Tradisjonelle kjønnsroller blant forskere

– Kvinner skriver langt sjeldnere fagfellevurderinger i tidsskrifter og sitter sjeldnere i bedømmelseskomiteer for doktorgrader, sier Cathrine Egeland ved Arbeidsforskningsinstituttet (AFI).

Det skjeve forholdet mellom menn og kvinner i vitenskapelige stillinger ved universitet og høgskoler kommer fram i den rykende ferske rapporten Tidsbruk, arbeidstid og tidskonflikter i den norske universitets- og høgskolesektoren. Den er skrevet av Cathrine Egeland og seniorforsker Ann Cecilie Bergene ved AFI, og gjort på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet (KD).

Slag om karriere på kveldstid

– Forskere bygger karriere ved å publisere, gi fagfellevurderinger, sitte i bedømmelseskomiteer, delta på internasjonale konferanser og i prosjektsøknadssamarbeid. Disse aktivitetene kan telles så man finner et målbart resultat. Det har vi gjort, og vi fant at kvinner gjennomgående deltar sjeldnere i slike aktiviteter enn menn, sier Egeland.

Ytterpunktene viser at 41 prosent av kvinnene i undersøkelsen svarer at de ikke har foretatt en eneste fagfellevurdering i året som gikk, mens hele 31 prosent av mennene har foretatt mer enn fem slike i 2010.

– Hva skyldes denne markante forskjellen?

– Menn jobber i større grad enn kvinner utover det vi kaller normalarbeidsdagen. De setter seg gjerne ned på kvelden og jobber. Kvinner jobber derimot i større grad mellom åtte og fire. Det vil si på den tiden av døgnet da forskningsinnsatsen i størst grad må konkurrere med undervisning og administrasjon, svarer forskningslederen.

– Skal du bygge forskerkarriere er det imidlertid utenfor den ordinære arbeidstiden slaget om karrieren står, understreker Egeland.

Menn har tradisjonelle partnere

– Hvorfor forsker ikke kvinnene om kvelden?

– Vi kan ikke utpeke enkeltstående årsaker, men undersøkelsen vår gir grunn til å spørre om kvinnene i større grad enn mennene tar på seg tradisjonelle omsorgsroller utenom arbeidstiden. Dette finner vi blant annet om vi ser på arbeidstiden til forskernes partnere. I undersøkelsen gjorde vi det ved å isolere stillingsgruppen førsteamanuenser. Det var både fordi dette er en stor gruppe i undersøkelsen, og fordi vi antok at disse ønsket et karriereløp mot professorstatus. Dermed er de betydelig motivert for å forfølge sin karriere, forklarer forskeren.

– Vi fant at de kvinnelige førsteamanuensene som oftest er gift med menn som jobber mer enn dem selv. Tre av fire mannlige førsteamanuenser har partnere som i gjennomsnitt jobber under 44 timer i uken. Bildet er nesten speilvendt for de kvinnelige førsteamanuensene. Over halvparten av kvinnene har partnere som i gjennomsnitt jobber over 45 timer per uke, og førti prosent har partnere som i gjennomsnitt jobber over femti timer i uken. I andre enden av skalaen er det kun en fjerdedel av de kvinnelige førsteamanuensene som har en partner som jobber tilnærmet ordinær arbeidstid, hvilket betyr i gjennomsnitt under 39 timer, forklarer Egeland.

Kvinnelige forskere i tradisjonell morsrolle

– Trekker vi inn barn, blir det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret enda tydeligere. Over halvparten av de mannlige førsteamanuensene med barn i alderen null til ti år har partnere som har en gjennomsnittlig arbeidstid (mindre enn førti timer i uken), forteller Egeland.

– Til sammenligning har tretti prosent av de kvinnelige førsteamanuensene med barn i den samme aldersgruppen partnere som jobber over femti timer i uken. Skarve sju prosent av de mannlige førsteamanuensene er i samme situasjon som disse kvinnene, sier forskningslederen.

– Men er det ikke en vanlig oppfatning at den velutdanna middelklassen er mer likestilt enn andre familier?

– Tja, man skulle tro at dette er folk som er likestillingsorientert, men vi fant altså at kvinnen tilpasser seg mannens karriererealisering. Hvorfor vet vi ikke – men det er et mønster som tegner seg, kommenterer Egeland. 

Harde forventninger til kvinner

– Har dere noen teorier som kan forklare det?

– Det er nærliggende å anta at kulturelle og sosiale forventninger til omsorgsrollen, og til morskapet spesielt, ennå er annerledes enn forventningene til farskapet.

– Kan menn og kvinners faglige preferanser forklare noe?

– Vi vet at det finnes faghierarkier i akademia, og at kvinner har en tendens til å befinne seg i mindre prestisjetunge fag enn hva menn gjør. Samtidig vet vi fra studier av spesifikke høgutdanningsgrupper som advokater, siviløkonomer og sivilingeniører at menn og kvinner i utgangspunktet ikke har ulike preferanser eller karriereambisjoner. Dette er altså mennesker som er genuint opptatt av faget sitt, og som ønsker å gjøre karriere i sektoren. Men idet det stiftes familie drar mennene like fullt fra, sier Egeland.

Teorier om stillingstype og inkludering

– Det er også vanlig å kople kjønnsforskjellene i sektoren sammen med de ulike stillingskategoriene, fortsetter Egeland. Vi vet for eksempel at kvinner oftere har undervisningsbaserte stillinger, og at de er i klart mindretall når det gjelder professorstillinger. Dette gir kvinnene andre karrierebetingelser enn hva mennene har.

– Andre teorier hevder at kvinner i mindre grad involveres i faglige nettverk, at de rett og slett ikke blir spurt eller invitert med i disse aktivitetene – kanskje fordi de har kortere arbeidsdager og dermed betraktes som mindre dedikerte enn mennene. Kanskje er det også slik at man rekrutterer fra egne rekker. Men dette er bare teorier, og vi trenger mer forskning på området for å fastslå årsakssammenhenger, understreker Egeland.

–  Men vi snakker her om en privilegert samfunnsgruppe. Da er det betimelig å spørre om dette egentlig er et samfunnsproblem, legger Egeland til.

Trenger mer forskning

– Er det et samfunnsproblem?

– Ikke nødvendigvis, men hvis det er et mål at den kompetansen og talentene som finnes i befolkningen som helhet skal utnyttes til det beste for samfunnet, da blir det et samfunnsproblem at kvinner tilsynelatende ennå systematisk velges bort, eller selv velger seg ut av sektoren, svarer Egeland.

– Det bør under alle omstendigheter forskes mer på dette. Det er ikke nok bare å sende ut spørreskjemaer. Her trenger vi flere kvalitative studier. Vi må spørre hva som skjer, og hvorfor det skjer, avslutter Egeland.