Utviklingslære

”Ikke tro at utviklingen går sin naturlige gang.” Det er første punkt i likestillingsvettreglene ved Universitetet i Tromsø. Og det ble budskapet da Kvinnforsk samlet seks kvinnelige pionerprofessorer ved universitetet til rundebordsdialog om kjønn, representasjon og likestilling.

På universitetet i Tromsø er femten prosent av professorene kvinner. Mens nesten seksti prosent av studentene er kvinner. Likevel advarte professorene studentene mot å tro at overvekten av kvinnelige studenter nødvendigvis vil endre kjønnsbalansen på toppen. At den naturlige utviklingen ikke er til å stole på har de erfart gjennom mange år på universitetet.

Pionerer

I 1990 fikk Gerd Bjørhovde, Synnøve de Bouvries, Ericka Engelstad, Randi Rønning Balsvik, Anne Skancke, Tove Bull og Toril Swan opprykk til professor ved Universitetet i Tromsø. Med det økte andelen kvinnelige professorer ved universitetet fra to til ni. To år senere hadde universitetet fortsatt ni kvinnelige professorer og 117 mannlige.

Det var i anledning Kvinnforsk i Tromsø sitt tiårs-jubileum at alle kvinnene som ble professorer i 1990, med unntak av Bull, ble samlet til mestermøtet. Et møte som ga plass til et historisk tilbakeblikk på likestillingsarbeidet i akademia. Flere av professorene hadde engasjert seg sterkt i feministisk arbeid ved universitetet. Og fått høre det fra sine kolleger.

Tøff tilværelse

- Jeg husker at en mannlig kollega sa til meg: Menn har levd i krevende omgivelser i tusenvis av år, og blitt vant til en tøff tilværelse. Derfor passer de også inn på universitetet, fortalte Synnøve des Bouvries, professor i antikkens litteratur og kultur og mangeårig medlem i Likestillingsutvalget ved universitetet. Hun husket også hvordan de første kvinnelige studentene måtte bevise at de passet på universitetet.

- Tidligere måtte vi vise at vi hadde en spesiell interesse for å studere. Kvinnelige studenter var i mindretall og vi måtte vise at vi dugde.

- Jeg husker at jeg var redd for å gjøre et dårlig inntrykk, ikke bare på vegne av meg selv, men fordi det ville ramme hele kvinnekjønnet.

Intelligente barn

Og det manglet ikke på historier blant paneldeltakerne om hvordan det å være kvinne var blitt problematisert i møte med akademia.

Professor i arkeologi, Ericka Engelstad fortalte om sitt første feltarbeid i USA der hun tok sin utdannelse.

- Den gang var det en kvinnelige arkeolog som ledet arbeidet. På det tidspunktet var jeg ganske bekymret for karrieren, og gikk derfor for å spørre henne til råds om hvordan jeg skulle satse som kvinne i et så mannsdominert fag.

Svaret Engelstad fikk var ikke helt som ventet.

- Hun mente rett og slett at jeg ikke behøvde å bekymre meg for jobb – for når jeg fikk doktorgraden kunne jeg gå hjemme og oppdra intelligente barn.

Lærere og direktører

Anne Skancke, professor emerita i kjemi, fortalte om et fag med store problemer i forhold til likestilling. Hun mente kvinnene hadde vært usynliggjort og kommet lite fram på fagfeltet. Og kom også med et hjertesukk:

- Jeg har en mann innen samme fagfelt som meg selv. Og i grunnen er det ganske rart, hans mannlige studiekamerater er blitt ledere i næringslivet, mens mine kvinnelige er blitt lærere i ungdomsskolen.

Ut av minoritetsposisjonen

Mye har forandret seg siden inngangen til 1970-årene. Også i akademia. Og paneldeltakerne la vekt på at forandringene som har skjedd.

- Vi har kommet ut av minioritetsposisjonen, understreket Synnøve des Bouvries.

Hun mente også at man har fått et større gjennomslag for å kombinere forskning og familieliv.

- Tidligere var det å bli forsker regnet mer som et kall. Jeg fikk beskjed av en kollega på universitetet at ’man velger om man vil ha en forskerkarriere’, underforstått at det også betydde å velge bort familielivet. Mannen som ga meg den beskjeden hadde selvfølgelig familie og barn selv.

Ikke vær sikker

Men selv med et flertall kvinnelige studenter på landsbasis og en økende andel kvinnelige førsteamanuenser var professorene ikke sikre på at likestillingsslaget er vunnet.

- Det er riktig å være optimistisk. For det har skjedd veldig mye de siste årene. Men det betyr ikke at vi kan slutte å følge med. Denne utviklingen går i rykk og napp, og den kan også gå tilbake, advarte professor i engelsk språkvitenskap, Toril Swan.

Og Des Bouvries advarte mot gamle strukturer:

- Det er fremdeles liv i old boys-nettverket, jeg har sett flere eksempler på at de overdrar sine roller til mannlige ynglinger.

Gi mer ros

Professorene var mer usikre på hvilken rolle de selv kunne spille for å være døråpnere for nye kvinner på vei mot toppen. Flere understreket viktigheten av å se nøyere på ansettelseskomiteer og stillingsutlysninger. Prorektor og professor i engelsk litteraturvitenskap, Gerd Bjørhovde, la vekt på at veien nå måtte være å finne dyktige kvinner på alle fag og kalle dem til stillinger.

Fra salen var rådet å gi mer ros.

- Kvinner må slutte å være så nyanserte, mente Ann Therese Lotherington, forskningsleder ved Norut Samfunnsforskning.

- De eldre mennene trekker til stadighet fram studentene sine og skryter av hvor fremragende de er. Men hvor ofte hører du at kvinnelige veiledere så uforbeholdent gjøre det samme? Kvinner må bli flinkere til å gi ros, uten forbehold.

På lesesalen

Det var ikke mange studenter til stede på Kvinnforsk sitt ’Mestermøte’, og flere av paneldeltakerne uttrykte sin skuffelse over det.

- De er på lesesalen, svarte de to studentene Ingrid Kielland og Eva Braaten, da de ble spurt om hvor de andre studentene var.

- De kvinnelige studentene tror alt avhenger av dem selv. At hvis de bare leser hardt nok, så vil de komme dit de vil. De venter rett og slett på at den ’naturlige utviklingen’ skal føre dem til topps, sa de to studentene, som selv var mer skeptiske til en slik strategi.

Hvor møtes vi?

Hvilken strategi som bør brukes for å få et likestilt universitet, det ga ikke møtet svar på. Men for studentene på lesesalen må håpet være at nye virkemidler for likestilling vil være effektive for å oppnå kjønnsbalanse på toppen. Og at kvinnelige professorer med erfaring fra likestillingsarbeid kan virke som døråpnere for flere kvinner.

Og fra bakerste benk i salen var konklusjonen klar.

- Det er som Madeleine Albright sitt motto: ”Det finnes en egen plass i helvete for kvinner som ikke hjelper hverandre.” Så er spørsmålet enkelt og greit: Skal vi møtes der, eller skal vi møtes et annet sted?

Kvinnene som møttes på Kvinnforsk sitt mestermøte fikk i alle fall et interessant historisk tilbakeblikk og en påminnelse om at likestillingen ikke kommer av seg selv.