Etterlyser bedre integrering av utenlandske forskere

Veksten i utenlandske forskere og doktorgradsstipendiater ved norske universiteter og høyskoler har vært enorm de siste årene. Andelen forskere med utenlandsk statsborgerskap har økt fra 15 til 20 prosent fra 2007 til 2012. 1 av 3 personer som avla doktorgrad i Norge i 2014 hadde utenlandsk statsborgerskap, ifølge NIFU, Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning.

Den høyeste andelen finner vi ved NTNU, hvor 34 prosent av forskerne er utenlandske statsborgere, ifølge Forskningsbarometeret.

Men er denne veksten et tegn på at norske universiteter og høyskoler har blitt mer internasjonalisert?

– Å telle utlendinger og nasjonaliteter er et dårlig mål på internasjonalisering, hevder Julien S. Bourrelle.

Han er stipendiat ved Institutt for byggekunst, historie og teknologi ved NTNU og opprinnelig fra det franskspråklige Canada. Han holder også kurs og foredrag om den norske kulturen og samfunnet gjennom virksomheten Mondå.

Ingen utlendinger i styret

– Man bør heller se på hvor integrerte de utenlandske er i universitetsstrukturen, sier Bourrelle.

Her mener han at hans egen arbeidsgiver NTNU har et stykke igjen.

– Selv om det er mange internasjonale forskere og studenter ved NTNU, er ledelsen en etnisk homogen gruppe, nesten utelukkende bestående av nordmenn.

Selv var han i en periode den første og eneste utlendingen i NTNUs styre. I styret var det krav om at styremedlemmene må forstå norsk, ifølge Bourrelle.

– Det er litt kontraproduktivt når NTNU samtidig har ambisjoner om å være et ledende universitet internasjonalt.

Gode på praktisk tilrettelegging

Bourrelle peker på at norske læresteder generelt er gode til å tilrettelegge og bistå med praktisk hjelp knyttet til det å flytte til et nytt land, som visum, arbeidstillatelse, bolig og identifikasjonsnummer.

Samtidig forlater spesielt mange av de utenlandske doktorgradskandidatene Norge etter endt doktorgrad. Det er lite kunnskap om hvorfor de gjør det.

Bourrelle hevder at en viktig grunn til at de internasjonale forskere og studenter ikke blir i Norge er at de ofte sliter med å forstå den norske kulturen og væremåten.

Sliter med å forstå det norske

I dag lever mange internasjonale forskere og studenter adskilt fra det norske samfunnet, ifølge Bourrelle.

– De bor relativt isolert, på steder som Moholt i Trondheim og Kringsjå i Oslo. De sosialiserer med hverandre, men blir ikke kjent med nordmenn og det norske språket og samfunnet.  Når de verken kjenner kulturen eller språket er det ikke noe rart de ikke vil fortsette å bo i Norge.

– Kanskje bør man rekruttere færre utenlandske studenter og forskere, men investere mer i dem man tar inn, foreslår han.

Norskkurs er nøkkelen

Veien til å forstå Norge og nordmenn går via det norske språket, ifølge Bourrelle.  Derfor bør universitetene og høyskolene tilby bedre muligheter for norskundervisning.

Han forteller at da han kom til Norge som stipendiat til NTNU for fem år siden, fikk ikke stipendiater tilgang til språkkurs i regi av universitetet. De ble i stedet henvist kommunens tilbud. 

– Kommunenes kurs er ikke tilpasset høyt utdannedes behov. Flere endte derfor opp med å ikke lære norsk, forteller Bourrelle.

– Hvordan kan norske universiteter og høyskoler legge til rette for å integrere internasjonale forskere og studenter?

– For det første må alle få tilgang til god norskopplæring. På NTNU må man som doktorgradsstudent ha godkjenning fra veileder for å ta norskkurs. Mange av veilederne er også utenlandske og kan ha få insentiver til å godkjenne dette, da mange av dem har engelsk som arbeidsspråk.

– For det andre trenger folk kulturell kunnskap om Norge og nordmenn. Da kan man gi kurs eller guidebøker, slik at de har muligheter til å lære om og forstå den norske kulturen, sier Bourrelle.

– NTNU garanterer norskkurs

Personalsjef ved NTNU, Arne Kristian Hestnes, avviser Bourrelles påstand om at stipendiater må få godkjenning fra veileder for å gå på norskkurs.

– Vår policy er at alle våre utenlandske ansatte, inkludert stipendiater og postdoktorer, er garantert plass på norskkurs, forutsatt at instituttet dekker kostnaden. Det er instituttleder som prioriterer hvem som skal gå på norskkurs.

Hestnes mener likevel at Bourrelle kan ha rett i at noen instituttledere ikke ser behovet for at utenlandske ansatte lærer seg norsk, fordi fagmiljøet er engelskspråklig.

– Noen frykter at tiden stipendiaten bruker på å lære seg norsk kan gå utover doktorgraden. Vi opplever dessuten også at de stipendiatene som snakker dårlig engelsk, er mer opptatt av å lære seg engelsk enn norsk.

Telling har noe for seg

Ifølge Hestnes står ikke det å telle utenlandske studenter og ansatte i motsetning til å jobbe med god integrering på NTNU.

– Når vi teller hvor mange utlendinger vi har, er det også knyttet til tilrettelegging for denne gruppa. Internasjonal forskermobilitet er viktig for universitetene, det sier noe om at forskningen er internasjonal og ligger på et høyt nivå. Derfor kan det å telle internasjonale forskere ha noe for seg. Det sier noe om forskningskvalitet og i tillegg hjelper det universitetet med å dimensjonere støtte til innreise, bolig og så videre.

At universitetsstyret nesten utelukkende består av nordmenn, mener Hestnes først og fremst reflekterer samfunnsutviklingen når det gjelder immigrasjon og integrering.

– Hvem som sitter i universitetsstyret har vi i ledelsen liten påvirkning på. De interne representantene stemmes fram gjennom en valgordning. Det er de ulike ansattgruppene som stemmer over og velger sine representanter. Men om man som utlending er såpass varm i trøya at man lanserer sitt kandidatur til å sitte i styret ved et norsk universitet, er jo et integrasjonsspørsmål.

Få utlendinger søker

Hestnes peker derimot på at NTNU har flere utenlandske ledere på faggruppe- og instituttnivå.

– På NTNU er rektor, prorektor og dekaner ansatt, ikke valgt som ved mange andre universiteter. Her er det kvalifikasjonsprinsippet som gjelder, så hvis det hadde kommet en utlending med de rette kvalifikasjonene, hadde vedkommende fått jobben.

– Er det mange utlendinger som søker på disse jobbene?

– Det har ikke vært mange utlendinger som har søkt til nå. I fjor var det noen få utenlandske søkere til dekanstillingene, men de ble ikke innstilt som nummer én, sier Hestnes.

Kompleks integrering

Han hevder at NTNU arrangerer en rekke ulike kurs om norsk kultur og andre sosialiseringsarrangementer for utenlandske ansatte.

– Vi har derimot ingen sterk tradisjon for karriereutvikling. Integrering handler jo både om arbeidsgiver, personen selv og samfunnet omkring. Den store integreringsjobben har hele samfunnet et ansvar for, ikke bare NTNU.

Et forhold som må tas med i betraktningen, ifølge Hestnes, er at antallet doktorgrader har økt dramatisk etter kvalitetsreformen.

– Vi regner med at det er jobbmuligheter på NTNU etter endt doktorgrad for cirka 15 prosent av stipendiatene. Nå utdanner vi dem for arbeidslivet forøvrig. Det er noe av forklaringen på at NTNU har tenkt mindre på integrering etter doktorgraden.

– Kan alltid bli bedre

Hestnes er ikke helt avvisende til Bourrelles forslag om å ta inn færre utlendinger, men å inkludere de som kommer bedre. Han tror det derimot vanskelig lar seg gjøre innenfor dagens ordninger.

– Å ta inn færre utenlandske forskere og studenter er ingen løsning på kort sikt, sier Hestnes.

Han peker på at NTNU måles på antall avlagte doktorgrader i året av Kunnskapsdepartementet. Kutt i antallet internasjonale stipendiater og forskere vil gå utover NTNUs finansiering.

Han tror heller ikke at Kunnskapsdepartementet vil gå med på dette.

– Når det er sagt avviser jeg ikke tanken om at det må jobbes enda bedre og tenkes nytt. Vi kan alltid bli flinkere på å jobbe mer bevisst med integrering, sier Hestnes.