Andelen kvinnelige forskere øker, men det skjer ikke av seg selv

La oss begynne med de positive trendene:

Dersom vi tenker at en 40/60-fordeling er kjønnsbalanse, er det nesten kjønnsbalanse blant forskerpersonalet i Norge: Det er knapt 40 prosent kvinner og drøyt 60 prosent menn (2018-tall).

Blant stipendiater og vitenskapelige assistenter er kvinnene i flertall med 55 prosent og menn 45 prosent.

Og noen fag skiller seg tydelig ut:

– Bioteknologi er interessant fordi det er et fag med mange unge og høyt utdannede kvinner. Her er kvinner i flertall i FoU-personalet og flere har doktorgrad enn for forskerpersonalet generelt. I tillegg er de yngre enn mennene innenfor det samme faget, særlig i universitets- og høgskolesektoren, sier Kaja Wendt fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU).

I dag blir årets indikatorrapport lansert. Med den får vi tabeller og sammenstillinger av blant annet kjønnsfordelingen i forskerpersonalet, som i kapittelet Menneskelige ressurser i forskning og utvikling (FoU). Rapporten tar også for seg publisering, bevilgninger og virkemidler og innovasjon i Norge og internasjonalt. Kjønn og mangfold er et av de tverrgående temaene som også vil gjennomgås i et oppsummeringskapittel.

Positiv utvikling, men med et tregt etterslep

Vi har snakket med Wendt og kollega Mona Østby fra NIFU om rapporten for å få siste nytt om kjønnsbalanse i forskningssektoren.

– Ser dere noe overraskende i dataene?

– Det som slår oss er et etterslep. Selv om kurvene peker oppover og det går mot stadig mer kjønnsbalanse, er det tydelig at det ikke skjer av seg selv.

– Det er altså en treghet i systemet.

Wendt og Østby trekker fram at Norge har unike muligheter til å sammenligne kjønnsfordeling i statistikken over så mange år. For eksempel vet vi at det bare var 4 prosent kvinnelige professorer i 1977, mens det i 2018 var 31 prosent.

– Også blant nye professorer er det flest menn, nærmere 60 prosent. Flertallet av disse var opprykk, viser tallene fra 2018 og 2019.

Politisk vilje, styring og tiltak dytter utviklingen i retning av bedre kjønnsbalanse, mener NIFU-forskerne.

– Det er faktisk interessant å se at det lille hoppet i retning av bedre kjønnsbalanse blant professorer, skjedde omtrent samtidig med etableringen av Kif-komiteen på begynnelsen av 2000-tallet.

Kvinneandelen har vokst jevnt for førsteamanuenser, men svakere for professorer og dosenter, kommer det fram i indikatorrapporten: «Først etter årtusenskiftet har andelen kvinnelige professorer og dosenter hatt om lag samme vekstrate som førsteamanuensene. Skiftet er sammenfallende med opprettelsen av Kif-komiteen i 2004 og sterkere søkelys på rekruttering av kvinnelige professorer.»

Bedre kjønnsbalanse med internasjonalisering?

– Hva med internasjonal rekruttering – går det i retning kjønnsbalanse eller motsatt, med stadig flere ansettelser av utenlandske forskere?

– Det er en betydelig overvekt av menn når det gjelder internasjonalt rekrutterte forskere. På den måten vil flere menn fra utlandet utkonkurrere kvinner, sier Wendt.

Men Wendt og Østby understreker at noe av årsaken handler om fagområder:

– Denne skjevheten handler nok mye om hvilke fagområder som rekrutterer flest utenlandske forskere. Det er flest utenlandske søkere i allerede mannsdominerte fag, sier Østby.

I 2018 var det høyest andel søkere fra utlandet til stillingene postdoktor (80 prosent), stipendiater (77 prosent) og professorer (54 prosent), og lavest for lektorer (16 prosent) og dosenter (20 prosent), viste en NIFU-rapport fra i fjor.

– Men andelen søkere hvert år er ikke sikre nok til at vi kan sammenligne utenlandske søkere over flere år, forteller Wendt.

Blant de nye professorene i 2018 og 2019 ble nesten tre ganger så mange menn som kvinner rekruttert fra utlandet: 31 kvinnelige professorer og 84 mannlige.

Totalt ble det 295 nye kvinnelige professorer og 404 nye mannlige professorer disse årene.

– Det er en del vi ikke vet når det gjelder internasjonale forskere i Norge. Vi vet at det er flest menn, og at de hovedsakelig blir rekruttert til mannsdominerte fagfelt, men hvor mange har for eksempel familie? Det er lett å anta at det er flertall menn uten familie blant de mest mobile forskerne.

NIFU vil se nærmere på dette i Balansekunstprosjektet, finansiert av Norges forskningsråd. Der baserer forskerne seg på det unike datamaterialet over norske forskere tilbake til 1970-tallet.

– Vi forstår at man diskuterer internasjonal rekruttering i akademia. Det bringer en masse positivt med seg og gir kompetanse fra hele verden. For eksempel er det flere som søker stipendiatstillinger som allerede har en doktorgrad i bagasjen.

– Det negative kan være at en utenlandsk forsker utkonkurrerer forskere fra Norge fordi de har vært i flere postdoktorstillinger, noe som ikke er mulig her i landet.

– Men selv om vi rekrutterer postdoktorer fra land der det er ganske kjønnsskjevt, som India og Danmark,  er det bedre kjønnsbalanse blant dem med doktorgrad fra mange andre land, for eksempel: Sveits, Australia, Frankrike og Storbritannia.

Hvem løser de store utfordringene?

Wendt forteller at de prøver å se på det store bildet:

– Forskning og utvikling ut fra stillinger og fagområder går igjen i europeisk statistikk også, men spesielt for Norge er at vi i tillegg ser på tematiske områder. Det er ingen andre land som har nøkkeltall på temaområder.

Temaområdene er knyttet opp til langtidsplanen for forskning, blant annet på energi, teknologi, helse og omsorg.

– Det er bekymringsfullt at det innenfor energi for eksempel, er stor kjønnsskjevhet med 75 prosent mannlige forskere og 25 prosent kvinnelige.

Det handler nok om at det er mest forskning på energi i næringslivet – der det også er stor overvekt av mannlige forskere, understreker Wendt og Østby.

– I næringslivet er under en femtedel av forskerne kvinner, så det er et av områdene der man virkelig trenger å få en bedre kjønnsbalanse. De siste årene har andelen kvinnelige forskere i næringslivet til og med gått nedover i noen næringer, selv om kjønnsbalansen sakte, men sikkert blir bedre i næringslivet samlet.

Innenfor samfunnsområder som fiskeri og havbruk, og særlig i maritim forskning, er det enda lavere andel enn for energi, med bare rundt 21 prosent kvinner.

– Hva med FNs bærekraftsmål, har dere sett på forskning og utvikling innenfor de områdene også?

– Her har vi ikke de samme gode dataene, men en liten casestudie indikerer at kvinnene er mer aktive her. Vi brukte databasen Cristin for å se både på kjønnsbalanse og kjønnsperspektiver i forskning. Da vi søkte på prosjektleder innenfor forskning på bærekraftsmålene, fant vi en overvekt av kvinnelige prosjektledere, på nærmere 70 prosent.

– Kjønnsperspektiver var det dårligere med. Vi så på tittel på forskningsprosjektet og sammendrag av publikasjonen, og fant at under en tredel av forskningsprosjektene om bærekraftsmål nevnte kjønn eksplisitt.

Kampsaker framover

Wendt og Østby trekker fram tre områder der myndighetene, sektoren og Kif-komiteen bør følge spesielt med på kjønnsbalansen framover: internasjonalisering, næringslivet og midlertidighet og akademiske karrierer.

– Internasjonalisering er det viktig å følge med på, her bør vi ha to tanker i hodet samtidig.

– På den ene siden er det klart at et lite land som Norge må ha samarbeid og internasjonalisering. På den andre siden må man være obs på at internasjonalisering ikke automatisk slår positivt ut for kvinneandel og kjønnsbalanse.

– Det er satt i gang et arbeid for en ny politikk for akademiske karrierer. Her er det viktig at utvalget lytter til forskningssektoren.

For eksempel lyser Forskningsrådet gjerne ut postdoktorstillinger på tre år, men når postdoktorperioden skal være meritterende, er det vanskelig med bare tre år, ifølge Wendt og Østby.

– For å få nok tid til undervisning bør det kanskje heller være fire år.

Så er det den store bruken av midlertidige stillinger. Wendt refererer til SSBs arbeidskraftsundersøkelse, for å sammenligne bruken av midlertidighet i arbeidslivet for øvrig med akademia. Det er en mye høyere prosent i midlertidige stillinger i akademia enn for resten av arbeidslivet.

– Midlertidigheten i arbeidsstyrken samlet sett var på 8 prosent i fjerde kvartal 2019, mens 25 prosent av doktorene er ansatt i en midlertidig stilling i universitets- og høgskolesektoren fire til seks år etter disputas.

NIFU-forskerne understreker at midlertidigheten i UH-sektoren er høy selv når vi ser bort fra postdoktorene.

 – Jeg skjønner frustrasjonen over alle de midlertidige stillingene. Og doktorgradsundersøkelsen viser at kvinner var mindre fornøyde enn menn med å ikke være fast ansatt. Muligheten for fast stilling er viktig for mange, kanskje spesielt for kvinner.

Wendt og Østby forteller at vi har mer statistikk i vente når doktorgradsmonitoren lanseres, både om doktorer og hva som skjer etter doktorgraden, og mer om innvandrere og etterkommere av innvandrere når den nye mangfoldstatistikken kommer. I tillegg vil det komme resultater fra Balansekunstprosjektet.

De avslutter med et morsomt funn:

– Under finanskrisen ble det faktisk bedre kjønnsbalanse i såkalte vekstforetak, bedrifter som vokser raskt. I disse foretakene er kvinneandelen lavere enn for andre foretak, med rundt 30 prosent. Men under finanskrisen økte kvinneandelen – uten at vi kan si noe om hvorfor det skjedde.