Vil ha fleksible løsninger

I 2004, da Komitéen for integreringstiltak – kvinner i forskning (KIF-komiteen) startet opp sitt arbeid, ble Universitetet i Tromsø flere ganger omtalt i media som en sinke blant norske universiteter i likestillingssaker.

Det var en vurdering Gerd Bjørhovde, professor og prorektor ved Universitetet i Tromsø, var uenig i. Når hun nå har blitt utnevnt til ny leder av KIF-komiteen, bringer hun med seg kritikken som en viktig erfaring.

Ulike måter å jobbe på

- Det er viktig å lage noen modeller og regler for arbeidet med likestilling i akademia. Men det er også viktig å se at det kan være forskjellige måter å gjøre ting på. Vi følte ikke at det var helt forståelse for måten vi ved Universitetet i Tromsø arbeidet på. Det vi har gjort, er å integrere likestillingsarbeidet i den vanlige lederstrukturen, sier Gerd Bjørhovde.

Hun innrømmer gjerne at hun var skeptisk da likestillingsutvalget ved Universitetet i Tromsø ble lagt ned på slutten av 1990-tallet. Men legger til at universitetet er en liten institusjon, og at det ble argumentert med at det ville være mer effektivt å legge ansvaret for dette arbeidet inn i den vanlige linja.

- Og jeg synes faktisk at vi har fått til nettopp det, og at vi dermed viser at dette kan være en måte for flere universiteter og høyskoler å jobbe. Det er mange små institusjoner som ikke har mulighet til å ha separate organer og stillinger for likestillingsarbeid, uten at det behøver å bety at de ikke kan få til noe, de også, sier Bjørhovde.

Andreplass

Men statistikken ved Universitetet i Tromsø har endret seg radikalt. I desember 2006 kunne Universitetet i Tromsø telle 17 prosent kvinnelige professorer. Dermed hadde institusjonen klatret opp fra jumbo- til andreplass på oversikten over prosentandel kvinnelige professorer ved de norske universitetene. Bare Universitetet i Oslo hadde en bedre prosentandel.

- Det at vi bare hadde 12 prosent kvinnelige professorer i 2004, var nok riktig. Det jeg derimot er uenig i, var at det ikke skulle ha skjedd noe ved vårt universitet siden 1980-tallet. Her har det vært en del feil tall ute og gått! Men, men, dette er «water under the bridge» nå.

Viktige erfaringer

Men det er ikke mer fortid enn at nettopp disse erfaringene har avfødt ideer som Bjørhovde ønsker å ta med seg inn i den nye komitéens arbeid.

- Det er uheldig hvis noen institusjoner føler at de faller av lasset allerede i første omgang, fordi de for eksempel ikke har en full stilling som skal jobbe med likestilling og kvinnesatsing.

Lang erfaring

Blant den nye komitélederens tidligere meritter finner vi årene som styreleder for det nå nedlagte Sekretariatet for kvinneforskning i Norges forskningsråd fra 1993-97, og som styreleder for Senter for kvinneforskning og kvinner i forskning ved Universitetet i Tromsø fra 1997 til 1999.

- Spørsmålet om likestilling i akademia er noe som har fulgt meg hele tiden. Dette er ikke noe man bare jobber med en fase i livet, og så legger vekk, sier hun.

God jobb

Hun ser fram til å videreføre det arbeidet Kari Melby og den forrige KIF-komiteen satte i gang. Det at komiteen nå skal samarbeide enda tettere med både Forskningsrådet og Kunnskapsdepartementet leser hun som et uttrykk for at den avgåtte komiteen har gjort en meget god jobb.

- Vi som arbeider i denne sektoren ser jo at skal man få til noe, må man spille på lag både med de som bevilger pengene og de som sitter med den faglige kompetansen, enten det er snakk om Forskningsrådets forskningskompetanse, eller departementets kunnskaper om likestillingsarbeid.

Forskningsinstituttene

KIF-komiteens nedslagsfelt i likestillingsarbeidet er utvidet til også å omfatte forskningsinstituttsektoren.

- Vi ser at en god del kvinnelige forskere sjonglerer mellom sektorområdene, og at det er flere glidende overganger her. Den forrige komiteen erfarte at det var mange problemstillinger som omfattet forskningsinstituttsektoren like mye som høyskole- og universitetssektoren, og at mange av instituttene slet med å få til en god likestillingspolitikk, forteller Tone Kristin Eng. Hun er seniorrådgiver i departementet og koordinator for arbeidet med likestilling i sektoren.

By seg fram

Hvilke institutter som skal omfattes av den nye komiteens arbeid, mener departementet må vurderes underveis.

- Dels handler dette om at komiteen skal være pådriver og by seg inn. Men samtidig skal det være mulig for de enkelte instituttene selv å ta kontakt ved behov, påpeker Eng, som samtidig roser den forrige komiteens sekretariat for den rollen det har spilt så langt.

- Sekretariatet har kunnet ta på seg oppdrag på vegne av komiteen, for eksempel hvis en institusjon har kommet og bedt om hjelp til å utforme en utlysingstekst for at den skal appellere til kvinner. Og jeg tror nok de vil kunne stille seg til disposisjon om det er forskingsinstitusjoner eller andre som trenger råd og tips, hvis det ikke blir aktuelt at hele komiteen kommer på besøk.

Fra SINTEF

- Som leder gjennom mange år i den teknisk-industrielle delen av instituttsektoren har jeg ansatt og hatt personalansvar for en rekke kvinnelige forskere. Dessuten har jeg to døtre som begge er forskere, så jeg har sett problemstillingen fra den siden også. Tilbakemeldingen en leder får er ikke helt den samme som den som kommer fra nær familie.

Generasjonsskifte

Gerd Bjørhovde ser et markant generasjonsskifte nærme seg i forskningssektoren. En hel generasjon av akademikere og universitetsansatte nærmer seg pensjonsalderen.

- Det blir en stor utfordring å skulle fylle disse stillingene med kompetente folk, og samtidig bedre kvinneandelen. Det fordrer at institusjonene tar noen felles løft for å få til en best mulig planlegging og rekruttering. Men dette innebærer samtidig en veldig spennende mulighet for å få til en bedre kjønnsbalanse i akademia.

Barnehage og tidskonto

Ernst H. Kristiansen er opptatt av at det praktiske må være på plass, skal man kunne rekruttere og holde på kvinnelige forskere.

- Bare det at folk må få barnehageplass! Den dårlige dekningen, spesielt i Oslo, er et problem, som først og fremst går ut over kvinnelige forskere. Dessuten burde nok mulighetene for tidskontoordninger være bedre, slik at kvinnelige forskere som har fått barn kan komme tidligere tilbake, og heller strekke deler av permisjonen over lengre tid.

- Sist, men ikke minst må vi bli flinkere til å ta vare på utenlandske, unge forskere som kommer hit for å jobbe, spesielt kvinnene. De blir lett isolert, og da kan hverdagen i Norge bli for tøff for dem, sier han.

Til vurdering

Den forrige komiteen avsluttet sitt arbeid med en sluttrapport, som inneholder en rekke forslag til tiltak for å bedre kjønnsbalansen i universitets- og høgskolesektoren. Et av forslagene er å integrere likestilling i finansieringssystemet i UoH-sektoren.

Tone Kristin Eng forteller at forslagene ligger til vurdering i departementet.

- Men dette er vanskelige spørsmål som må ses i sammenheng med vurderingen av hele Kvalitetsreformen og forskningspolitikken generelt. Likestilling i akademia er et viktig område for statsråden og departementet for øvrig, men mer enn det kan vi vel ikke si på det nåværende tidspunkt, avslutter hun.