Fremragende –– men ikke likestilt

Egne pengepotter tildelt forskere og forskningsmiljøer som skal være de ”aller beste” er blitt en vanlig del av forskningsfinansieringen. At disse satsingene i stor grad tildeler pengestøtte til menn er også et kjent mønster. Kvinnelige forskere er i mindretall i de vitenskapelige toppstillingene, og et enda større mindretall blant forskere som får ”fremragende midler”.

Ny rapport

Norge er ifølge en fersk rapport intet unntak: Da Norges forskningsråd i 2002 utpekte de første 13 sentrene for fremragende forskning fantes det ingen kvinner blant senterlederne. Ett år senere delte  forskningsrådet ut midler til 26 yngre fremragende forskere, kun fire av disse var kvinner. I 2005 bevilget forskningsrådet støtte til 14 sentre for fremragende innovasjon. Blant de 14 senterledere var det én kvinne.

Tallene kommer fram i rapporten "Likestilling i forskning - hva fungerer?", presentert på den nordiske konferansen Kvalitet 2009. Rapporten er skrevet av Susanne Moen Stephansen, som på oppdrag fra Norges forskningsråd har studert de norske satsingene på fremragende forskning, og sett på hvordan tiltak for å fremme kjønnsbalanse i satsingene har fungert. Rapporten hennes går igjennom hvilke hensyn som er tatt til kjønn og likestilling i utlysningsrundene, og hvilken effekt disse har hatt.

Yngre forskere

Det manglet ikke på kritikk da Norges forskningsråd i 2003 offentliggjorde at kun fire av de 26 kandidatene som mottok midler fra Yngre fremragende forskere (YFF) var kvinner, og at flesteparten av de innvilgede søknadene var fra kandidater innenfor naturvitenskapelige og teknologiske fag. Fra Forskningsrådet var svaret at tildelingene speilet søknadene de hadde fått inn. I prossessen var det vektlagt at det skulle være få føringer på søknadene, utplukkingen skulle utelukkende handle om kvalitet.

Så skjedde det likevel noe før andre utlysningsrunde i 2007. For mens kvinner utgjorde 15 prosent av de som fikk støtte i 2003 var kvinneandelen 40 prosent ved neste YFF-tildeling.

– Det ble gjort en rekke endringer mellom første og andre utlysning. For det første ble utlysningsteksten endret. Kvinner ble spesielt oppfordret til å søke og det ble fokusert på at alle fagområder var ønsket, fortalte Moen Stephansen på konferansen.

I tillegg ble ordlyden i utlysningsteksten endret slik at den framsto som mer inviterende, ved å blant annet vektlegge at søkerne ikke behøvde å være toppforskere ennå men at YFF kunne hjelpe dem dit. Disse endringene kan også ha bidratt til at kvinneandelen i søkermassen økte, mener Moen Stephansen.

Endring i behandling

– En annen endring mellom de to rundene var at søknadene i 2003 ble behandlet på tradisjonelt vis ved at hver enkelt søknad ble vurdert av en ekspert. I 2007 ble det derimot benyttet tre fagpaneler av internasjonale fageksperter innenfor de ulike fagene som behandlet sine søknader i fellesskap.

Etableringen av tre fagpanel, for biologi, humaniora og naturvitenskap og teknologi, kan ha gitt søknader fra flere fag bedre muligheter i andre søknadsrunde. Dette ga en jevnere fordeling mellom fagene i andre runde, noe som også kan ha innvirket på kjønnsammensetningen ettersom kvinneandelen er høyere i fag som samfunnsvitenskap, medisin, biologi og humaniora.

– I den siste runden ble det også brukt moderat kjønnskvotering, ved likhet i kvalifikasjoner skulle den kvinnelige kandidaten prioriteres. Tre av kvinnene som fikk midler ble prioritert slik, fortalte Moen Stephansen, som mente dette hadde en viktig effekt på utfallet.

Kvinneandelen blant de 36 søknadene som ble innstilt fra fagpanelene var på 31 prosent, det var prioriteringen av tre kvinnelige søkere i aller siste runde som hevet andelen opp til 40 prosent, sa hun.

Lite debatt

Økningen i kvinneandel blant de yngre fremragende forskerne er en solskinnshistorie for Norges forskningsråd. Resultatene for Sentrene for fremragende forskning er mindre tydelige.

I 2001/2002 ble 13 Sentre for fremragende forskning (SFF) etablert i Norge. Alle var ledet av menn og med klar overvekt av menn på lavere stillingsnivå.

– I den første runden var det ikke noe fokus på kjønn eller likestilling, forteller Moen Stephansen. I rapporten beskriver hun at det var lite debatt rundt den manglende kjønnsbalansen i Forskningsrådet, og siterer daværende styreleder Knut Liestøl i Divisjonsstyre for vitenskap som beskriver dette som en ”downperiode for likestillingsarbeidet”.

I årene som fulgte ble det imidlertid mer fokus på disse spørsmålene. Forskningsrådet fikk utarbeidet rapporten ”Kvinner i forskning – fra kvotering til integrering” og Komité for integreringstiltak – kvinner i forskning (Kif-komiteen) ble opprettet.

– I den andre utlysningen ble søkerne bedt om å integrere likestillingshensyn når de planla og utarbeidet søknadene. Det ble også gjort klart at man i søknadsvurderingen under ellers like vilkår med hensyn til vitenskapelige kvalitet ville prioritere søknader med kvinnelige senterledere og sentre med sterk kvinnerepresentasjon i ledende stillinger.

Andre tiltak var at sentrene ble bedt om å utarbeide egne handlingsplaner for likestilling med måltall for kvinneandel blant ansatte forskere og doktorgrads/postdoktorstipendiater ved sentrene. I tillegg øremerket Forskningsrådet egne midler til likestillingstiltak.

Økt kvinneandel

Resultatet i denne runden var at ett av de åtte sentrene som ble etablert hadde kvinnelig senterleder, det vil si en økning i kvinneandel på 12,5 prosent.

– De som var involvert i dette fra Forskningsrådets side er uenige om hvorvidt dette viser at tiltaket hadde effekt på dette nivået eller ikke, fortalte Moen Stephansen.
Hennes gjennomgang viser at økningen i kvinneandel blant professorer og forskere har vært relativt beskjeden fra første til andre utlysning. Økningen i kvinneandel blant doktorgradsstipendiatene ( fra 35% til 53%)  og postdoktorstipendiatene (27% til 44%) er derimot større.

– Kvinneandelen har steget mellom de to utlysningene. Men spørsmålet er om den har steget for lite til at vi kan være fornøyde, eller om dette derimot er en god start. Det som er tydelig er at økningen i kvinneandel er lavest der vi trenger den mest, nemlig i toppstillingene. Det er også klart at disse sentrene nå har en utfordring i å holde på sine kvinnelige doktorgrads- og postdoktorstipendiater, sa Moen Stephansen.

Hun fortalte at det i den endelige innstillingen ikke fantes noen sentre som stilte likt, slik at sentre med kvinnelige senterleder eller sterk kvinnerepresentasjon kunne prioriteres. Det ble altså ikke benyttet moderat kjønnskvotering.

Dårlige ut

Den siste satsingen Moen Stephansen har sett på er Sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI). Målet her er å fremme grunnleggende næringsrettet forskning, ved å la tunge forskningsmiljøer samarbeide med store, forskningsintensive bedrifter. I alt 14 sentre for forskningsdrevet innovasjon fikk bevilgning i 2005, ett av dem hadde kvinnelige senterleder.

Det har kun vært én utlysning i denne satsingen, men Moen Stephansen sin sammenligning av disse med SFF-ene viser at SFI-ene kommer dårlig ut i forhold til kvinneandel i alle stillingskategorier.

– Grunnen kan være at Forskningsrådet hadde mindre fokus på likestilling i denne satsingen, men det kan også handle om at fagområdene som denne satsingen dekker er mer teknologirettet, sa hun.