Kritiske til kvinnefokus

– Dagens kvinner i akademia er tross alt en del av en elite, sier Agnete Vabø, forskningsleder ved Norsk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU STEP). Hun synes det er for endimensjonalt å fokusere på kjønn alene i arbeidet for en bedre sosial integrasjon i akademia, slik det gjøres i mandatet til Komité for integreringstiltak – kvinner i forskning (Kif-komiteen). Komiteen, som er nedsatt av Kunnskapsdepartementet og skal jobbe for likestilling i forskningssektoren, blir bekreftet videreført i dagens forslag til statsbudsjett.

Det er forskjeller kvinner imellom, og også menn imellom, sier Vabø. Hun trekker fram etnisitet, klasse, seksuell identitet og geografi som faktorer som kan virke positivt eller negativt inn for en som ønsker å gjøre karriere i akademia.

Ambivalent

Også Mari Teigen, sosiolog og forskningsleder ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo, etterlyser en mer bredere tenkning.

– Jeg har et noe ambivalent forhold til Kif-komiteens arbeid som en ren kvinnesatsing. På den ene siden er det litt befriende, ettersom underskuddet av kvinner i sentrale posisjoner i akademia på mange måter er et hovedproblem. I så måte er det veldig bra at man har fått revitalisert en satsing på dette arbeidet. Likestilling i akademia var en veldig het debatt på begynnelsen av 1990-tallet,  så var det stille rundt temaet i mange år, uten at det nødvendigvis skjedde noe særlig med likestillingssituasjonen. Samtidig stusser jeg litt over dette ensidige fokuset, i en tid der flerdimensjonal likestilling – for eksempel i forhold til etnisitet – er så oppe i debatten ellers.

Hun sier at hun ikke nødvendigvis vil at komiteen skal få endret sitt mandat. Men Teigen vil at man tenker ordentlig gjennom hvorfor man i så fall ikke skal endre det.

– Det krever sin begrunnelse å holde på det nåværende mandatet. Hva med for eksempel de fagene der det har blitt et kvinneoverskudd? Debatten om menn og likestilling som plutselig har oppstått nå i løpet av de siste årene har kommet litt overraskende på mange. Man har ikke tenkt gjennom hvordan man skal diskutere disse problemstillingene. Derfor tenker jeg at Kif-komiteen bør sørge for å komme i forkant av denne problematikken. Det samme gjelder i forhold til mer fleretniske problemstillinger.

Bør evalueres

Agnete Vabø ser gjerne at det nå settes i gang en omfattende og systematisk evaluering av de tiltakene som har vært gjort for å bedre kjønnsbalansen i akademia, som for eksempel øremerking av stillinger og økonomiske ressurser, mentorordninger og forsøk på å integrere kjønnsperspektiv i alle deler av virksomheten.

– Norge er jo ett av de få landene som har tiltak på dette feltet, og som har hatt det over tid. I en internasjonal sammenheng tyder mye på at disse tiltakene ikke bare har hatt en effekt, men også at de har fått en bredere legitimitet over tid.

For Vabø understreker at ønsket om flere kvinner i akademia ikke bare handler om demokrati og likebehandling.

– Dette handler også om økonomisk effektivitet. Du får utnyttet en større del av talentreserven i kunnskapsøkonomien jo flere kvinner du finner innenfor denne sektoren. Disse hensynene er utvilsomt også med på å gi større legitimitet til tiltak som skal bedre kjønnsbalansen.

Mangler kunnskap

Men det mangler fortsatt mye kunnskap om hvorfor det er så mye vanskeligere for kvinner å nå de høyeste posisjonene i akademia sammenlignet med menn. Agnete Vabø mener det utskjelte tellekantsystemet for publisering kan være et nyttig verktøy for å få vite mer.

– Ved å studere praksisen systematisk og se på hva og hvordan kvinner og menn publiserer hvor og hvor ofte, kan vi få en bedre forståelse av hvordan publisering virker meritterende og på hvilke premisser, sier hun.

Samtidig ser hun noen farer ved enkelte likestillingstiltak, fordi de kan innebære økt tidspress og slitasje på kvinnelige forskere.

– Fordi kvinner skal være representert, er de ofte mer belastet enn menn når det gjelder å sitte i komiteer og utvalg. Dette er aktiviteter som ofte ikke nødvendigvis er meritterende.

De mer femininiserte fagfeltene, som humanistiske fag, er mest misfornøyd når det gjelder tilgang på støttepersonell som kan bidra til administrativ avlastning. Det viste NIFU STEP-rapporten Arbeidsvilkår i norsk forskning som kom tidligere i år.

– Dette med støttepersonell er en strukturell utfordring som sjelden løftes fram når man ellers ser på tidsbruk når det gjelder forskning og undervisning, sier Vabø.

Symbolpolitikk

Verken Mari Teigen eller Agnete Vabø vet helt hva de tenker om forslaget i statsbudsjettet om å belønne ansettelser av kvinner innenfor matte, naturfag og teknologifag.

– Dette er nok først og fremst symbolpolitikk, og det er ingen uviktig form for politikk, det. Men den griper ikke fatt i de strukturelle utfordringene vi har, som å legge til rette for at den enkelte vitenskapelig ansatt skal få mer konsentrert tid til forskning. Dette er en utfordring som ikke bare gjelder for kvinnelige forskere. Det er jo heller ikke slik at mannlige forskere nødvendigvis lykkes fordi de er menn, sier Vabø.

Mari Teigen innrømmer også at dette ikke er tiltak hun jubler mest over.

– Men man tenker vel at insentivsystemet fungerer, og at et slikt tiltak gir institusjonene en ekstra grunn til å strekke seg mot noe. Det er en tankegang jeg kan forstå. Men det vil nok være en del skeptikere som vil påpeke at da premierer man bare de institusjonene som i utgangspunktet har et relativt godt tilbud av høyt kvalifiserte kvinnelige kandidater. Det kan virke urettferdig overfor fagmiljøer som jobber som bare det for å rekruttere kvinner, men som har få eller ingen å ta av og som dermed ikke blir premiert.

Langt mer begeistret er både Vabø og Teigen over at instituttsektoren kom med som nedslagsfelt for Kif-komiteens arbeid fra og med forrige runde.

Her har det vist seg at man vet altfor lite om hvordan kjønnsfordelingen faktisk er i hierarkiene i denne sektoren. Det har vært tenkt altfor lite rundt hvordan man skal satse for å fremme likestilling og hvilke faktorer som er viktige denne sektoren. For den ligner på universitetene og høyskolene, samtidig som man her finner en helt annen type arbeidsform som vil behøve andre tiltak, poengterer Teigen.