Likestillingen i svensk akademia går tregt

– På tross av viktige og grundige prosjekter med gode resultater, gir de 37 prosjektene et ganske så nedslående bilde av akademia.

Det sa Aleksandra Sjöstrand fra svenske Universitets- och högskolerådets (UHR) da hun presenterte evalueringen av likestillingsprosjektene i rapporten Jämställdhet i högskolan – ska den nu ordnas en gång för alla? på en konferanse i Stockholm nylig. 

I 2009 satte Sverige i gang en enestående satsing: Delegationen för jämställdhet i högskolan (DJ) fikk 47 millioner svenske kroner som de kunne dele ut til gode likestillingsprosjekt. Nå er pengene slutt og alle tiltakene er avsluttet.

– Store svakheter i likestillingsarbeidet

Delegasjonen arbeidet i to år for å fremme likestilling i høgskole- og universitetssektoren, og delte ut penger til 37 likestillingsprosjekter. Med sluttrapporten Svart på vitt slo de i 2011 fast at det går tregt med likestillingen i akademia.

Svenske UHR kommer til lignende konklusjon i den nye evalueringsrapporten. Sjöstrand har tatt imot sluttrapporter fra de 37 prosjektene som fikk støtte fra Delegasjonen. Hun forteller om store svakheter i likestillingsarbeidet på lærestedene, manglende langsiktighet, samarbeid og teoretisk og praktisk kunnskapsforandring – selv om mange av prosjektene fikk gode resultater.

Sjöstrand gir noen eksempler:

• Det er ikke like muligheter for merittering og karriereutvikling for kvinner og menn i akademia
• Det er skjult diskriminering og særbehandling av kvinner

– Kvalitet i akademia er ikke en objektiv sannhet, men troen på at fagfellevurdering er objektiv er sterk. I realiteten er fagfellevurdering subjektiv, påpeker Sjöstrand.

Liisa Husu, som har jobbet med likestilling i forskningssektoren siden 1980-tallet, sa i diskusjonen om likestillingssatsinger at hele Norden må innse at det går seint framover med likestillingen.

Trykk på likestilling

Fredrik Bondestam fra Nationella sekretariatet för genusforskning foreslår at svenske UHR stiller nye krav til universiteter og høgskoler:

– Kan ikke lærestedene heller vise hva de faktisk gjør, enn hva de sier at de gjør, sa Bondestam på konferansen.

– Hvis ikke myndighetene stiller krav om likestilling, skjer det ingenting. Rektorene gjør det de blir spurt om. Det må en tydeligere ledelse til for at det skal skje noe, mener Bondestams kollega Kerstin Alnebratt.

– God ledelse og langsiktig støtte er viktig, men det er også viktig med en ikke-tidsbegrenset holdning. Vi må ikke tenke at arbeidet er over når prosjektet tar slutt, sier Alnebratt, leder av Det nationella sekretariatet för genusforskning.

Må jobbe bredt, konkret og langsiktig

Ifølge evalueringsrapporten er det store forskjeller mellom lærestedene. Institusjonene har ulike forutsetninger for likestillingsarbeid. Mens noen har jobbet lenge med likestilling – særlig de store universitetene – finnes det læresteder der arbeidet med likestilling er på et helt grunnleggende nivå.

– Vi er dyktige på å klage i akademia, jeg også. Og det er mange problemer: Når systemet fremmer menn i sin organisasjonsmodell, da er det et problem. Vi trenger strukturelle løsninger på strukturelle problemer. Problemet er at vi jobber i prosjektform, vi jobber i små enheter, med få personer, sier Fredrik Bondestam.

De viktigste tiltakene i de 37 likestillingsprosjektene dreier seg om kartlegginger og opplæring.

Bondestam kommer med flere forslag til løsninger, blant annet:

• Likestillingsintegrering (gender mainstreaming) på universiteter og høgskoler
• Få inn likestilling i tilsetningsordningene
• Studere kjønnsfordelingen i forskningsfinansieringen,
• Et åtteårig forskningsprogram for å bygge teoretisk kunnskap om makt og forskjeller.

– Det er viktig å jobbe med likestilling på mange områder, både høyt og lavt og bredt. Ledere og forskningsledere, men også andre yrkeskategorier, og studentene og studentorganisasjonene er også viktige, mener Sjöstrand.

– Vi kan ikke velge ett fokus, vi må jobbe med flere ting på en gang: karriereveier, arbeidsmiljø, og kjønn i forskning, sier Husu.

Veien videre

Svenske UHRs direktør Ulf Melin, påpeker at det ligger et ansvar hos dem for å spre kunnskapen fra DJ-prosjektene. UHR ønsker også å være en støttende aktør som prioriterer likestilling.

– Hvordan skal UHR være en støtte, spør moderator Nedjma Chaouche Liljedahl.

– Ved konferanser som dette, og ved å ha kontakt med lærestedene. Men institusjonene har nok en større forventning om deltakelse fra vår side enn dette, sier Melin.

Liisa Husu ønsker seg et nordisk initiativ, og spør NordForsk om det kommer til å skje noe på nordisk nivå. Fremragende forskning er bare noe av det hun mener det bør tas tak i.

– Jeg lurer på hvordan satsinger på eksellens går i hop med likestilling? Det er et viktig spørsmål. Mannsdominerte fag som naturvitenskap og teknikk får veldig mye forskningsmidler i Norden, men diskusjonen om kjønn og fag er blitt litt borte. Alle tegn tyder på at det er veldig skjevt akkurat på eksellenssatsinger, og jeg vil gjerne ha et seminar om dette, sa Husu og sendte utfordringen til UHR.

– Og vi må bevege oss bort fra å bare telle hoder, til å se på hva disse hodene gjør og hva de er, mer enn bare menn og kvinner. Det er avgjørende, sier Kerstin Alnebratt.

– Et kjernespørsmål er bedømmelsesarbeidet i akademia, enten vi skal publisere eller søke en stilling. Hvordan bedømmer vi i dette systemet som skal være meritokratisk? Det er så mye forestillinger, fordommer, makt og reproduksjon, enten det handler om personer eller forskningens innhold. Først da kan vi prate om hva vi de facto gjør, og ikke hva vi tror vi gjør, sier Alnebratt.

– Forankring og langsiktighet er nødvending

Den norske Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (Kif-komiteen) deltok også på konferansen i Stockholm. Komiteens sekretariat, Heidi Holt Zachariassen og Ella Ghosh, reagerer på manglende langsiktighet i satsingen med de 37 svenske likestillingsprosjektene.

– Det triste er at alle prosjektene er ferdige. Mye bra er gjort, men det trengs forankring i ledelsen, at institusjonene selv setter av midler og en ikke-tidsbegrenset holdning, sier Holt Zachariassen.

– Vi må tenke at vi jobber i en stor prosess med strukturelle endringer. Det å jobbe i en kortvarig prosjektform går ikke sammen med en lang endringsprosess hvis det ikke forankres i organisasjonen, mener Holt Zachariassen.

– Men flere svenske universiteter har samlokalisert kjønnsforskningsenheter med de ansatte som arbeider med likestilling, og på den måten kan forskning på det praktiske likestillingsarbeidet fortsette. Det som tok slutt var den samordnede nasjonale forskningen som Delegasjonen la opp til, påpeker Ghosh.

– Og vi kan absolutt lære mye av arbeidet i Sverige. Selv om ikke Kif-komiteen har de samme midlene til rådighet, har vi muligheten til å støtte institusjonene i deres arbeid over lengre tid. Da blir likestillingsarbeidet eid og forankret på en annen måte, avslutter Ghosh og Holt Zachariassen.