Kort og godt fornøyde

Forskningsrådsdirektøren – fruktbar dialog

 Administrerende direktør i Forskningsrådet, Arvid Hallén, mener Komité for integreringstiltak – Kvinner i forskning (Kif-komiteen) har gjort et viktig og nyttig arbeid.

- For mange er det lett å bli værende på et målsettings- og utredningsplan, der man ikke kommer videre. Komiteen har imidlertid lykkes i å gå i dialog med nøkkelaktører på feltet, også Forskningsrådet, og har vært tydelige på viktige handlingsområder. Jeg har derfor opplevd både den prosessen de har gjennomført og den kontakten vi har hatt med dem, som konstruktiv, sier Hallén.

Rekruttering og karriere

Han forteller at et viktig spørsmål som både Forskningsrådet og komiteen har vært opptatt av, er å prøve å forstå hvordan forskerkarrierer skapes gjennom finansieringsmulighetene i systemet, det vil si både fra Forskningsrådet, forskningsinstituttene og ellers i universitets- og høgskolesektoren.

- Med det tenker vi på alt fra stipendier, post.doc-stillinger og overgangen til faste stillinger, men også hva slags fleksibilitet som ligger i hele rekrutteringsløpet i forhold til andre forpliktelser, som for eksempel barn. Det er viktig å forsøke å se hva slags mekanismer som finnes når det gjelder rekruttering til forskning, ikke bare i forhold til kjønn, men generelt. Bare slik kan vi sikre en god nok rekruttering til norsk forskning. Skjer det en negativ seleksjon i forhold til kvinner, er det skadelig for hele forskningsfeltet, ettersom verdifulle perspektiver og analysemåter da vil bli underrepresentert.

Privat næringsliv?

- Statsråden har varslet at komiteen vil få forlenget sitt mandat. Burde nedslagsfeltet deres da utvides, til for eksempel også å gjelde forskning i det private næringslivet?

- Dette er jo en sentral problemstilling. EU arrangerte for et par år siden en stor konferanse der kvinner i forskning var ett av temaene, og her var man ganske tydelig på hvor viktig dette spørsmålet er, også for industrien. Men jeg har ikke noe ferdig svar nå på om det er hensiktsmessig at denne komiteen får utvidet sitt arbeidsfelt.

Leder av likestillingsutvalg – fornøyd med besøk

- Kif-komiteen har kunnet bidra med kunnskap som har vært nyttige i det daglige arbeidet. Det sier Marit Godeseth, som leder likestillingsutvalget ved Høgskolen i Lillehammer.

- Komiteen har hatt aktiviteter der det har vært rimelig å forvente deltakelse fra høyskolen, det vil si for representanter fra likestillingsutvalget, personal og ledelse. Det har ført til at ledelsen har prioritert dette, sier Godeseth.

Hun har vært en flittig bruker av nettsidene til Ressursbank for likestilling i akademia, i tillegg til at hun har deltatt på seminarer og konferanser i regi av komiteen.

- De har gitt oss faglig påfyll og har hjulpet oss å knytte kontakter på tvers. Dessuten kom komiteen på besøk til oss, noe som var veldig viktig. Det var et møte der representanter fra ledelsen, personal, likestillingsutvalget og komiteen møttes, hvor vi fikk nyttige diskusjoner om utfordringene framover for skolen.

- Det er viktig at det nasjonale arbeidet har to formål: Dels å forplikte institusjonenes ledelser til å ta tak i disse problemstillingene, og dels å skape aktivitet i institusjonene, få fram kunnskap, skape muligheter til deling og utvikling av kompetanse, og bidra til at det bygges nettverk, både regionalt og nasjonalt.

Ny generasjon

Marit Godeseth ser klare utfordringer når det gjelder likestilling i akademia i årene framover.

- For det første er det et stort behov for personell i årene som kommer, ettersom det er mange som kommer til å slutte på grunn av alder. Da er det viktig at man klarer å rekruttere kvinner inn i disse stillingene. Dessuten tror jeg vi kommer til å få en utfordring i forhold til studentene framover. Vi vet for lite om hva den generasjonen som skal inn i akademia er opptatt av når det gjelder likestilling og diskriminering. Jeg tror vi i mye større grad må gå i dialog med dem i forhold til det framtidige likestillingsarbeidet. Det er ikke nødvendigvis slik at ting løser seg bare fordi det nå kommer mange unge kvinner inn i akademia. Vi må fortsatt jobbe med å se hvilke strukturelle føringer som bidrar til å opprettholde måter å tenke, handle og prioritere på.

Rektoren: - spent på sluttrapporten

Universitetet i Bergen (UiB) trekkes ofte fram når gode eksempler på aktivt likestillingsarbeid skal nevnes. Rektor Sigmund Grønmo forteller at de nå venter på å få lest sluttrapporten fra Kif-komiteen. Målet er å få til en best mulig dynamikk mellom anbefalingene her og målsetningene i den reviderte handlingsplanen for likestilling ved UiB, som de selv skal ha ferdig i løpet av februar.

 - Det har vært viktig at vi har hatt denne komiteen, ettersom den har bidratt til en nasjonal oppmerksomhet om et felles problem for alle institusjonene innen høyere utdanning. Gjennom seminarer, rapporter og institusjonsbesøk har komiteen både skaffet en oversikt over tilstanden for likestilling i akademia, og den har bidratt til å knytte forbindelser mellom institusjonene, slik at innsatsen har blitt mer slagkraftig, sier Grønmo.

Konferanse og besøk

For UiBs vedkommende trekker han fram to viktige ting som har vært spesielt nyttige:

- For det første var vi til stede på et av de nasjonale seminarene som komiteen arrangerte, hvor vi fikk både god oversikt over situasjonen og viktige drøftinger av muligheter og utfordringer med hensyn til likestillingspolitikken. Vi fikk god kontakt med aktører i likestillingsarbeidet ved andre universiteter og høyskoler, og fikk framfor alt en betydelig oppmerksomhet nasjonalt for vårt eget arbeid. Det førte til at jeg ble invitert til andre institusjoner for å drøfte de utfordringene som er felles for oss alle. For det andre hadde vi stor nytte av besøket komiteen gjorde hos oss. Det ga oss en mulighet til å tenke enda nøyere gjennom de utfordringene som vi har, og som komiteen på mange måter bidro til å tydeliggjøre for oss.

- Har dere vært uenige med komiteen om noe?

- Nei, det har jeg i så fall glemt.

Nasjonal oppmerksomhet

Grønmo er spent på å lese sluttrapporten, og håper på stor nasjonal oppmerksomhet ikke minst i spørsmålet om ressurser.

- Vi trenger økte ressurser til for eksempel post.doc-stillinger, som er en veldig viktig sak med tanke på at kvinner skal kunne kvalifisere seg til professorater.

At det nå ser ut til at komiteen videreføres, synes Sigmund Grønmo er bra.

- Vi har nå sett betydningen av det å ha en nasjonal oppmerksomhet rundt dette arbeidet. Med den bedrøvelige situasjonen vi har, ikke minst når det gjelder kjønnsubalansen i toppstillinger, tror jeg det er viktig å ha et nasjonalt organ som det komiteen har vært og kan være. Men la meg samtidig få føye til at det aller viktigste likevel er at institusjonene selv tar fatt på det som må gjøres av konkrete handlinger for å kvalifisere og rekruttere kvinner til vitenskapelige stillinger.

Politikeren – en viktig jobb

Som medlem av Utdanningskomiteen på Stortinget har Gerd-Janne Kristoffersen (Ap) vært i kontakt med Kif-komiteem ved flere anledninger.

Hun mener den har gjort en viktig jobb.

- Bare det å sette problemstillingen på dagsordenen, ikke bare av og til, men hele tiden, har vært veldig viktig. Det vil jeg tro påvirker holdningene i organisasjonene, slik at det etter hvert blir politisk ukorrekt for universitetene og høyskolene å ikke ta tak i problemene. Da jeg begynte å orientere meg om problemstillingen etter at jeg kom inn på Stortinget høsten 2005, ble jeg faktisk overrasket over den skjeve kjønnsbalansen i akademia.

Kristoffersen tror det er nyttig at komiteen nå trolig får fortsette.

- De har jo så vidt begynt, og det å få til bedre likestilling i akademia er ikke noe som går seg til over natta. Det skal systematisk arbeid til over lengre tid.

Forske på systemet

Hun mener at det er holdningene i organisasjonene som er den største utfordringen i forhold til kjønnsubalansen i UoH-sektoren.

- Jeg opplever at styret og øverste ledelse er pådrivere, men så skjer det lite eller ingenting nedover i organisasjonen. Derfor hadde jeg gjerne sett at det ble forsket enda mer på arbeidsmiljøet og organisasjonsstrukturene ved universitetene og høyskolene, for å få mer fakta hvorfor situasjonen er som den er, og hvilke mekanismer som spiller inn. Det er viktig å understreke at det ikke er kvinnene selv det er noe feil med, men holdningene i systemene.