Norden - et likestillingsparadis?

Finnes det fellesnordiske strategier og tiltak for å bedre kjønnsbalansen i akademia? Og er Norden et skritt nærmere kjønnsbalanse i forskning? Det var noe av det Solveig Bergman ville finne svar på i arbeidet med rapporten hun har skrevet på oppdrag fra Komité for kjønnsbalanse i forskning (Kif-komiteen).

– Norden skiller seg kun ut på ett område, i ledelsen av de nasjonale forskningsrådene og i institusjonsledelsen i akademia. Og det er i høy grad takket være kvoteringsbestemmelser!

– Det finnes flere kvinnelige rektorer og flere kvinner i styrene for de nasjonale forskningsrådene i de nordiske landene enn i de andre europeiske landene, forteller Bergman, som til daglig er forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

– Bestemmelsene om kjønnskvotering i offentlig oppnevnte organer har hatt stor betydning for kvinnerepresentasjonen i styrene for de nordiske forskningsrådene. Reglene om 40 prosent representasjon av hvert kjønn har vært avgjørende, påpeker hun.

Både Island, Finland og Norge har krav om at minst 40 prosent av begge kjønn skal være representert i offentlige råd og utvalg. I praksis følges det samme prinsippet i Sverige, mens Danmark har krav om en balansert kjønnssammensetning, men ikke en bestemt prosentfordeling.

Både forskning og politikk

Den ferske rapporten Norden – et steg nærmere kjønnsbalanse i forskning? samler det vi vet, både om lovgivning, forskning, statistikk og tiltak, og kommer med anbefalinger. Målgruppen er både forskningssektoren og likestillingssektoren.

– Temaet «kjønnsbalanse i akademia» faller ofte mellom disse to stolene; forskning og likestilling. For oss er det viktig at politikere og byråkrater fra begge sektorene er hovedmålgruppen for rapporten, understreker Bergman.

Hun håper rapporten vil lede til mer samarbeid på nordisk nivå.

– Dette er en etterlengtet rapport. Det er behov for nordisk samarbeid og likestillingstiltak på nordisk nivå, men også på europeisk og internasjonalt nivå. Og et nordisk samarbeid kan løfte fram de nordiske landene som ligger bak de andre, mener hun.

Skandinavisk variasjon

Rapporten viser at Norge og Sverige skiller seg ut, de er klart best på å gjennomføre likestillingstiltak i akademia.

– Men selv om Norge og Sverige er de landene som har satset mest på særlige tiltak for å bedre kjønnsbalansen, er Finland det landet i Norden med flest kvinner i høyere forskerstillinger, sier Bergman.

‒ Norge og Sverige har også, i et historisk perspektiv, en mer positiv holdning til kvotering og andre kvinnespesifikke tiltak enn Finland. Til tross for det så har Finland lenge hatt den største andelen kvinnelige professorer i Norden.

I Danmark har det også vært en større tro på holdningsendring og mindre akseptert med egne satsinger. Blant professorene i Danmark står det dårlig til med en fordeling på 85 prosent menn og 15 prosent kvinner.

– Samtidig er jeg positivt overrasket over Danmark. De har flere gode tiltak enn man skulle tro, både nasjonalt og på utdanningsinstitusjonene.

Island og Finland best i klassen

Ferske tall viser at Island nå er – sammen med Finland - det nordiske landet med høyest andel kvinnelige professorer i Norden.

– Til tross for små tall som gir stor effekt i prosenter, så er det likevel en trend på Island som er interessant, mener Bergman.

For å få hele bildet må vi også se på ulike rekrutteringsmønstre i de forskjellige landene, ifølge Bergman. Blant annet er det stor variasjon i det totale antallet professorer og ikke alle land har det opprykksystemet som man for eksempel har her i landet. I Norge kan man bli professor på to måter, enten ved å bli ansatt i en professorstilling eller ved å få opprykk til professor i den stillingen man allerede har. 

Tre anbefalinger

Rapporten viser at det nordiske samarbeidet har behov for konkrete tiltak på tre områder: policyutvikling, forskning og statistikk.

Anbefaling 1:
Nordisk ministerråd sørger for at et samarbeid mellom forsknings- og likestillingssektoren på feltet kjønnsbalanse i forskning i Norden igangsettes i 2013.

Anbefaling 2:
Et nordisk forskningsprogram settes i gang om kjønnsbalanse i forskning i regi av NordForsk og/eller NOS-organene med midler fra Nordisk ministerråd og de nordiske landene.

Anbefaling 3:
Nordisk ministerråd starter et pilotprosjekt der man systematisk utvikler fellesnordisk forsknings- og utdanningsstatistikk på feltet kjønnsbalanse i akademia.

– De tre anbefalingene må ses i sammenheng og alle er viktige. Men policynettverk (anbefaling 1, red.anm.) er noe som kan komme i gang raskt og er mer grunnleggende for å få til det andre, påpeker Bergman.

Utfordring til Sverige

Nordisk ministerråd har svensk formannskap i 2013.

– Nå blir det spennende å se hva Sverige vil gjøre. Et nordisk policynettverk innen Nordisk ministerråd er kanskje den smarteste starten på den første anbefalingen i rapporten, mener Bergman.

Et slikt nettverk er ikke dyrt å etablere, og kan fungere som en plattform for å drive de andre tiltakene, forskning og statistikk.

Bergman mener også det skal bli interessant å følge NordForsk. De finansierer nordisk forskningssamarbeid og gir råd om nordisk forskningspolitikk. Ett av punktene i deres avtale med EU-kommisjonen fra 2012 framhever vektleggingen av spørsmål knyttet til likestilling og kjønnsperspektiv i forskning.

Ikke bare tall, men strukturer

Rapporten har også et kapittel om forskningspolitiske reformer. Autonomi, eksellens, internasjonalisering og innovasjon er noe av det rapporten kommer inn på.

– Ofte handler rapporter om kjønnsbalanse og likestilling i akademia kun om kvantitativ fordeling av stillinger, men vi mener det er viktig å se mer på strukturelle faktorer som de forskningspolitiske reformene og nye trendene som nå gjør sitt inntog i akademia, sier Bergman.

Som en følge av de nye satsingsområdene blir likestillingsarbeidet i akademia både mer mangfoldig og mer komplisert. Ifølge rapporten har det vist seg å være en utfordring å innlemme et likestillingsperspektiv når nye områder introduseres, som eksellenssatsinger, innovasjon eller internasjonalisering. Og til tross for at likestilling er et uttalt mål i akademia i de nordiske landene, er det få overgripende undersøkelser av universitets- og forskningspolitikk i et likestillingsperspektiv.

EU bedre enn Norden

Sammenlignet med det samnordiske nivået mener Bergman at EU har en lengre tradisjon for å diskutere strukturelle forhold og vanskeligheter for likestilling i forskning – selv om enkelte nordiske land har diskutert dette lenge.

– Et av rapportens hovedpoenger er at den fellesnordiske forsknings- og likestillingspolitikken innenfor Nordisk ministerråd ikke har tatt opp disse spørsmålene – noe som EU har gjort.

– Ta eksellenssentra, for eksempel. Slike sentre er høyt prioritert både i EU og i Norden, men har dårligere kvinneandel enn øvrig akademia. Hvorfor, spør Bergman.

Rapporten viser til en vurdering av Norges forskningsråds kvalitetssatsinger (YFF, SFF og SFI), og kommer til at tydeliggjøring av forventinger til søkere og likestillingshensyn i søknadsprosessen kan ha positive effekter på kjønnsfordelingen. Dette gjelder både blant søkere og blant de som får tildelt midler.

– Men bevisstgjøring og tydeliggjøring er bare ett svar. Det finnes altfor litt forskning om eksellens. Eksellenspolitikken handler om mange ting, som hvordan forskningsarbeidet organiseres og hvilke publiseringsmønstre som prioriteres. Og alt dette må også studeres i et kjønns- og likestillingsperspektiv, mener Bergman.

– Dette har vært alt for lite diskutert på nordisk nivå, mens EU har jobbet med det siden rapporten Gender and Excellence in the Making kom i 2004.

Naturvitenskap som ideal

Hierarkier i forskning er et annet tema som også bør diskuteres i Norden, ifølge Bergman.

– Er det fortsatt en idealisering av naturvitenskap i forskningssektoren? Hva skjer da med humaniora og samfunnsvitenskapelige fag? Er det sånn at hvis et samfunnsvitenskap- eller humaniorasenter får eksellensstatus, så må det ligne på realfag, som språkteknologi, spør Bergman.

– Noen rapporter konkluderer med at eksellenssatsingene har vært et tilbakeslag for likestillingen, men vi har ikke alle svarene. Det trengs mer forskning, både nasjonale og nordiske forskningssatsinger på dette, mener hun.

Ifølge Bergman er det viktig å huske at likestilling og kjønnsbalanse ikke bare handler om kvinner og menn, men også om fag, faghierarkier, faglig innhold og prioriteringer.

– Hva skjer med fortolkende humaniora og samfunnsvitenskap i en forskningsverden med eksellenssatsinger der naturvitenskap er idealet, spør hun.