Mangfoldsarbeid tilslører diskriminering

Det er møte mellom de nye studentene og fakultetet. Professorene skal fortelle om sine kurs. Ordstyrer kaller dem til podiet, en etter en. Her er professor slik og sånn, her er professor sånn og slik.

Sara Ahmed er tilfeldigvis den eneste kvinnelige professoren til stede, og den eneste som ikke er hvit. Det siste ikke overraskende, da hun er den eneste ikke-hvite professoren ved universitetet. Det er omsider hennes tur, og ordstyrer annonserer: Dette er Sara!

‒ Jeg er den eneste professoren som ikke introduseres med professortittel og etternavn. Hva gjør du da? Sier du noe? Hva skjer hvis du sier noe? Å arbeide med mangfold koker ofte ned til det som skjer i slike nølende øyeblikk, sier Ahmed.

Hun snakker til en fullsatt sal i Världskulturmuseet i Göteborg, under Atgender-konferansen som ble avholdt 26.-28. april. Temaet baserer seg delvis på Ahmeds siste bok, On being Included: Racism and Diversity in Institutional Life.

Det er den første studien der den anerkjente professoren og teoretikeren har utført kvalitativ empirisk forskning; 21 intervjuer med personer som arbeider med mangfold, halvparten i Australia, halvparten i Storbritannia.  

Annerledeshet og insistering

Tilbake til det uteblitte etternavnet og tittelen.

‒ Det er en krise, du må bestemme deg, sier Ahmed.

‒ Hvis du påpeker det, hvis du ber om å bli referert til under ditt fulle navn og tittel, så betyr det at du er nødt til å insistere på å få det de andre fikk som en selvfølge. Ikke bare det, du vil bli oppfattet som insisterende. Din insistering bekrefter at det egentlig ikke er her du hører hjemme.

I 2000 fikk Storbritannia en såkalt «Race Relations Amendment Act». Ved lov ble det nå krav om at alle offentlige institusjoner måtte ha handlingsplaner for hvordan oppnå «race equality», likestilling på tvers av hudfarge og etnisitet. I løpet av 2000-tallet dukket det opp flere likestillingslover, som til sammen utgjør det Ahmed refererer til som «det nye likestillingsregimet».

Ikke sjelden er det den som selv er annerledes enn majoriteten som får jobben med å implementere mangfoldsplanene, ifølge Ahmed. Jo flere annerledesheter du har – kvinne, nedsatt funksjonsevne, ikke-heterofil, ikke-hvit – jo flere mangfoldskomiteer kan du bli plassert i.

Ikke bare skal du sørge for at mangfold gjennomsyrer hele institusjonen. Du, ved din annerledeshet, representerer mangfold.

Men til tross for denne institusjonelle påkrevde viljen til mangfold, så opplever Ahmeds intervjuobjekter at de heller enn å endre universitetene der de jobber, ender med å stange hodet i en vegg. Hit, men ikke lenger.

Gledesdreperen

En rød tråd i Ahmeds fremstilling er en historie fra brødrene Grimm, om et barn som har en så sterk egenvilje at hun aldri gjør det moren vil at hun skal gjøre. Barnet blir sykt og dør, men selv når hun begraves spretter armen hennes opp fra graven og strekker seg oppover. Moren må hente en stang og banke ned armen før den omsider adlyder, og trekker seg tilbake.

Ahmed filosoferer rundt ordene «wilful» og «will». Der «will» simpelthen er vilje, er det å være «wilful» å være sta, egenrådig, vrang, viljesterk, men ofte viljesterk på feil måte. Hvem blir oppfattet som sta og egenrådige fordi de har en vilje? spør professoren.

‒ Å bli kalt vrang fordi du ikke lar deg overtale av andres argumenter – er dette noe dere kjenner igjen? Jeg kjenner det definitivt igjen.

Ahmed oppsummerer den viljesterke posisjonen blant annet i begrepet «the feminist killjoy», den feministiske gledesdreperen. Selv om det er noen andre som sier noe problematisk, er det feministen som sier i fra som oppfattes som årsaken til påfølgende diskusjon eller krangel.

En av mangfoldsarbeiderne (diversity worker) hun intervjuet på et universitet kommenterte at «Det bare er sånn i denne jobben, at det er noe du må si, og så ser du hvordan folk sukker og tenker, nå begynner hun igjen».

‒ Mangfoldsarbeideren, likesom den feministiske gledesdreperen, utgjør et hinder før hun har sagt et eneste ord. Hun er et problem fordi hun hele tiden avslører et problem. Men hvis du blir hørt som et problem, så blir du egentlig ikke hørt.

Mangfold møter veggen

Ahmed hevder det har skjedd et skifte fra tiden da man snakket om likestilling (equality and equity) og sosial rettferdighet, til i dag når man snakker om mangfold (diversity). Mangfoldsspråket er å finne i brosjyrer og rapporter overalt, illustrert med bilder av fargerike, smilende fjes.

Men institusjonene med de fargerike brosjyrene, som tilsynelatende ønsker mangfold og har gitt mangfoldsarbeideren en jobb – utgjør selv den murveggen som mangfoldsarbeideren ikke kommer forbi, den veggen som hindrer jobben fra å bli gjort.

‒ Å drive med mangfoldsarbeid betyr altså å møte noe som ikke beveger seg, som tilsynelatende ikke kan eller vil bevege seg. Med andre ord: En institusjons ønske om å institusjonalisere mangfold, betyr ikke at institusjonen har åpnet seg for mangfold.

Ahmeds informanter bruker ulike strategier for å forsøke å nå gjennom. De endrer språk og stil, de jobber ikke mot, de jobber med. De tar avstand fra stereotype fremstillinger av arbeid for kjønnslikestilling, som har vært oppfattet som konfronterende. De er strategisk medgjørlige. Noen ganger gir de opp.

En ting arbeidet deres definitivt gjør er å synliggjøre problemet de er ansatt for å adressere, for dem selv i hvert fall. De som ikke flyter med strømmen, med institusjonen, møter veggen.

Å bli mer lik det hvite

Det er imidlertid ikke sikkert at veggen blir synlig for institusjonen, til tross for satsingen på mangfold. Satsingen, for eksempel ved ansettelse av en mangfoldsarbeider, kan faktisk bidra til at «veggen» blir enda mindre synlig for dem den ikke angår, ifølge Ahmed. Mangfoldsarbeidet blir et bevis på at universitetet ikke har problemer med rasisme.

‒ Det tillater institusjonen å hevde at du er velkommen. Kom inn, kom inn, etniske minoriteter er velkomne! Mangfold kan være en måte å invitere fargede folk til å bli en del av institusjonen. Men det kreves at du integrerer deg i institusjonens kultur, og tillater at institusjonen feirer sitt mangfold – representert av deg.

For å representere dette mangfoldet må du først passere – ikke som hvit, men gjennom hvithet. Du må minimere tegnene på at du er annerledes. For hva skjer når en farget person tar invitasjonen på alvor og dukker opp?

En av Ahmeds informanter beskriver det slik: «Med en farget person, så er de alltid nervøse for hvordan det kommer til å bli. Tenk om hun dukker opp i sari på jobb, og krever å få fri for å be. Tenk om hun bestemmer seg for å riste i grunnvollene, for å være annerledes, å hevde sin kultur».

‒ Legg merke til hvordan noen former for annerledeshet oppfattes som det som får grunnvollene til å riste. Forventningen om å ikke hevde din kultur og din annerledeshet er et krav om å passere, om å integrere. Du må ikke bli hvit, men du må bli mer lik. Det er du, som er årsak til den nervøse stemningen, som må arbeide hardt for å gjøre de andre komfortable.

(Saken fortsetter under bildet)

Privilegier er energisparende

Ahmed siterer den kjente feministen og aktivisten Audre Lorde: «In order to withstand the weather, we had to become stones».

‒ Det er vanskelig å overdrive hvor effektiv denne beskrivelsen er. Undertrykkelse kan oppleves som vær. Det presser og slår mot kroppens ytre, en kropp som overlever ved å bli hard. For noen kropper er det å stå det samme som å motstå. Jeg tenker på sosiale privilegier som energisparende verktøy. Det krever mindre kraft å stå, sier professoren.

Ahmed mener at historien om feminisme og historien om antirasisme kan leses som historien om de som er villige til å være egenrådige og vrange. Historien om feminisme er historien om en rekke utrivelige og sinte damer.

‒ Som om du er uenig fordi du er utrivelig. Som om du er mot noe bare fordi du er i opposisjon. Som om det å snakke om urett og makt bare er en måte for deg å få viljen din.

Tiden for å organisere under begrepet kvinner er ikke over, mener Ahmed. Men feminister må alltid huske på at ikke alle feminister har samme posisjon.

‒ Når fargede feminister snakker om rasisme innen feministisk politikk, så blir vi gledesdrepere som ødelegger for den feministiske gleden.

Lorde fikk brev av hvite feminister som sa at hun ødela tilliten og kommunikasjonen mellom kvinner, skapte en hjelpeløs stemning og hindret hvite kvinner fra å komme over sin dårlige samvittighet.

‒ Når rasismen trekker seg tilbake fra samfunnets bevissthet, så virker det som om de som snakker om den også skaper den. Fargede folk blir bedt om å smile i brosjyrer, representere mangfold, og å legge rasismen bak oss, som om den ikke finnes lenger.

Åh, Sara. Så 80-talls.  

Å stille spørsmål om rasisme og sexisme blir i dag stadig vekk beskrevet som identitetspolitikk, ifølge Ahmed.

‒ Man påpeker strukturer; hvem samles til et møte, hvem er ikke med – men man beskyldes for å drive med identitetspolitikk. Strukturer viskes ut av identitetsmarkører.

Men det er mer som foregår her, advarer professoren. Når Ahmeds universitet Goldsmiths arrangerer en konferanse, påpeker hun at det kun er hvite menn som er invitert som hovedtalere. «Å, Sara, du er så innmari 80-talls», svarer kollegaene. «Er vi ikke ferdig med identitetspolitikk nå?»

‒ Ved å anta at vi er ferdige med en måte å kritisere ting på, skapes et inntrykk av at vi er ferdige med det som blir kritisert. Feministisk og antirasistisk kritikk er gammeldags og gått ut på dato. Det er nesten som om det er en ny plikt der ute nå: en plikt til å ikke legge merke til hvem som dukker opp, og hvem som ikke dukker opp. Ord som rasisme og sexisme er utdaterte. De som bruker disse ordene henger etter. Åh, Sara. Så 80-talls.

Armer som strekker seg

Ahmed er ikke de store løsningers filosof.

‒ Jeg er mer av den problemformulerende typen, slår hun fast.

‒ Jeg er en profesjonell feministisk gledesdreper, og jeg tar jobben min svært alvorlig.

Men hun avslutter sitt foredrag med en energisk oppfordring til handling, «a call to arms», med referanse til Grimm-historiens ivrige og egenrådige arm. Den egenrådige viljen som insisterer på å gå mot strømmen.

Med forbehold:

‒ Vi må aldri anta at det er vi som i enhver situasjon representerer den egenrådige viljen. Hvis vi alltid tror at det er vi som er den feministiske gledesdreperen, kan vi overse våre egne gledesdrepere. Vi må alltid anerkjenne at vi selv kan være en del av problemet.

Ikke ta egen posisjon for gitt. Og kjenn igjen armene som strekker seg etter noe.

‒ Når disse armene nekter å støtte og løfte, så strekker de seg. Og vi vet enda ikke hvor langt de kan nå. 

Denne saken er også publisert hos KILDEN.