Uklare regler for professoropprykk

Ordningen med at man kan søke om opprykk til professor har vart siden 1993. Før 2010 lå ansvaret for å organisere disse prosessene hos de forskjellige fakultetsmøtene og Universitets- og høgskolerådet (UHR). For to år siden endret Kunnskapsdepartementet reglene slik at forskningsinstitusjonene selv fikk ansvaret.

Mål om lik praksis

Men NTNU, Universitetet i Bergen (UiB), Universitetet i Tromsø og Universitetet i Oslo samarbeider om å tilby ordningen med en ekstern vurdering. Ordningen gjelder alle institusjoner innenfor MNT-fagene (matematiske, naturvitenskapelige og teknologiske fag).

Og i år utarbeidet Det nasjonale fakultetsmøtet for realfag (NfmR) nye felles permanente kriterier innenfor opprykk til professorstatus.

– Vi ville at alle skal vurderes ut ifra samme nivå uansett fagfelt. Det skulle gjøre det lettere å forholde seg til reglene for hvordan man blir professor, sier Bjørn Åge Tømmerås, sekretær for NfmR og fakultetsdirektør ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved UiB.

Tømmerås mener det er best både for søkerne og for forskningsinstitusjonene at institusjonene jobber sammen om opprykk.

– Alle skal være trygge på at de er like gode professorer. Det har vært en viktig motivasjon for oss. Målet er å bidra til å sikre en lik praksis og tilfredsstillende kvalitetsnivå, på tvers av fagdisipliner og institusjoner, sier han.

Ikke felles kriterier

Ut over Kunnskapsdepartementets knappe anbefalinger eksisterer det ingen absolutte kriterier for professoropprykk. Det varierer fra fag til fag. De forskjellige institusjonene har også forskjellige tolkninger av departementets forskrifter. Tømmerås mener Kunnskapsdepartementets kriterier er uklare.

– Vi har konkretisert en del i forhold til Kunnskapsdepartementets kriterier, som ikke er så klare. De har formuleringer som at noe skal være «sammenlignbart med internasjonalt nivå», men det er ikke så tydelig hva det går ut på. Det var et sterkt behov for tydeliggjøring, mener han.

Ut over MNT-fagene, er det ingen fagmiljøer som organiserer professoropprykk på nasjonalt nivå lenger. Dermed kan det være store forskjeller mellom praksisen innenfor fagfelt som humaniora, samfunnsfag, realfag og jus, og mellom universiteter og høgskoler. Retningslinjene til Fakultetsmøtet for medisin krever for eksempel at man har publisert tilsvarende tre doktorgrader, mens humanistiske fag krever tilsvarende to.

Veiledning på høring

Nasjonalt fakultetsmøte for humanistiske fag (NfmH) mente avviklingen av den nasjonale ordningen var en god grunn til å se på sin egen veiledning på nytt. NfmH har laget et forslag til revisjon som er ute på høring hos UHR og HF-fakultetene nå. Spørsmålet om kravene rundt pedagogisk kompetanse har blitt tatt opp. Revisjonen foreslår også en klargjøring av hva det vil si å ha kompetanse tilsvarende to doktorgrader, i antall monografier og artikler.

Inger-Johanne Ullern, sekretær ved NfmH, og seniorrådgiver ved HF-fakultetet på Universitetet i Oslo, har jobbet med NfmH-veiledningene.

– To arbeidsgrupper nedsatt av NfmH har foreslått endringer. De reviderte retningslinjene skal gi en bedre rettesnor, sier Ullern.

– Vil det si at det har vært et problem at reglene har vært litt uklare?

– Ja det kan du vel si. Det må være rom for skjønn i vurderinger. Men det er en fordel å presisere rammene. Nå venter vi på hva høringsinstansene vil si.

Hvem vurderer?

Kari Fasting er professor ved Norges idrettshøgskole, Seksjon for kultur og samfunn. Hun mener at hvem som vurderer kan gi større utslag enn hvilke retningslinjer som gjelder.

– Her på Idrettshøgskolen er vi få personer, så det er vanskelig å uttale seg om dette. Men uansett regelverk er det alltid snakk om tolkninger. Synet på forskning og på hva god forskning er vil nok variere, og derfor blir det viktig hvem som vurderer, sier Fasting.

Hun mener ikke at de gjeldende kriteriene er for dårlige, men at det hadde vært fint om de var mer presise.

– Det er veldig vide, generelle retningslinjer. Det står for eksempel at «den vitenskapelige produksjon bør tilsvare 8-12 tidsskriftartikler av full lengde eller to til tre bøker av god kvalitet og med ulikt innhold». Innenfor de ulike fagmiljøene er det ulike tradisjoner, hos oss har fagfellevurderte artikler i internasjonale tidsskrift høy status, forteller Fasting.

Kommer kvinner til gode

En del av hensikten med professoropprykksordningen var at kvinner skulle ha bedre muligheter enn tidligere til å bli professor. Tømmerås mener felles nye, klarere retningslinjer kan ha en positiv effekt i forhold til å få flere kvinnelige professorer:

– Ut i fra et likestillingsperspektiv ser vi en tendens til at flere kvinnelige søkere vinner konkurransen om å bli førsteamanuensis enn professor. Når de først har blitt tilsatt blir de raskere professorer enn menn. Ut i fra det kan vi tro at kvinner ofte skal være veldig sikre for å søke om opprykk til professor. Hvis det blir tydeligere hva som kreves treffer det kvinner lettere. Vi har ikke så mye data på dette, men jeg tror at det vil bidra til en positiv utvikling, sier han.

Kari Fasting kjenner igjen problemstillingen.

– Det er nok riktig at kvinner som søker opprykk gjerne vil være sikre på å få det. Det er viktig å forske mer på hvilken betydning opprykksordningen har for begge kjønn. Jeg tror alltid det er en fordel med tydeligere og presise regler. Det er en fordel både for menn og for kvinner. Men det er vanskelig å lage regler hvor det ikke er rom for tolkning og skjønn. Hvem som sitter i bedømmelseskomiteene blir derfor viktig, ikke minst med hensyn til kjønn. Her tror jeg at det kan være viktigere for likestillingen å passe på at begge kjønn er representert i komiteene, påpeker Fasting. 

Viktig kvalitetsstempel

Tømmerås mener arbeidet med nye kriterier og en bedre prosess rundt opprykk på nasjonalt nivå i MNT-fag har gitt gode resultater.

– Vi ser av effekten det har hatt foreløpig at saksbehandlingen blir raskere. Mye av støyen rundt vurderingene er også blitt redusert nå. Til våren skal NfmR og Nasjonalt råd for teknologisk utdanning ha et fellesmøte hvor vi gjør opp status frem til nå. Alt tyder på at det kommer til å være positivt. Det er bedre for søkerne, enklere for komiteene, og det blir likt for alle – med de samme kravene for alle uavhengig av fag og institusjon, sier han.

Han mener det er viktig for den enkelte vitenskapelige ansatte at reglene ikke varierer fra fag til fag, men er klart definerte. Det skaper også større trivsel:

– Å bli professor er et viktig karrieresteg og et viktig kvalitetstempel på deg som forsker, og hvis man føler at prosessen ikke skjer på en profesjonell nok måte, og at det ikke er likt for alle, er det ikke bra. Jeg føler at vi har dempet mye av frustrasjonsnivået. Min hverdag er mindre preget av frustrerte ansatte, forteller Tømmerås.

Med ordningen til NfmR er det meningen at det skal være like forhold, uavhengig av om man er på en liten høgskole eller et stort universitet.

– På universiteter som Harvard har de for eksempel svært høye krav for å bli professor, noe som gjør at professorene der er en slags «superprofessorer», men slik skal det ikke være her i Norge. Det skal ikke være mer prestisje å være professor på et universitet enn en høgskole, sier Tømmerås.

Store kulturforskjeller

Tømmerås mener samarbeid på tvers av institusjonene er sunt, men har forståelse for at andre fagmiljøer kan ha andre erfaringer:

– Det er store kulturforskjeller. Jeg har snakket med andre og det kan virke som om det er enklere for oss i MNT-fagene å få til en samkjøring og harmonisering enn for andre fag. Vi skiller oss kanskje ut, blant annet for at vi har lang erfaring med og en kultur for at publiseringen foregår i internasjonale tidsskrifter, sier Tømmerås.

Jan Morten Dyrstad, dekan ved Fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse ved NTNU, leder et svært heterogent fakultet med tre store profesjonsutdanninger og en rekke disiplinfag og tverrfaglige fag. Han forteller også om store forskjeller:

– Jeg kan bare uttale meg om våre fag, og hos oss har det vært betydelige forskjeller. I bedømmelser til professorat varierer vektleggingen av og kravene til for eksempel vitenskapelig publisering. På grunn av den faglige heterogeniteten er det rimelig at det er en viss variasjon mellom fagene, men jeg mener denne variasjonen var for stor tidligere. I tillegg har det i en del bedømmelser vært en sammenblanding av vitenskapelig kompetanse og annen kompetanse, for eksempel pedagogisk kompetanse, sier Dyrstad.

Han forteller at fakultetsstyret vedtok kriterier i 2010 for å bøte på dette. Kravene til vitenskapelig kompetanse ble konkretisert i seks punkter som alle bedømmelseskomiteer må forholde seg til. Samtidig med dette ble det presisert at annen kompetanse og personlig egnethet i ansettelsessaker skal vurderes av en egen komité, og ikke av den sakkyndige komiteen som vurderer vitenskapelig kompetanse. Dyrstad mener det har vært en utfordring å finne felles retningslinjer innenfor de ulike fakultetsmøtene, og tviler på at det er mulig med et felles regelverk.

– På grunn av faglig heterogenitet tror jeg ikke at det er mulig med felles retningslinjer for alle fag. Da vi i Det nasjonale fakultetsmøtet for samfunnsvitenskapelige fag arbeidet med felles kriterier var det en utfordring å finne kriterier som omfattet alle fagene som Fakultetsmøtet omfatter. Vi fikk dette til, og de har utvilsomt vært til stor hjelp for å heve nivået på bedømmelsene, mener Dyrstad.

Ønskelig med en «sjekkliste»?

Guri Bakken, underdirektør ved UHR, er usikker på om det er mulig og ønskelig med en nasjonal «sjekkliste» for hva man må gjøre for å bli professor, som skal ha gyldighet for alle institusjoner og alle fagområder.

– I dag varierer de faglige kriteriene og kravene fra fag til fag, og det kreves en faglig vurdering av søkerens personlige kompetanse – en vurdering som skal gjøres av en sakkyndig komité. Dette er i henhold til Kunnskapsdepartementets forskrift, sier Bakken.

Hun mener det neppe vil være aktuelt for UHR å utarbeide tydeligere, felles nasjonale retningslinjer.

– UHR vil gjennom sine samordningsorganer som nasjonale fagråd, profesjonsråd og fakultetsmøter kunne bidra til utarbeidelse av fagtilpassede, utfyllende retningslinjer som kan være veiledende for institusjonene, men initiativet til et slikt tiltak må komme fra fagmiljøene selv. Skal det gjøres endringer i saksbehandlingsrutiner eller en tydeliggjøring av dagens generelle kriterier, er det en jobb for Kunnskapsdepartementet, sier Bakken.