Ny spenning mellom sikkerhet og likestilling i akademia

Hvordan skal forskningssektoren klare å navigere mellom hensynet til sikkerhet og ikke-diskriminering – og mellom to så ulike lover som likestillings- og diskrimineringsloven og sikkerhetsloven?

Det er et av spørsmålene man kan stille i kjølvannet av utkast til en veileder om personellsikkerhet for universitets- og høgskolesektoren (UH-sektoren), som kom i vår. Et stridstema er hvordan UH-sektoren kan ivareta nye krav til sikkerhet samtidig med forskernes krav om å ikke bli diskriminert.

– To sfærer som møtes

Vibeke Blaker Strands spesialområde er likestillings- og diskrimineringsrett. Hun er jussprofessor ved Universitetet i Oslo og medlem i Kif-komiteen.

– Vi som driver med dette området av jussen er vant med klassiske temaer som likelønn, graviditetsdiskriminering eller vern mot diskriminering på grunn av religion i arbeidslivet.

– De to områdene, likestillings- og diskrimineringsrett og sikkerhetslovgivning, har kanskje ikke vært koblet så tydelig på hverandre før, sier hun.

Spørsmålet om hvordan sikkerhetshensyn kan utfordre regler om likebehandling, er noe man har rettet oppmerksomhet mot først i senere tid, mener Strand. Tonen i den offentlige diskusjonen kan gi inntrykk av at en begrunnelse i sikkerhet er nok.

– Det står i et motsetningsforhold til den klassiske likestillings- og ikke-diskrimineringsjussen jeg har drevet med. Det blir to ulike begrepsapparat og rettslige sfærer som møtes.

Kultursjokk når sikkerhet møter forskning

Silje Aspholm Hole, direktør for strategi, kommunikasjon og virksomhetsstøtte ved Institutt for energiteknikk (IFE), beskriver møtet mellom sikkerhet og forskning som krevende.

– Det er veldig ulik tilnærming for ansatte som jobber med sikkerhet og har bakgrunn fra militæret, og en energiforsker, sier hun.

– Det kan oppleves som et kultursjokk. De som jobber med forskning og sikkerhet har ofte veldig ulik bakgrunn, utdanning og perspektiver.

Mange som jobber i kunnskapssektoren med sikkerhet kommer fra Forsvaret, politi eller sikkerhetsmyndigheter, som er svært forskjellige fra kunnskapsmiljøer som forskningsinstitutter og UH-sektoren, ifølge Hole.

– Forskerne har det å stille spørsmål i ryggraden, forskning handler om å utforske. Grunnverdiene er åpenhet, tillit, dele kunnskap og internasjonalt samarbeid. Mens sikkerhet er preget av å beskytte nasjonale verdier, prosedyrer, ordrelinjer og etterlevelse, sier hun.

Forskjeller mellom folk

Strand forklarer at de to hensynene har ulike utgangspunkt og begrunnelser:

– Utgangspunktet for sikkerhetsklarering er at man kan forskjellsbehandle folk basert blant annet på nasjonale tilknytninger begrunnet i sikkerhetshensyn. Sikkerhet gjøres til et overordnet hensyn basert på ganske grovmaskede vurderingsgrunnlag, som kan trumfe andre hensyn.

– Det står i motsetning til likestillings- og diskrimineringsretten, som har som utgangspunkt at alle individer skal behandles likt uavhengig av gruppebaserte karakteristikker. At alle skal likebehandles og gis samme muligheter, er utgangspunktet.

Balanse mellom lovene

– Sikkerhetsloven sier at man skal beskytte nasjonale verdier, ikke hvordan man skal gjøre det, så det blir forskjellig i hver virksomhet, sier Hole.

– Det kan for eksempel bety å vurdere om en kandidat med tilknytning til et høyrisikoland kan gå videre i en rekrutteringsprosess. Vurderingene må gjøres ut fra hva vedkommende skal jobbe med, og hvilken informasjon og verdier man må ha tilgang til for å få gjort jobben.

Samtidig viser saker fra Diskrimineringsnemnda hvor krevende slike vurderinger kan være, mener Hole.

– For den enkelte forsker kan det oppleves diskriminerende, fordi diskrimineringsvernet handler om individuelle rettigheter og mange kjenner ikke nok til sikkerhetsloven for å forstå vurderingene og tiltakene virksomheter som er underlagt loven må gjøre.

Et annet dilemma er åpenhet.

– Noen sikkerhetsvurderinger og begrunnelser kan vi ikke dele. Diskrimineringsvernet bygger på åpenhet, mens sikkerhetsloven kan innebære gradering av informasjon, sier hun.

– Likebehandling er utgangspunktet

Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) er forsvarssektorens eget institutt. Vi spør derfor leder Kenneth Ruud om deres avveininger.

– Hva gjør forskningssektoren når ikke-diskrimineringsprinsippet kommer i konflikt med sikkerhetsutfordringer?

– Det aller viktigste er at vi har god kontroll på verdiene våre og på regelverket for eksportkontroll, sier Ruud, administrerende direktør ved FFI.

Ruud snakker her om teknologisk kunnskap og nasjonale verdier, som omfattes av sikkerhetsloven eller eksportkontrollregelverket.

– Vi må beskytte evnen til å forsvare vårt demokratiske styresett og de verdiene som definerer det norske samfunnet, som likebehandling og mangfold, uten at dette går på bekostning nettopp av disse verdiene. Vi må ikke gi land som ikke vil oss vel mulighet til å undergrave disse.

– Ansatte må være sikkerhetsklarert slik at man vet at de er skikket til å håndtere sensitiv informasjon.
FFI er spesielt på grunn av kravene som stilles til instituttet gjennom sikkerhetsloven, forklarer Ruud, og legger til:

– Det kan tenkes at det er prosjekter hvor det er «Norwegian eyes only», altså prosjekter som man må være norsk statsborger for å jobbe med, men det er ikke det som styrer våre ansettelsesprosesser.

– Kvalifikasjonsprinsippet (at den best kvalifiserte søkeren skal ansettes, red. anm.) er viktig i staten, og likebehandling, sier han.

Ruud forteller at dette er ekstra viktig for søkere med tilknytning til land Norge ikke har sikkerhetspolitisk samarbeid med, eller for søkere som har oppholdt seg i lengre perioder i slike land.

Medmenneskelighet

For Hole ved IFE handler oppfølgingen også om hvordan man møter ansatte.

– Vi har ansatte fra høyrisikoland og det er viktig å vise medmenneskelighet og forståelse for deres situasjon. De har ikke valgt landet de har tilknytning til.

Når sikkerhetshensyn får større betydning, kan mange kjenne på utrygghet, forteller Hole.

– Noen ble engstelige for jobben sin da sikkerhet kom høyere på agendaen etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina.

– Mange kjenner heller ikke ansattvernet i Norge. Vi har brukt mye tid på å forklare hvilken beskyttelse de har, sier hun.

Lederne må kjenne lover, rutiner og prosedyrer, men de må også kommunisere godt med ansatte, håndtere vanskelige dilemmaer og ansatte som har det tungt og trenger ekstra støtte, mener Hole.

– Det krever mye av lederne, sier hun.

Vibeke Blaker Strand påpeker at det er viktig å snakke om arbeidsmiljøet i en slik sikkerhetsmessig situasjon, også for de som har en landbakgrunn fra høyrisikoland.

– Jeg tror på samtaler. Og det at ledere inviterer inn ansatte, identifiserer disse som en utsatt gruppe og snakker med dem, sier hun.

– Forskningsinstitusjonene må ha omsorg for forskere som allerede er der, sier Strand.

– Alle kan bli sårbare

Hole understreker at tiltakene skal beskytte ansatte, ikke definere dem som en risiko.

– Alle kan ha eller få sårbarheter, og vi har sårbarhetssamtale med alle ansatte. I de tilfeller hvor ledere får informasjon om at ansatte er sårbare, blir det fulgt ekstra opp – for eksempel dersom det skjer noe i verden som kan påvirke den ansatte og deres sårbarhet.

– Forstår ansatte dette?

– Det er blitt mer forståelse for at tiltak vi innfører bidrar til å beskytte ansatte og gjøre dem mindre sårbare ved at de for eksempel ikke har tilgang til enkelte bygninger eller laboratorier, eller må være i følge med kollega for å få tilgang, sier hun.

– Det kan være belastende. Derfor er kolleger viktige når noen havner i en vanskelig og uforskyldt situasjon, og vi opplever at kollegaene gir god støtte i slike situasjoner.

Hole mener at det er viktig med dialog med ansatte fra høyrisikoland, hvor det skjer hendelser som kan påvirke deres sårbarhet.

Kenneth Ruud fra FFI forstår belastningen:

– Det er så klart krevende for medarbeidere som kom for lenge siden fra et høyrisikoland til Norge – men det er også omtanke for de ansatte forskerne.

– Hvorvidt kan man se disse endringene i sammenheng med motstand mot likestilling og mangfold som man kan se i flere land?

– Jeg håper vi skiller mellom nasjonalitet og etnisk bakgrunn. Som enkeltperson kan man føle seg tilsidesatt og tenke at det ikke er likebehandling. Men noen ganger er det også omtanke for medarbeideren, for å unngå at de ansatte blir utsatt for press fra hjemlandet, sier Ruud.

– Likestilling og mangfold er også noen av de verdiene vi vil bevare, sier han.

– Viktig skritt med veileder

Det er veldig viktig å ha en god veileder som kunnskapssektoren kan bruke, mener Hole.

– Vi synes det er en grundig veileder, pedagogisk lagt opp og et viktig referansedokument for sektoren, sier hun, og kommer samtidig med et ønske:

– Det er bra dersom de også tar med instituttsektoren i veilederen, slik at den blir mer aktuell også for vår del av sektoren.

Hole sier at Forskningsinstituttenes fellesarena, FFA, kommer til å levere høringsinnspill på vegne av instituttsektoren.

Jussprofessor Strand er også positiv:

– Det er fint at veilederen prøver å samle trådene. Den tar inn både personvern, likestilling, diskrimineringsvern og mange ulike perspektiver. Men det er overveldende å få til alt, sier hun.

– Det at man så tydelig får markert at man prøver å koble sammen ulike sfærer, eller harmonisere, er et veldig viktig skritt.

Strand påpeker at man i den politiske retorikken bidrar til å skape en frykt. Noen land går veldig langt, og norske politikere vil også vise at de er handlekraftige.

– Dersom sikkerhet trumfer det meste, kan veilederen bidra til å ta hensynet til rettferdighet litt ned. Sikkerhetshensyn er noe vi må ta hensyn til, men man må også gi plass til det øvrige rettslige landskapet, og da kan veilederen bidra til å skape dialog, sier Strand.

Vi spurte Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir) om en kommentar i saken, og divisjonsdirektør Ragnhild Tungesvik svarer:

«Utkastet til Veileder om personellsikkerhet for UH-sektoren er nå ute på høring, og det er derfor ikke naturlig for HK-dir å kommentere på innholdet i utkastet. Vi ønsker alle høringsinnspill velkommen.»