Vi har spurt ekspertene: Er avkolonisering av akademia en likestillingskamp?

– Avkolonisering er absolutt en likestillingskamp! Etter mitt syn bør avkolonisering i akademia bestå av tre elementer: hvilke fagtekster vi leser, hvordan vi leser tekstene og hvem som er i klasserommet – altså hvem som underviser og hvem som undervises.

– Likestilling er det motsatte av avkoloniseringsideologi. Likestilling i utdanning er en realitet, og påstanden om at vitenskapen er «kolonisert» er totalt uten empirisk belegg.

De to sitatene, fra henholdsvis Astrid Rasch og Janne Haaland Matlary, illustrerer hvor ulikt akademikere ser på spørsmålet om avkolonisering av akademia.

Flere kvinner og minoriteter på pensum

Debatten om avkolonisering i akademia kom for alvor til Norge i juni 2018. Da holdt Fredsforskningsinstituttet (PRIO) seminaret Decolonising the Academy. Etter dette steg temperaturen i debatten, og to sider trådte fram: en for og en imot avkolonisering av akademia.

– Etter mitt syn handler avkolonisering i akademia først og fremst om hvilke tekster vi leser, altså hvem som har skrevet det vi leser, sier Astrid Rasch, førsteamanuensis ved Institutt for språk og litteratur ved NTNU.

Rasch mener pensum trenger en kritisk gjennomgang.

– Hvilke tekster gir vi til våre studenter? Representerer disse tekstene det mangfoldet av forskere som finnes, spør hun.

– Vi må gjøre noe med våre ubevisste fordommer, som gjør at vi velger akkurat denne teksten framfor en annen. Tidligere har vi måttet gjøre det samme med kvinner, og vi må fremdeles jobbe for å få kvinner på pensum. Vi må spørre om dette virkelig er den eneste teksten om dette.

Videre understreker Rasch at avkolonisering handler om hvordan vi leser:

– Det er ingen grunn til å være redd for at denne kritikken betyr at vi aldri skal lese Kant og Hegel mer. Vi bør absolutt fortsatt lese de kanoniske verkene, men ikke uten å se den historiske konteksten. Hvordan var det mulig for Kant og Hegel å få en plass her, men ikke mulig for deres kvinnelige medsøstre?  

– For det tredje handler avkolonisering i akademia om hvem som er i klasserommet – hvem som underviser og hvem som undervises. Hvorfor er det meg som en hvit kvinne som underviser, og hvorfor gjenspeiler ikke studentene mangfoldet i samfunnet?

Med mål om flere stemmer i akademia

Tor A. Benjaminsen, professor i samfunnsgeografi ved NMBU, bruker kritisk politisk økologi som perspektiv på forskning om så vidt forskjellige temaer som ørkenspredning i Sahel, overgangssonen mellom Sahara og det sudanesiske savannebeltet, og reindrift blant samer i Norge.

Benjaminsen har deltatt i debatter om avkolonisering av akademia denne høsten, og han mener avkolonisering har flere mål:

– Flere stemmer i akademia er definitivt et av målene. Både hvem som er representert, hvem som får jobb, hvem som er på pensumlistene og hvem som får anerkjennelse er viktige spørsmål å undersøke.

Maktrelasjoner i forvaltning av arealer og ressurser, og hvordan denne forvaltningen blir forsket på, er noen av Benjaminsens forskningsinteresser. I dette spenningsfeltet mellom forskning og politikk er spørsmålet om avkolonisering interessant å studere, mener han.

– Hvordan gamle, fastfrosne perspektiver fremdeles preger både forskning og forvaltning er det ikke alle som mener er relevant for Norge, men det er i høyeste grad aktuelt. Både i samisk reindrift i dag, historisk i fornorskingspolitikken overfor samene og hvordan Norge opptrer som aktør i den internasjonale utviklingsbistanden.

Avkolonisering møter motbør

Janne Haaland Matlary er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo (UiO). Hun forsker ikke på avkolonisering, men har engasjert seg i debatten, som en av motstanderne av avkolonisering.

– Avkolonisering av akademia er et forsøk på politisering av vitenskap, som jeg er meget sterkt imot.

Ifølge Matlary har ikke vitenskapens metoder noe med politikk å gjøre. Dersom det har med politikk å gjøre, og tesen om at kolonimakter har en annerledes vitenskap enn andre land skal ha empirisk belegg, må den testes, slår hun fast.

– Man kan designe en komparativ studie av vitenskapen i kolonimakter og ikke-kolonimakter og se om det er forskjell. Men selvsagt er det ikke det, metodene og fagene er de samme uansett hvor i verden vi er. Det er en latterlig hypotese at epistemologien i britiske universiteter avviker fra for eksempel den norske, mener Matlary.

– Er avkoloniseringsdebatten egentlig en likestillingsdebatt? Hva er eventuelle likheter eller forskjeller?

– Jeg skjelner mellom likestilling og feminisme: Likestilling er like muligheter og likhet mellom mann og kvinne, svart og hvit, med mål om at ingen diskrimineres. Vi er like som mennesker. Dette er noe helt annet enn tanken om at kvinners syn på vitenskap er annerledes enn menns, og at menn derfor ikke kan erkjenne det samme som kvinner.

Hun mener avkoloniseringsideologien er skåret over samme lest:

– Den går ut på at folk i stater med en kolonial fortid er preget av denne og utøver makt fordi de er født og oppvokst i slike stater, mens folk fra tidligere kolonier formodentlig er i stand til å tenke fritt og erkjenne på frie måter. En fransk forsker er dermed predestinert til å utøve makt gjennom sin vitenskap, mens en algerisk forsker er det motsatte. Dette er jo det reneste tøv.

Likestilling er ifølge Matlary det motsatte av det hun kaller et «gruppebasert, konstruktivistisk og kollektivistisk tankegods»:

– Marxismen, feminismen og koloniseringstesen er alle basert på samme epistemologi, nemlig at kun de som er med i in-gruppen – marxister, feminister og avkoloniseringsaktivister – er i stand til å forstå hvordan ting egentlig henger sammen.

Matlary mener likestilling er realiteten i dag i de aller fleste land, med unntak av land hvor kvinner diskrimineres når det gjelder rett til utdanning, skilsmisse og arv. Derfor bør en karriere i akademia basere seg på akademiske resultater og ingenting annet, ikke på kvoter eller grupperettigheter.

– At det er hardt å bli professor når man er kvinne, er et faktum. Men det er fullt mulig. Hvis et universitet forfaller til å innføre kvoter for diverse grupper i stedet for å strebe etter meritokratiske idealer – er det farlig. At minoriteter har det vanskelig så lenge de er minoriteter, er helt klart, men livet er jo tøft.

Matlary ble i 2002 første kvinnelige professor i internasjonal politikk i Norden.

– Jeg er selv i minoritet i mitt fag og har alltid jobbet nesten kun med menn. Det har ofte vært ensomt og hardt, men jeg har ingen stor grunn til å klage på det. Det meste løser seg når minoritetene passerer en kritisk masse, og det skjer når man kvalifiserer seg og konkurrerer seg opp og frem. Kjønn, hudfarge og nasjonalitet er totalt uinteressant når hovedsaken er sannhetssøken og vitenskap, mener Matlary.

– Hva mener du er målene for dem som er imot avkolonisering av akademia?

– Ikke godt å si, det kommer ingenting ut av dette prosjektet. Koloniseringen er over for lenge siden, likestilling innen utdanning er en realitet, og påstanden om at vitenskapen er «kolonisert» er uten empirisk belegg. Så med mindre pådriverne kan belegge sine krav vitenskapelig, er dette bare mye støy og ikke noe man bør bruke tid på.

Er ønsket om avkolonisering og likestilling samme kamp?

Kampen for likestilling handler i akademia om alt fra dårlig kjønnsbalanse i studier og toppstillinger, til lav representasjon av etterkommere av innvandrere, ubevisste fordommer og forebygging av diskriminering.

Astrid Rasch er uenig med Matlary i at avkoloniseringsdebatten ikke er en likestillingsdebatt. Hun avviser påstanden om at det rettferdige meritokratiet eksisterer i dagens akademia.

– Avkolonisering i akademia er også et likestillingsspørsmål. Man sier at «alle kan, du trenger bare de rette karakterene». Men det er ikke slik. Noen føler seg invitert inn i akademia, andre ikke. Kvinner har kjempet for dette, nå bør vi også se hvordan dette er for etniske minoriteter, sier Rasch.

– Vi i Skandinavia tenker at det ikke gjelder oss. Men i Norge har vi en samtidsdimensjon med samene, i tillegg til at vi har deltatt i slaveriet gjennom Danmark-Norge. Enda mer handler det om at vår verden i dag er skapt gjennom år med ulikhet, og det setter sine spor. Både de landene som var kolonimakter, men også andre land i Vest-Europa er preget, mener Rasch.

Også Tor A. Benjaminsen mener avkolonisering av akademia har med både kjønn og etnisitet å gjøre.

– Avkoloniseringsdebatten – selv om det er en gammel debatt – tilfører også noe nytt i likestillingsdebatten. Men jeg har ikke sett så mange som har knyttet det så sterkt til kjønn som Paige West, sier han.

West er professor i antropologi ved Columbia University i New York og var en av hovedtalerne på en internasjonal konferanse i politisk økologi i Oslo i juni. Hun snakket om problemet med at kvinnelige akademikere og akademikere fra etniske minoriteter er underrepresentert på pensumlistene. For å rette opp noe av denne skjevheten har West laget en liste med forskere som burde inn på pensumlister innen fagfeltet politisk økologi, forteller Benjaminsen.

– Man bør lese disse oversette akademikerne og vurdere om de tilfører noe til debatten. I tillegg til et verdispørsmål blir jo dette også et empirisk spørsmål, sier Benjaminsen.

Avkoloniseringsdebatten kan bli backlash for likestilling i akademia

Det har vært en tendens til å lytte mest til hvite kvinner i likestillingskampen, mener Rasch. Nettopp derfor er interseksjonalitet viktig: Å se for eksempel kjønn, rase og klasse sammen. Feminismen i dag har begynt å ta det inn over seg, mener hun.

– Dersom bare 20 prosent i akademia er kvinner, går vi glipp av noe. Samfunnet går glipp av noe. Det samme kan vi si om etniske minoriteter. Dersom etniske minoriteter er usynlige i undervisning, på pensum og blant studenter, så går vi glipp av talenter.

Inntil demografien i klasserommet gjenspeiler den i samfunnet, kan man si at vi har et talenttap, understreker Rasch.

Likevel er det en fare for at avkoloniseringsdebatten øker motstanden mot likestilling, ifølge Rasch:

– Selv om avkoloniseringsdebatten også er en likestillingsdebatt, er jeg redd for at den er kontraproduktiv. Noen blir redde for å miste privilegier. Dersom en tekst på pensum er like bra som en annen, eller hvis man sier at den som underviser kunne vært erstattet, kan folk bli usikre.

Siden debatten startet opp i sommer, har kritikere av avkoloniseringsinitiativet innvendt at dette er en politisk korrekt idé fra USA, som ikke hører hjemme i Norge. Det er Rasch uenig i.

– I Sør-Afrika har for eksempel avkoloniseringsdebatten handlet mye om tilgang til utdanning, om hvem som kommer inn på universitetene. Debatten om hvem som tar høyere utdanning er også relevant her hjemme. I Norge er vi ikke i nærheten av en representasjon av samfunnet blant studenter på universitetene, selv om økonomien her er annerledes, sier Rasch.

Alternative kunnskapssystemer

I en resolusjon fra årsmøtet til SAIH - Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond i år, var det en formulering om at urfolks og afroetterkommeres kunnskapsforståelse må anerkjennes på lik linje med annen høyere utdanning. Dette har møtt en del kritikk, påpeker Benjaminsen.

– Men etter min mening handler tradisjonskunnskap om praktisk kunnskap, kunnskap og erfaringer som er opparbeidet over tid og som overføres til andre. Innen samisk reindrift er for eksempel tradisjonskunnskapen ikke bare oversett av den statlige forvaltningen, men også av mange forskere som har studert reindriften med et kolonialt blikk. Men denne kunnskapen behøver slett ikke stå i motsetning til vitenskapen. Den står bare i motsetning til dårlig vitenskap, sier Benjaminsen.

Rasch mener vi må være påpasselige når det gjelder ulike kunnskaper.

– Det er ikke det samme å spørre noen om erfaring med reindrift, som å ukritisk trekke inn alle kunnskapsformer. Ulike kunnskaper må være innenfor et ordentlig akademisk rammeverk, mener Rasch.

Et blomstrende studentengasjement

Den nye debatten om avkolonisering handler også om en generasjon med veldig engasjerte studenter, mener Benjaminsen.

– Det er ikke lenge siden studentene var langt mindre engasjerte og mest opptatt av å få gode karakterer. Nå er det en helt ny gjeng, sier han.

Et eksempel fra NMBU er at studentene i utviklingsstudier og internasjonale relasjoner har etterlyst flere stemmer fra det globale Sør blant forfatterne på pensumlistene.