– Mange dør av realfag

Solveig er én av hundre kvinner over sytti år som er intervjuet i prosjektet «Hundre kvinner». Kari Gaarder Losnedahl, professor emerita ved Universitetsmuseet i Bergen, er ansvarlig for intervjuene av kvinnene i akademia. Teaterviter, kvinneforsker og kulturforsker Losnedahl fortalte fra disse intervjuene under et seminar, arrangert av Senter for kvinne- og kjønnsforskning i Bergen i vår.

– Mitt innlegg er ingen analyse, men en presentasjon av biter fra 16 forskjellige historier. De som forteller er alle født før krigen, de valgte akademia, og kom stort sett til rene mannssamfunn.

Jenny-Rita forteller: Å være kvinnelig konservator var på min tid noe uvanlig. På firmafester skulle jeg ikke danse med sivilarbeideren, og ikke gå med lange bukser når jeg ikke var på felt. Dessuten ble jeg bedt om å vaske opp, slik som de andre kontordamene gjorde. Da sa jeg at det kan jeg godt gjøre, dersom de mannlige konservatorkollegene gjør det samme. Dermed slapp jeg å vaske opp.

Relevant i dag

– Norske museer er så fulle av Hans historie, nå er det på tide å dokumentere og synliggjøre Hennes historie. Her siterer Losnedahl Kari Sommerseth Jacobsen, museumslederen som påpeker at behovet for synliggjøring fortsatt er til stede.

– Kvinners historier må fram i lyset, sier Jacobsen, og peker på at det fortsatt er den vestlige middelaldrende mannen som dominerer i museene, forteller Losnedahl.

– Men vi behøver ikke se så langt rundt oss før vi merker et ganske markant fravær av kvinner. Av 63 ledere i Hordaland politi er 3 kvinner. Av 40 statlige sjefsstillinger er 3 besatt av kvinner. Ved Universitetet i Bergen er 23 prosent av professorene kvinner, sier hun.

– Og jeg spør: Kan årsaken til fraværet av kvinner ligge i det faktum som er utgangspunkt for dette prosjektet, nemlig at kvinners historie ofte mangler? Har vi forsømt oss, spør teaterviteren.

Hvem var de?

– Hennes historie er ikke bare én historie. Hvem var disse kvinnene, hva var deres bakgrunn, hvorfor valgte de universitetet, og hvordan opplevde de å trå inn på menns enemerker, spør Losnedahl. 

– Vi har intervjuet én fra Universitetet i Tromsø, én fra NTNU, tre fra Oslo, Universitetet i Oslo og Sintef, én fra Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger og resten fra Universitetet i Bergen. 15 ulike fagfelt er presentert. Når det gjelder deres sosiale bakgrunn kan vi noe sjenerøst definere den som middelklasse. Men det er store variasjoner innen dette sosiale laget. Likevel finner vi ingen arbeidere, ingen bønder, og ingen fiskere. De er alle urbane. Å ta artium synes å ha vært en naturlig sak for dem alle sammen, ikke noe som måtte kjempes fram, sier kulturforskeren.

Ida forteller: Da min latinlærer mot slutten av siste skoleår spurte meg om fremtidsplaner og jeg ytret frempå at jeg egentlig hadde lyst til å studere, sa han: «Ikke gjør det! Da får du knoll i nakken eller svarte strømper». Jeg hadde verken lyst på knoll i nakken eller svarte strømper, så det ble toårig sekretærutdannelse. Jeg hadde lyst til å studere medisin, men så tenkte jeg det ville være idiotisk å bruke så mange år på en så lang utdannelse, jeg kom jo ikke til å få bruk for det. Jeg skulle jo gifte meg å få barn.

Beskjedne fremtidsdrømmer

– De kommer fra relativt ordnete familieforhold, med far og mor. Bare én kommer fra et skilsmissehjem, og én var adoptert av sine besteforeldre. Mødrene var stort sett hjemmeværende, men de hadde gjerne jobbet som frisør, i butikk, som sekretær frem til giftermål eller forlovelse, men måtte da slutte. Gjennom disse bakgrunnshistoriene får vi et innblikk i en tid som er forbi, selv om også mye er gjenkjennelig, forteller Losnedahl.

– Jeg tror samtlige av våre kvinner fremhever at de begynte tidlig å lese og at de var veldig glad i å lese, og da regner jeg med at det var tilgang på lesestoff i hjemmet. De likte også å gå på skole og å gjøre lekser, sier Bergensforskeren.

– De færreste av dem er merkbart målbevisste i gymnastiden, mange sier rett ut at det var aldri snakk om hva de skulle bli, mens andre hadde vage og jeg vil si beskjedne tanker om fremtidsjobb, ofte relatert til huslige sysler. Dessuten skulle samtlige gifte seg og få barn. Det sto øverst, understreker Losnedahl.

Krigsårene

– Alle opplevde krigsårene, og det har preget dem på ulikt vis.  For enkelte kunne det være ganske dramatisk, andre var heldigere og ble mindre berørt. Skolebygningene ble ofte okkupert av tyskerne, så slik sett ble også skolegangen påvirket av krigen, med gjerne tilfeldige og ambulerende ’skolehus’, sier Losnedahl.

Natascha  forteller: Høsten 1945 begynte jeg på siste gymnasår. Skolen hadde vært okkupert. Rektors holdt en tale ved skoleårets begynnelse: «Jeg sier til dere: Gjør det godt på skolen. Det er den beste måten dere kan være med å bygge opp Norge på etter krigen». Den formuleringen har jeg hatt med meg ’ever since’.

– En forteller at da hun til artium fikk bedre karakterer enn læreren hadde forventet, undersøkte han om det kunne vært gjort en feil, en forbytting med en gutt som kom rett etter i alfabetet. Dette går igjen, understreker teaterviteren.

Usikkerhet og dårlig selvbilde

– Beveggrunnene for å søke til universitetet synes noe vage, og det synes ikke som om det var oppfordringer hjemmefra som var utslagsgivende, bortsett fra i noen få. Kanskje generelt heller en viss skepsis. Vi ser det er de færreste som starter med en gang etter artium, de sliter med usikkerhet og dårlig selvbilde, men lysten og trangen til å lære mer blir etter hvert for sterk, forteller Losnedahl.

– Men selv de få som hadde bestemt fra første stund å studere, var usikre på hvilket fagområde de skulle velge. Mange tok veien innom andre yrker, som for eksempel læreryrket og sekretæryrket. Bevisst kvinnesyn og tanke på kvinneforskning er fraværende. Disse perspektivene tok de heller ikke med seg da de beveget seg inn på et mannsdominert universitetsområde. Likevel ble de fort konfrontert med dette, sier Losnedahl.

Natascha forteller: Som student møtte jeg gjentatte ganger fra mannlige lærere at «det er hyggelig å være her på Blindern, ikke sant, i påvente av at du gifter deg». Da strittet jo piggene på meg.

– Det var altså ikke noe ønske om å ta rotta på guttene, eller å utfordre mannsmiljøet. Men universitetets mannsdominerte vitenskapelige miljø og der kvinner jevnt over befant seg i underordnete posisjoner, ofte som sekretærer til professorer, var jo en gjenspeiling av det samfunnet  kvinnene kjente til. Jeg har merket meg en gjennomgående ydmykhet overfor ektemannen: han var jo i ferd med å bygge opp sin karriere (m.a.o. hun kunne vente), eller han var jo så dyktig (måtte ikke hemmes av barnestell og lignende).

Kvinneundertrykking?

– Det ble noen markante forskere blant dem etter hvert. Men har de selv kjent undertrykking på kroppen, spør kvinneforskeren.

Ida forteller: Da jeg kom til Historisk institutt var jeg eneste kvinne. Det var jeg i tretti år. Jeg koste meg. Men jeg opplevde også at da det gikk opp for en av dem at jeg tok sikte på doktorgrad, da sa han: «Er ikke du veldig ambisiøs?». Jeg svarte ham: «Jeg trodde det var det man var her».

– Generelt gis det eksempler på motarbeiding og mangel på støtte som må sies å være direkte kjønnsrelaterte overtramp, påpeker Losnedahl.

– Et annet interessant poeng er at lærerstudiet den gang var lukket, og på en måte ble det foretatt omvendt kvotering. Det krevdes langt høyere poengsum for jentene enn for guttene å komme inn på studiet, forteller Losnedahl.

Skjørhet i den nære historie

– Vi beveger oss i vår nære fortid. Det betyr at historiene langt på vei kan kontrolleres. Vi bør stille spørsmål angående sannhetsgehalten i historien. Var det virkelig slik? Hvor objektive er ens personlige erindringer, spør kvinneforskeren. 

– Det er også relevant å stille spørsmål om hva kvinnene selv har ønsket å formidle, og hva de har fortiet. Hvor bevisst eller tilfeldige er disse valgene? Man kan for eksempel være redd for å være for intim, og for å utlevere personer. Lojalitet er viktig, og man ønsker ikke selv å ydmykes ved å fortelle om ydmykelse. Den nære historien kan faktisk være mer sårbar og skjør, og dermed mindre autentisk, enn den som er blitt herdet av tidens tann, mener Losnedahl.

Lucy forteller: Jeg trodde aldri jeg kunne være i stand til å ta en doktorgrad. Det var for pretensiøst. Men mannen min maste. Jeg tok den, og var da den første kvinne som tok juridisk doktorgrad i Norge. Men jeg brukte lang tid, fordi jeg ikke hadde noen foran meg.

Viktig sted å være

– Oversett eller overhørt: kvinnene som har vært med i prosjektet har likevel markert seg i stor grad. Jeg skulle tro at de fleste i dag kan pynte seg med både selvtillit og stolthet over det de har prestert. Alle kan være gode rollemodeller. Og det som er betegnende, og kanskje noe overraskende: alle gir uttrykk for at universitetet har vært et spennende sted å være, de er alle takknemlige for alt de har fått opplevd og vært med på, understreker Losnedahl. 

– Likevel er kvinner mindre synlige enn menn, og i lederposisjoner på universitetet er de desidert i mindretall. Innledningsvis ramset jeg opp noen eksempler på tydelige kvinnefravær, og nevnte at bare 23 prosent av professorene ved UiB er kvinner. Vi må spørre: Hvor blir de av? Kan det fortsatt være mangel på selvtillit, spør Losnedahl.