Debattinnlegg Gutteklubben Starmus

Starmusfestivalen i Trondheim var en storartet festival som inviterte samfunnet inn i forskningsverdenen. Jeg tviler ikke på at det kommer til å være mange skolebarn i Trondheim som husker arrangementene rundt festivalen som øyeblikket da de bestemte seg for å bli forsker.

Hvis disse skolebarna hadde vært til stede under selve hovedprogrammet, tviler jeg på at de ville fått den samme opplevelsen. Eller, det ville i hvert fall vært vanskeligere for halvparten av dem.

Forsterker kjønnsubalansen

Det var tynt med kvinner på scenen. Dette ble håndtert dårlig, både av de festivalansvarlige og flere av deltakerne. Jeg vet ikke hva komiteen har diskutert da de laget hovedprogrammet, men hvis vi ser på beviset fra Starmus er det lett å tenke seg at de bryr seg katta om kvinner. Det virker som om komiteen er lykkelig uvitende om forholdet mellom likestilling og kjønnsperspektiver, og deres effekt på kvalitet i forskning.

I fremtida må Starmus enten radikalt endre sin tilnærming til kjønnsbalanse og kjønnsperspektiver i forskning, eller akseptere at festivalen er et verktøy for forsterket kjønnsubalanse. Dermed blir de med på at samfunnet går glipp av halvparten av hjernekraften på kloden.

Skjevfordelt panel og skjevfordelte nobelpriser

Den store åpninga av festivalen hadde et panel med nobelprisvinnere og en moderator. Ti av elleve prisvinnere var menn. Det samme var moderatoren. Seansen startet med et innlegg fra enda en mann, Carlos Moedas, EU-kommisær for forskning og innovasjon. Han var heldigvis glup nok til å forlate scenen etter innlegget sitt, slik at han ikke ble en del av et så uheldig sammensatt panel.

Jo, Nobelprisene er sterkt skjevfordelt når det gjelder menn og kvinner. I fysikk er det 2 av 204 priser som har gått til kvinner; i kjemi 4 av 175; i medisin eller fysiologi er det 12 av 211 og i økonomi 1 av 78. Utvalget for å sette sammen et godt panel er med andre ord ikke stort.

Problemet er at slike paneler sender et budskap om at vitenskap er et domene for menn. Vitenskapen vil tjene på at vi motarbeider dette inntrykket. Så hvordan gjør vi det?

Vi kan bruke utvalget bedre

Det finnes få kvinnelige nobelprisvinnere, men det er likevel noen som har vunnet i de senere årene. Starmus kunne fått så mange av disse på scenen som mulig, og invitert et tilsvarende antall menn for å ha et panel med en god kjønnsbalanse.

Utvalget kunne også bli utvidet til flere nobelpriser. Temaet for diskusjonen var vitenskapens rolle i det tjueførste århundre. Det hadde vært spennende å høre perspektivet til en fredsprisvinner eller en litteraturprisvinner. Kjønnsubalansen i disse prisene er også pinlig, men ikke fullt så ille som den var på Starmus.

Inviter vitenskapens superstjerner, ikke prisvinnere

Vi kan også vurdere å ikke ha et nobelpanel, men heller et panel fullt av vitenskapens superstjerner. Nobelprisen er ikke den eneste prisen som er dårlig på kjønnsbalanse. Norges Abelpris har til gode å bli tildelt en kvinne, hvilket nasjonen kollektivt burde skjemmes av.

Glem disse sexistiske prisene og inviter heller et spennende sammensatt panel av kjente formidlere, noen prisvinnere og noen ikke-prisvinnere, og noen unge og lovende forskere.

Kjønnsbalanse påvirker forskningen

Paneldebatten i Trondheim berørte etter hvert kjønnsbalanse på scenen. Spørsmålet gikk selvfølgelig til May-Britt Moser, som på helt klassisk vis ble bedt om å svare på vegne av alle verdens kvinner.

Hvis det er noen som har et ansvar for å få frem flere kvinner i forskning er det mannfolka og ikke kvinner, fordi det er menn som har utformet kulturen. Det er også så mange flere menn i akademia at de kan rekruttere mange unge kvinner, bare de bestemmer seg for å gjøre det.

May-Britt Moser er hjerneforsker og ikke forsker på kjønnsperspektiver, og da kan det delvis tilgis at hun svarte med å si at det ikke spiller noen rolle om en mann eller en kvinne utfører selve forskningsprosjekter. Det viser seg å ikke stemme, kanskje også i områder hun bør vite mer om. Jeffrey Mogul ved McGill University har vist at mus og rotter reagerer forskjellig avhengig av om behandleren er en mann eller en kvinne. Menn stresser disse dyrene mer enn kvinner, og det påvirker noen forskningsresultater, ifølge Moguls studie i tidsskriftet Nature Methods.

Starmus må skjerpe seg

Etter Nobelvinner panelet kom fire korte foredrag av fire menn. Neste dag var den en diskusjon med “Moonwalkers” – en klubb med enda verre kjønnsbalanse enn Nobelprisene. Og mens jeg også synes det var stort å oppleve Niel deGrasse Tyson som moderator, så var faktisk Lisa Randall og Sara Seager og andre ledende kvinner til stede under festivalen. De kunne ha blitt inkludert.

På onsdag var det til sammen syv hovedtalere på programmet. Lisa Randall var den eneste kvinnen, og hun måtte holde presentasjonen sin i en sidesal. De seks mennene fikk derimot stå på kateteret i hovedsalen. Alvorlig talt, Starmus, nå må dere skjerpe dere!

Klønete kommentar

Tre av disse seks gutta fikk etterpå delta i enda en paneldebatt med tre gutter til – altså seks menn og ingen kvinner på scenen. Det var da Nobelvinner Chris Pissarides klarte å fornærme mange kvinner og menn ved å si at han valgte å ha “Siri” med en mannsstemme, fordi han har større tillit til en mann.

Det var mildt sagt en klønete kommentar. Her er det faktisk en nyansert forskningslitteratur å gå inn i. Det er ikke helt på jordet å spørre om samfunnet i utgangspunkt reagerer forskjellig, også når det gjelder tillit, til stemmen til menn og kvinner. Det var synd at de ikke hadde en lingvist i panelet.

Hvor er dere når kvinnene tar over?

Starmus har en jobb å gjøre her. Hvis de gjør denne på en god måte, kan de ha enda større påvirkning på utvikling av vitenskapen og samfunnet. Hvis Starmus velger å ikke gjøre denne jobben, er vi mange som kommer til å velge bort Starmus.

Og da spør jeg dere som sitter i festivalstyret (ni menn og én kvinne, og dette er faktisk relevant): Når jenter fra Trondheim vokser opp og blir verdensledende forskere, vil de kjenne seg igjen i hovedprogrammet til Starmus?

Dette debattinnlegget ble først publisert hos forskning.no. Trykket på kifinfo med noen endringer fra artikkelforfatteren.