Hvorfor ansettes det så få kvinner?

– At menn er i mindretall blant studentene, ser ikke ut til å minske sjansene deres til å gjøre vitenskapelig karriere. Menn er i solid flertall blant ansatte i faste stillinger og i rekrutteringsstillinger. Er det muligens bare blitt lettere for menn å bli ansatt ved universitetet? Hvis kvinner uansett sjelden blir tilsatt, så har mennene kanskje bare fått færre konkurrenter i kampen om stillingene? Det undret professor Kari Wærness ved Universitetet i Bergen (UiB).

Likestillingssituasjonen ved norske universiteter og høgskoler er for tiden relativt kompleks.

– Infrastrukturen for universitets- og høgskolesektoren er totalt sett ganske balansert kjønnsmessig, med en overvekt av kvinner. Men til tross for at kvinneandelen blant studentene har ligget på rundt 60 prosent en stund, blir andelen lavere jo høyere opp i hierarkiet man befinner seg. For eksempel lå kvinneandelen blant universitetsansatte gjennomsnittlig på 34 prosent i perioden 2002-2009. Bare 17 prosent av professorstillingene var besatt av kvinner. I tillegg er en større andel av kvinnelige vitenskapelige ansatte i midlertidige stillinger, mens menn oftere har fått faste stillinger, fortalte Benedicte Løseth, leder for Database for statistikk om høgre utdanning.

Skeiv prioritering

Det skyldes ikke bare at menn oftere blir foretrukket. Studievalg har også noe å si.

– Jenter og gutter velger fortsatt tradisjonelt når det gjelder studier, og kvinneandelen blant studentene varierer veldig fra fagområde til fagområde. For eksempel er kvinneandelen lav i sivilingeniør- og ingeniørutdanninger og i matematiske og naturvitenskapelige fag. Det samme gjelder siviløkonomstudiet og maritime studier, sa Løseth.

Ifølge professor Inge Henningsen fra Københavns universitet varierer andelen doktorgradsstillinger veldig fra fag til fag. Innenfor kvinnedominerte fagområder er det langt færre slike stillinger i forhold til studentmassen på masternivå enn i mannsdominerte fag.

– Det handler om hvordan man fordeler stipendiatstillingene mellom fagområdene. Slik det er nå, favoriserer det mannsdominerte fag, sa Henningsen.

Kari Wærness påpekte hun at problemet med kjønnsbalanse er annerledes i kvinnedominerte fag enn i mannsdominerte fag.

– Når menn kommer inn i kvinnedominerte arbeidsmiljøer, får de raskt toppstillinger. Det skjer absolutt ikke når kvinner kommer inn i mannsdominerte miljøer. Det er det viktig å huske på, understreket Wærness.

– Derfor er det nødvendig med en bevisstgjøring på instituttnivå. Da kan man for eksempel forme utlysningene slik at flere kvinner kvalifiserer til stillingene, la hun til.

Likestillingskampen i endring

Argumentene for likestilling og kjønnsbalanse i forskningssektoren har endret seg kraftig siden 1970-tallet. Det så professor Kari Wærness og likestillingsrådgiver Anne Marit Skarsbø ved UiB da de sammenlignet universitetets handlingsplaner for likestilling i 1974 og i 2007.

– Både planen fra 1974 og planen fra 2007 var barn av sin tid. Sammen viser de hvordan samfunnets rådende ideologier har endret seg, fortalte Skarsbø.

I 1974 var det likhetstankegangen som rådet. Kampen for økt likestilling ble sett på som en del av et større demokratiseringsprosjekt. I 2007 var fokuset på individuell konkurranse, en liberal ideologi og individets rettigheter.

– Likestillingsarbeidet blir forskjellig når man går fra å tenke på kollektivt nivå til å tenke på individnivå. Det blir også mer komplisert, mente Wærness.

– At fokuset flytter seg fra kjønn til individ, gjør det vanskeligere å få gjennomslag for kvotering, trodde Skarsbø. At menn kvoteres til kvinnedominerte studier, har likevel ikke vakt den store debatten.

– Her har ikke argumentasjonen dreiet seg så mye om likestilling, men heller om hensynet til en tredjepart – for eksempel barna i barnehagen og skoleelevene. Slike argumenter ser ut til å ha større gjennomslagskraft enn når man argumenterer ut fra likestillingsperspektiver, slik det er vanlig når man kvoterer kvinner til mannsdominerte studier, sa Skarsbø.  

Tilrettelegging og insentiver

I den ene av konferansens to paneldebatter ble paneldeltakerne utfordret på hva de mente var de største utfordringene for å få flere kvinner i vitenskapelige stillinger.

– Det er veldig viktig med et godt arbeidsmiljø for både kvinner og menn, mente instituttleder ved UiB, Jan Petter Hansen. Han hadde også stor tro på belønnings- og insentivordninger for å rekruttere flere kvinner.

– Vi må passe på å holde likestilling i fokus i fagmiljøene. Med en gang vi begynner å bli fornøyd med statistikken og slapper av i forhold til likestillingsarbeidet, synker kvinneandelen, påpekte Anne Marit Skarsbø.

Jan Haaland, rektor ved Norges Handelshøyskole, vektla godt lederskap og en felles forankring og forståelse av problemet. Rektor ved Høgskolen i Bergen, Eli Bergsvik, mente at det må satses på opplæring og kurs i forskningsledelse for kvinner. Samtidig var både Bergsvik og prorektor Berit Rokne ved Universitetet i Bergen, opptatt av professorkvalifisering for kvinner.

– De som bare har litt igjen til opprykk, bør få hjelp til å kvalifisere seg. De bør få råd, veiledning og en fast hånd, slik at de blir ferdige. Nå er det i stedet mange som blir satt til andre ting, og da blir de aldri helt klare til opprykk, sa Rokne.

– Det er viktig med ledere og veiledere som ser deg og legger til rette for at du kan lykkes, istemte professor Monica Nordtvedt, fra Høgskolen i Bergen.

Midlertidighet

Flere tok også opp hvordan likestillingsutfordringene i forskningssektoren kan  være knyttet til arbeidsvilkår for mannlige og kvinnelige forskere.

Førsteamanuensis Guðrún Jónsdóttir fra Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås pekte på forskjeller i hvordan de ansatte ved universitetet fordeler tiden mellom undervisning og forskning.

– Jeg tror menn er flinkere til å prioritere egen forskning. Av og til føler jeg at jeg er mor til mange, og det tror jeg ikke jeg er alene om, sa hun.

Inge Henningsen viste til at det stadig blir en høyere andel av midlertidige stillinger, og en stadig større andel av kvinner i slike stillinger.

– Det ser ut til at problemet med midlertidige stillinger for kvinner vil bli en stor utfordring i årene som kommer, sa hun.