Eksempelets makt

- Antall kvinner i vitenskapelige stillinger har økt. Dette gjelder også i toppstillingene. Det er

relativt mange kvinner som får post.doc-stipend, og det er stort sett en god kjønnsfordeling blant stipendiatene. Manglende likestilling får mer oppmerksomhet enn før, og det er bra. Samtidig ser vi at en institusjon som universitetet i Tromsø har den samme lave andelen kvinnelige professorer nå som for tjue år siden.

Imponerende ved NTNU

Kari Melby er til daglig professor i historie og instituttleder ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim (NTNU). Og hun konstaterer med en blanding av tilfredshet og forbauselse at nettopp NTNU har tatt solide steg framover i arbeidet med å få til en bedre kjønnsbalanse.

- Ikke for å være sjåvinistisk, men det er ikke så lite imponerende at andelen kvinnelige professorer har økt her, spesielt når du tenker på den veldig tunge slagsiden NTNU har mot naturvitenskap og teknologi. Dette står i kontrast til hva som har skjedd – eller ikke skjedd – ved universitetet i Tromsø. Der står liketsillingen på stedet hvil.

Gjøre opp status

Her er det Melby håper og tror at Ressursbanken for likestilling i akademia kan være et redskap.

- Vi har etter hvert fått en del kunnskap om likestillingssituasjonen i akademia, men den har vært lite tilgjengelig. Ressursbanken gir oss muligheten til å gjøre opp status, og få et bedre inntrykk av hvilke virkemidler som virker. Slik kan banken være en gullgruve av kunnskap og et viktig verktøy for universitets- og høyskolene i arbeidet for bedre likestilling, et arbeid som faktisk er lovpålagt.

Agnete Vabø ved NIFU-STEP har gjort flere undersøkelser om likestilling i akademia. Hun forteller at det i liten grad skjer utveksling av erfaringer om likestillingstiltak på tvers av fagmiljøene. I tillegg mangler en helhetlig oversikt over ideer og gjennomførte tiltak.

- Universitetet i Oslo og NTNU har bevilget ganske store summer til likestillingsarbeidet. Slik har de vunnet erfaringer om tiltak som ser ut til å virke. Disse kan nå lettere gjøres tilgjengelig for andre. Ressursbanken kan dessuten forhåpentligvis avdekke alt vi ikke vet så mye om. Blant annet vet vi for lite om hva som kjennetegner de gode miljøene, de som lykkes i arbeidet med å få til en bedre kjønnsbalanse.

På rett vei, altså, men ennå et stykke igjen til målet. Melby tror utfordringene videre for så vidt er de samme gamle: å rekruttere kvinner, men også å forfremme og beholde de kvinnene man allerede har rekruttert.

- NIFU-STEP-undersøkelser viser at menn avanserer raskere til toppstillinger, og en større andel kvinner enn menn forlater akademia.

Regjeringens innsats

Regjeringens innsats på dette feltet synes Melby har vært både óg. Det samme er oppsummeringen hennes av forskningsmeldinga "Vilje til forskning", som ble lagt fram av regjeringen i mars.

- Jeg synes det er positivt at meldinga viser til EUs "gender mainstreaming"-strategi, og jeg synes det er bra at departementet slår fast at de gjennom den såkalte styringsdialogen vil sørge for at institusjonene og Norges forskningsråd følger opp arbeidet for likestilling. Dessuten pålegger de institusjonene å jobbe for økt styrking av kvinner i professor 2-stillinger, så her er det gode ansatser.

- Men jeg savner mer energi rundt problemstillingen. Jeg - og mange med meg - er skuffet over at likestillingsperspektivet ikke er bedre integrert i selve forskningsmeldinga. Nå er så og si alt som har med likestilling å gjøre gjemt bort i et eget lite kapittel på en knapp side. Dermed får ikke regjeringen tydeliggjort hvordan en bedre kjønnsbalanse er viktig for kvaliteten i forskningen, og for institusjonenes tillit og troverdighet.

Glemmer realfag

Kari Melby trekker fram to eksempler hvor hun synes forskningsmeldinga kunne vært mer dynamisk:

- Regjeringen er veldig opptatt av å styrke realfaglig forskning. Alle vet at det er dårlig rekruttering til realfag, og den er særlig svak blant jentene. Da er det kanskje litt påfallende at man ikke løfter fram betydningen av å bedre kjønnsbalansen på dette området, noe som antakelig kunne hatt god rekrutteringseffekt. Flere kvinner blant de vitenskapelig ansatte ville trolig ha positiv betydning for rekruttering av kvinnelige studenter.

Det andre eksemplet Melby trekker fram, er kvalitetsvirkemidlene Senter for fremragende forskning (SFF) og Yngre fremragende forskere (YFF).

- Disse to virkemidlene har allerede fått en del kritikk fordi de har slått ut svært kjønnsskjevt. Det er viktig å påse at slike kvalitetsvirkemidler virkelig fremmer kvalitet i hele fagbredden og hos begge kjønn, for ellers er de faktisk ikke gode.

Melby synes for øvrig forskningsmeldinga kunne ha konkretisert forventningene til Norges forskningsråd.

- Her er formuleringene veldig uforpliktende og generelle. Jeg tror Forskningsrådet kunne ha stor glede av å strekke seg etter EUs "gender mainstreaming"-strategi, for virkelig å integrere likestillingsperspektivet i alle sider av sin virksomhet.

Strategi fra styrerom

Et annet område der bedre kjønnsbalanse diskuteres heftig, er i forhold til styrerepresentanter i næringslivet. Forslaget her er en lovpålagt kvotering slik at andelen kvinner blir minst førti prosent. Kari Melby mener at noen av strategiene for å heve kvinneandelen her kan overføres til akademia.

- Man kan ikke vedta samme form for kvotering i akademia som til styrene, for ved ansettelser i akademiske stillinger gjelder en helt annen form for vurderingssystem. Men jeg tror at det ville være fornuftig å ha klare måltall å strekke seg etter også innen universitets- og høyskolesektoren. Det vil alltid finnes de som mener at måltall er urealistiske, men de kan fungere som inspirerende mål å arbeide mot.

- Dessuten bør man benytte seg av økonomiske incentiver, altså lokkemidler i systemet, for å forsøke å få opp andelen kvinner. Det er jo helt vanlig å gjøre ellers i utdanningspolitikken - man belønner den atferden man vil ha, enten det er snakk om produksjon av doktorgrader, studiepoeng eller forskningspublikasjoner. For eksempel har UiO allerede satt av en pott som omfordeles for å belønne enheter som klarer å bedre kjønnsbalansen. Noe tilsvarende kunne regjeringen ha gjort, altså sagt at "dette er så viktig for oss, at vi legger noen penger i potten til de som greier å rekruttere flere kvinner til ledende vitenskapelige stillinger".

Flere virkemidler

Ved siden av måltall og økonomiske incentiver nevner Melby andre virkemidler som hun mener kan være på si plass.

- Jeg har tro på mentorprogram, kvalifiseringsstipend for kvinnelige førsteamanuenser, og regjeringens satsing på forskerskole. Bedre "yngelpleie" og bedre arbeidsmiljø vil nok gagne alle, men trolig vil særlig kvinner dra nytte av slike ”generelle” tiltak.

Komiteen Kvinner i forskning begynte sitt arbeide med å kartlegge hvordan likestillingsarbeidet i akademia har blitt drevet så langt, og hvordan det er integrert - eller eventuelt ikke integrert - i institusjonenes strategi og virksomhet.

- Dette har gitt oss et godt utgangspunkt for en videre dialog med institusjonene for å inspirere dem til fortsatt arbeid for å integrere kvinner i forskning. Videre skal vi bidra til økt kontakt og erfaringsutveksling mellom ”likestillingsarbeiderne” ved institusjonene. Dessuten skal vi fortsette dialogen med Forskningsrådet for å bidra til økende ”gender mainstreaming” av virksomheten. Vi satser også i 2005 på å dele ut mastergradstipender til studenter som skriver oppgaver som er relevante for vårt tema, samtidig som vi ønsker å sette i gang et par prosjekter for å følge og vurdere tiltak institusjonene har satt i gang.

- Vi trenger mer kunnskap om effekten av de virkemidlene som har vært prøvd, for eksempel mentorprogrammer og kvalifiseringsstipend for kvinnelige førsteamanuenser. Men når det er sagt, er det også viktig for meg å si at mye kunnskap nå faktisk blir tilgjengelig gjennom Ressursbanken.