– Vi bestemmer om glasstaket finnes

«Glasstak», «glassklippe», «leaking pipeline» og «sticky floor». Hørt de før? Disse metaforene er laget for å rette oppmerksomhet mot kvinners kronglete vei mot karrieretoppen og kjønnsubalanse blant ledere, i akademia, så vel som i næringslivet.

En ukritisk omfavnelse av dem kan føre til like mange problemer som de er ment å løse, mener kjønnsforskeren Sofia Moratti.

– Noen av de mest populære metaforene internasjonalt fremstiller hindringer i kvinners karrierevei som naturlig – de refererer til usynlige og uovervinnelige krefter som overmanner individet, forteller Moratti, som er postdoktor ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU.

– Glasstaket, som hindrer kvinner i å avansere, er et eksempel på dette.

Frafall kan hindres

Denne fremstillingen av kvinners karrierer fikk Moratti til å ville forske på bruken av metaforer i akademia. Hun er med i et aksjonsforskningsprosjekt som utvikler tiltak for bedre kjønnsbalanse blant ansatte i akademiske toppstillinger ved NTNU. Prosjektet har støtte fra Forskningsrådets Balanse-program.

– Dersom vi bruker metaforene uten å grave dypere i problemene de omtaler, risikerer vi å ta ulikheter og kjønnsubalanse for gitt, sier hun, og utdyper:

– Det er viktig å forstå at kjønnsskjevt frafall er et resultat av menneskelige beslutninger og maktstrukturer.

Moratti trekker frem metaforen «leaking pipeline» som et eksempel på dette. Den ble først brukt om kvinner og minoriteters karrierevei i STEM-fagene (science, technology, enginering, mathematics) på 1970-tallet. Mange så behovet for et fast karriereløp fra skole til jobb for fremtidens fagfolk. Men det ble fort oppdaget at rørledningen «lekker», altså at kvinner og minoriteter faller fra.

Dette er metaforen: Vann strømmer gjennom en rørledning mot en destinasjon, men fordi røret lekker, vil mye av vannet gå tapt. Mens rørledningen representerer karriereveien opp mot toppen, er vannet som renner mennesker. Kvinnene som faller fra, er symbolisert med vannet som lekker. 

– Det er dette vi risikerer å glemme – at vannet er mennesker, sier Moratti, som mener det er problematisk at denne metaforen neglisjerer menneskelige faktorer, som holdninger og handlinger.

– Dette bildespråket gir ikke innsikt i kvinners atferd, deres strategier og motstand. Dette er noe Liisa Husu, en skandinavisk ekspert på dette emnet, har påpekt tidligere, sier Moratti.

Ingen metaforer om mannlige akademikere

Metaforene fanger heller ikke opp konteksten kvinnelige og mannlige akademikere forholder seg til, ifølge Moratti. Arbeidsmiljø, prosedyrer og regler ved institusjonen, samt ledelse og makthierarkier, blir ikke viet nok oppmerksomhet.

– Det er som regel kvinner som blir problematisert, faller fra eller dropper ut. Disse utrykkene illustrerer ikke de kreftene som er med på å skape barrierer for kvinner. Slik blir ansvaret lagt på kvinnene istedenfor omgivelsene, sier Moratti.

Hun har ikke funnet en eneste metafor som problematiserer mannlige akademikere på samme måte.

– Saken er at kvinner fortsatt er i mindretall på toppnivå i akademia, både i Norge og internasjonalt, og på enkelte fagområder er kvinner underrepresentert på alle nivåer.

– Metaforene som skildrer mannlige akademikere, slik som «old boys’ club», refererer til akademia som en organisasjon. Menn blir ikke fremstilt som individer.

Hvem som er innenfor og utenfor

Tidligere studier har pekt på at mange metaforer inneholder en underliggende forventning om at kvinner og minoriteter bør tilpasse seg – eller assimileres inn i – en bestemt måte å drive forskning på. Her er det ikke praksiser, forskningsmetoder, eller opprykkskrav som er problemet, men heller de individene som eventuelt ikke 'passer inn'.

– Et godt eksempel på dette er metaforen «mommy track», som forteller oss at kvinnelige forskere gjerne dropper ut av akademia når de stifter familie. Jeg har imidlertid ikke sett dette uttrykket bli brukt i Norge, sier Moratti.

I dag er dessuten en ny versjon av glasstak-metaforen i omløp, nemlig «glassklippen». Den har til hensikt å vise at kvinner og etniske minoriteter har en tendens til å bli ansatt i lederposisjoner når bedriften eller organisasjonen står midt i en krise. I slike perioder tenker gjerne lederne i bedriften at de vil prøve noe utradisjonelt.

– Denne metaforen fanger opp en viktig problemstilling, men anerkjenner ikke kvinner eller minoriteter som handlende subjekter, sier Moratti.

Et uttrykk for tiden vi lever i

Ifølge Moratti finner vi metaforene i alt fra akademiske artikler til medier og politikknotater. Hun har særlig sett på hvordan de blir brukt i akademiske artikler innenfor feltet kjønnsbalanse og mangfold i akademia.

– Men de brukes svært hyppig innenfor alle typer organisasjonsstudier med et kjønns- eller mangfoldsperspektiv.

Antallet metaforer har skutt fart de siste årene – både i studier av akademia og andre typer organisasjoner. Denne veksten gjenspeiler tiden vi lever i, mener Moratti.

– Vi lever i en stadig mer medialisert kultur. Her er det om å gjøre å vekke folks interesse med færrest mulig ord, og du skal ta så lite som mulig av andres energi. Denne tendensen finner vi også i akademia: Tidsskriftartiklene blir kortere og kortere.

I denne virkeligheten kan metaforene være nyttige.

– Metaforene brukes for å engasjere og rette oppmerksomhet mot et problem som må løses. Det paradoksale er at det ikke alltid er like klart hva metaforene betyr, eller hvem som har ansvar for å løse problemene.

Ekskludering og misforståelser

For selv om metaforene er vakre og litterære, må vi skille mellom det som er vakkert og det som er inkluderende, mener Moratti. Når ordene blir få, er det mindre rom til å forklare og formidle kunnskap på en inkluderende måte. Da kan det fort oppstå misforståelser.

– Når du sier «glasstak» eller «pipeline», mener du kanskje noe annet enn en annen person. Du assosierer det med noe annet.

Moratti har flere ganger opplevd at andre har en annen forståelse av metaforen, eller at forskjellige artikler bruker det samme uttrykket for å referere til ulike problemer. Derfor kan metaforer føre til at forskere ikke får virkelig tilgang på kollegers argumentasjon og forståelse av et konsept, mener hun.

– Hva er egentlig et «glasstak»? Betyr det at vi har en systematisk preferanse for menn når vi skal ansette? Har det å gjøre med stereotypier og kvinners egen oppførsel, eller med noe annet? spør Moratti.

– Man kan si at ordet «glasstak» bare beskriver et faktum: Kvinner kommer vanligvis ikke over et visst punkt i akademiske karrierer. Men så blir spørsmålet: hvilket punkt? Hvor finnes «glasstaket»?

Metaforene kan også virke ekskluderende på personer som ikke er kjent med dem, eller som ikke har mye forkunnskap om temaet.

– Dette er en utfordring, særlig om vi ser på noen av metaforene som har blitt laget de siste årene.

«Den ideelle metaforen»

Som et samlet svar på den mangesidige kritikken av metaforene, har flere akademikere i de senere årene vært på jakt etter den «ideelle metaforen»: en metafor som er forståelig, inkluderende, interseksjonell, og som anerkjenner kvinners og andre aktørers handlingskraft.

Ifølge Moratti har imidlertid dette initiativet skapt nye metaforer som er enda vanskeligere å forstå. I det mer sofistikerte og ambisiøse bildespråket, skal enda mer informasjon presses inn i få ord. Et eksempel på dette er metaforen «slaying the seven-headed dragon»:

– Dette er ikke bare én metafor, men tre: det dødelige slaget representerer kvinnens handlekraft. Dragen symboliserer kjønnede strukturer og praksiser ved institusjonen. De syv hodene refererer til at disse strukturene er til stede overalt og er svært robuste. Men hvem skjønner dette? spør Moratti.

– Vi trenger et mer inkluderende språk

Feminismens og kjønnsforskernes viktigste mål er inkludering – både i form av lik tilgang til forskning, og med ønsket om mer mangfoldige og likestilte arbeidsplasser, forteller Moratti.

– Men metaforene kan gå på tvers av det som er meningen med forskningen.

– Hva er så løsningen? Vil vi være bedre rustet til å jobbe med kjønnsbalanse og likestilling om vi kvitter oss med metaforene?

– Nei, det tror jeg ikke. Mitt poeng er at vi må se på dem med et kritisk blikk og være klar over hvem som er vår målgruppe. Å jobbe med kjønn betyr å ikke ta noe for gitt og ikke anta at andre gir samme mening til en metafor som vi gjør, svarer Moratti.

I fjor skrev hun om metaforer om kvinner i akademia i en artikkel i tidsskriftet Gender and Education. Hun bygger teksten på forventningen om at metaforene kan ha en negativ effekt på hvordan vi forstår kjønnsforskjeller og mangel på likestilling.

– Samtidig reflekterer metaforer og språkuttrykk maktstrukturer og underbevisste holdninger til kjønn i akademia.

Moratti synes det er påfallende at så mange av metaforene om kvinner referer til eventyr.

– Eksempler på dette er den syvhodede dragen, «Cinderellas», altså når kvinner får de minst prestisjefylte og givende oppgaver i en forskningsgruppe eller et institutt, og akademias hellige gral, som betyr at en kvinnelig akademiker klarer å ha en familie og fast akademisk stilling på samme tid. Hvorfor bruker vi disse metaforene? Antyder vi at kjønnsbalanse ikke er realistisk? Metaforene sier noe om våre antakelser, mener Moratti.

Vi finner igjen disse antakelsene i språket vårt ellers også, og ikke bare i metaforene.

– Det hjelper ikke å slutte å bruke metaforer om vi fortsetter å snakke om kvinner eller minoriteter som noe unormalt, noe som avviker fra det som er forventet.

Moratti etterlyser et mer presist og forklarende, og dermed inkluderende, språk for å snakke om kjønn og likestilling.

– Om vi ønsker at kjønnsperspektiver og både kvinner og menn skal inkluderes i forskning, er det nødvendig.