Mordet som innledet middelalderen

En vårdag i Aleksandra i 415 e. kr.: Hypatia, lederen for byens berømte og fantastiske bibliotek, er på vei hjem i sin vogn. Hun er lenge blitt advart om at hennes liv er i fare. Kyrillos, patriarken av Aleksandria, vil renske byen for «vranglærere og hedninger» som henne. Men Hypatia tar ikke advarslene på alvor. Hvorfor skulle noen ville skade en 65 år gammel dame som bare er opptatt av matematikk og filosofi?

Hun tar fryktelig feil. En fanatisk mobb, etter alt å dømme utsendt av Kyrillos eller noen av hans nærmeste allierte, ligger i bakhold. Like ved kirka Cæsarion angriper de og haler henne ut av vogna og inn i kirka. Der hakker de henne i hjel med potteskår eller taksteinsfliser. Hennes lemlestede kropp blir slept gjennom byen før mobben brenner antikkens viktigste kvinnelige tenker på bålet.

– Minnesmerke over intoleranse

– Hypatias grusomme død har for all framtid blitt stående som et minnesmerke over intoleranse, kvinnediskriminering og forfølgelse av annerledes troende. Mordet markerer et tidsskille, mellom antikkens opplyste livsanskuelse og den mørke, vitenskapsfiendtlige middelalderen, sier Audun Holme, professor emeritus i matematikk ved Universitetet i Bergen. Han har gitt ut flere bøker om matematikkens historie. Forrige uke holdt han foredraget Kvinner i matematikkens historie ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning i Bergen.

En av de mest sentrale av disse er altså greske Hypatia, født i Aleksandria rundt 350 e. kr. som datter av matematikeren Teon (født 335 e. kr.). Unge Hypatia lærte matematikk av faren, som hun etter manges mening etter hvert overgikk som matematiker. Blant annet fikk hennes arbeid seinere stor betydning for den berømte tyske matematikeren Carl Friedrich Gauss (1777-1855). Tidlig begynte hun å holde forelesninger på Aleksandrias museum og universitet, der faren var leder. Hun reiste også til andre akademier og vitenskapelige sentre i antikkens Hellas, der tilhørerne visstnok alltid flokket seg rundt henne.

– Hypatia må ha vært et svært bemerkelsesverdig menneske. Studenter og eminente tenkere kom fra fjern og nær for å høre henne, forteller Holme. I motsetning til de aller fleste kvinner på denne tida, giftet Hypatia seg aldri. Dette til tross for at hun fikk tallrike ekteskapstilbud, også fra konger og fyrster.

– Hun var fast bestemt på å vie sitt liv til matematikk og filosofi, sier Holme.

Etter hvert tar Hypatia over farens stilling som leder for biblioteket i Aleksandria.

– I det hellenistiske området på 300-tallet var det altså mulig for en kvinne å få en så framtredende posisjon innenfor vitenskapen. Men det var noe helt nytt, og det står i stor kontrast til tidene som skulle komme, sier Holme.

Harde tider for vitenskapen

For vitenskapen var i ferd med å forvitre i Aleksandria, som var del av et Romerrike i brytningstid og forfall. Keiser Konstantin hadde gjort kristendommen til statsreligion. Nå var det de såkalte hedningene som ble forfulgt, mens de tidligere forfulgte, de kristne, ble forfølgerne. Blant annet ble all hedensk litteratur beordret brent, noe som selvsagt rammet Hypatias arbeid.

Men det var først da den moderate patriarken Teofilios døde og ble erstattet av sin mye mer nidkjære nevø Kyrillos, at Hypatias situasjon ble vanskelig for alvor, forteller Holme.

– Kyrillos ville rense Aleksandria for hedenskap. For å lykkes med det måtte han overvinne den mektige nyplatonske skolen i Aleksandria, museet og biblioteket, og lederen for dem var Hypatia.

Hypatia sto i veien for Kyrillos, fordi hun hadde mange tilhengere i Aleksandria og var en av prefekten Orestes nærmeste rådgivere. Hun hadde dessuten nektet å la seg døpe og provosert Kyrillos med å holde fast ved sine hedenske synspunkter.

– Hun dyrket «trollmannen» Pytagoras og hans tilhengere, med deres hemmelige riter og mystiske symboler. Dessuten var det en kjent sak at Hypatia utførte sin magi med hedenske astrolaber, mekaniske instrumenter som ble brukt til å finne posisjonen til stjerner og planeter. For Kyrillos' parti framsto hun som den farligste hedningen av dem alle. Enten Kyrillos selv eller en i hans mektige krets sendte sine stormtropper, munker som lystret dem blindt, mot henne i mars 415, forteller Holme.

Vitenskapelig dvale

Utviklingen sendte den vestlige vitenskapen inn i en dvale som skulle vare helt til rennesansen oppsto drøye 1000 år seinere. I Bysants (nå Istanbul), der Østromerriket holdt fram helt til 1453, ble den vitenskapelige kunnskapen tatt vare på, men ikke videreutviklet, ifølge Holme.

– Nå tok araberne over rollen som vitenskapelige banebrytere, sier professoren. Han er kritisk til de som har hevdet at den tidlige middelalderen var preget av en vitenskapelig blomstring.

– Dette stemmer ikke. Det som blomstret var den spekulative, metafysiske teologien, der man studerte kirkens dogmer i stedet for geometri og matematikk.

– Sjenerende mange kvinner

I Plutarkos’ biografi over Pompeius fortelles det at Pompeius giftet seg med en «dannet» kvinne, som kunne filosofi og dessuten geometri. Men, legges det til, hun var altså dannet uten at det hadde gitt henne «den obsternasigheten som er vanlig hos kvinner med denne bakgrunnen». Holme finner bemerkningen interessant.

– Holdningen Plutarkos uttrykker er ikke så overraskende. Men kommentaren tyder jo på at det var sjenerende mange kvinner som arbeidet med matematikk og annen vitenskap.

– Det finnes mange andre indikasjoner på at kvinner var aktive i matematikken fra de tidligste tider. I gamle navnelister over de tidlige pytagoreerne for eksempel, er 7 prosent av navnene kvinnenavn.

Leser man matematikkens historie, får man imidlertid et annet inntrykk. Der glimrer kvinnene med sitt fravær. Holme har ambisjoner om å endre på dette, og arbeider for tida med en bok om matematikkens kvinner.

Hypatias døtre

For kvinnene forsvant ikke fra matematikken med Hypatia. På 1700-tallet gjorde for eksempel Marquise de Châtelet (1709-1749) seg fortjent til tilnavnet Frankrikes Newton. Samtidig, i Milano, skrev silkehandlerdatteren Maria Gateana Agnesi (1718-1799) en av de første lærebøkene som forklarte de revolusjonerende nye metodene som vi i dag kaller matematisk analyse. Franske Sophie Germain (1776-1831) ble tross sine ekstraordinære evner nektet adgang til Ecole Polytechnique. Men Sophie lot seg ikke stoppe av det, hun lurte til seg forelesningsnotater og skrev en avhandling på egen hånd som ga henne innpass. Hun leverte et uhyre viktig bidrag til det såkalte Fermats problem og minnes fremdeles gjennom begrepet Sophie Germains primtall.

Mary Fairfax Sommervilles (1780-1872) familie forsøkte gjennom hele oppveksten å hindre henne i å forfølge sin lærelyst og sin interesse for matematikk. Men bestrebelsene var nytteløse, Mary fant utveier. Som å lytte til brorens privattimer i matematikk mens hun lot som hun satt og sydde, og å gjennomsøke farens bøker etter algebra. Først da hun ble gift for andre gang, 32 år gammel, med sin liberale og oppmuntrende fetter, fikk Mary friheten til å utfolde sitt uvanlige talent. Hun fikk omgås vitenskapsfolk og ble etter hvert bedt om å ta på seg prestisjefylte og viktige oppgaver. Et av Marys arbeider skulle bidra til at planeten Neptun ble oppdaget.

– I motsetning til mange av de andre, fikk Mary Sommerville anerkjennelse. Hun fikk mange æresbevisninger og medaljer, og ble æresmedlem av vitenskapsakademiet The Royal Society, kommenterer Holme.

Artikkelen er også publisert på kilden.forskningsradet.no.