiskriminering, mener hun.

– Vi bør fokusere på maktforholdene i akademia, hvilke som usynliggjøres og hvilke som løftes fram, sa de los Reyes.

Paula Mählck, doktor i sosiologi fra Stockholms universitet bruker, interseksjonelle perspektiver i egne studier av mobilitet og utenlandske forskere i Sverige, og mener dette er en viktig del av likestillingsarbeidet.

– Men hvordan skal vi bruke det inn i vårt arbeid, spurte Alnebratt.

– Bare det å undersøke internasjonalisering grundigere enn å telle andelen utenlandske forskere og studere forestillinger om mobilitet, er viktig. Vi kan ikke anta at alle utenlandske forskere har (lik) tilgang til makt, og hva med forholdene de er ansatt under med blant annet korte ansettelser, påpekte Mählck.

Lena Martinsson, professor ved Göteborgs universitet, var enda tydeligere i sitt innlegg:

– Å ikke jobbe interseksjonelt er nesten et svik, fordi det blir en usynliggjøring av det som diskriminerer og skaper hierarkier.

En nasjonal helpdesk?

Hva med penger – følger det penger med denne satsingen fra den svenske regjeringen?

– Mange spør oss om det kommer til å settes av penger til dette, men det gjør det ikke. Universitetene og høgskolene må selv sette av ressurser for å sørge for at arbeidet fortsetter, understreket Alnebratt.

Liisa Husu mener at nettopp implementering er det kritiske punktet.

– Hvem skal gjøre jobben? Det er en fare for at likestillingsintegreringen havner på kjønnsforskernes bord, sa hun.

– Dessuten må vi tenke over ambisjonsnivået. Det kan være nyttig at noen læresteder – med gode resultater – viser vei videre, så kan andre følge etter.

– Hva med om vi bygger en nasjonal helpdesk? Det kan være en god måte å formidle kunnskap og verktøy på, mener Husu.