Et lite puff mot opprykk

– Det er mange som spør meg om man virkelig trenger veiledning for å skrive en søknad til professoropprykk. Og jo, det gjør man, sier Kari Melby, prodekan ved Det historisk-filosofiske fakultetet (HF-fakultetet) ved NTNU.

– Man skal sette opp en skikkelig søknad, framheve seg selv på en sympatisk passe måte og omtale ens faglige produksjon på relevant vis. Det er en egen sjanger, det der, poengterer Melby.

HF-fakultetet ved NTNU lå på landsgjennomsnittet for antall kvinnelige professorer ved siste måling, det vil si rundt 18 prosent.

– Det er ikke bra for et HF-fakultet. Samtidig har vi veldig mange kvinnelige førsteamanuenser, hvorav et stort antall av dem har hatt NTNUs kvalifiseringsstipend. Vi har med andre ord en stor pool å ta av. Og likevel så vi at mange av de aktuelle kandidatene ennå ikke hadde søkt om opprykk.

Derfor tok Kari Melby og fakultetsadministrasjonen i fjor vår initiativ til å identifisere de av førsteamanuensene som hadde ambisjoner om å søke professoropprykk.

– Vi gikk via instituttene, noe som er en måte å ansvarliggjøre instituttlederne på. Dermed fikk vi en gruppe på litt i underkant av ti kvinner.

Beskjedne kvinner

Anne Gjelsvik var en av dem. Hun er til daglig førsteamanuensis ved Institutt for kunst- og medievitenskap.

– Vi er for mange kvinner som er beskjedne, og som kanskje venter lenge og vel med å tenke at man er på et professornivå. Derfor behøver man den lille ekstra puffen. Jeg så jo i gruppa vår at det var flere som kunne ha søkt for lenge siden, sier Gjelsvik.

De potensielle søkerne ble invitert til et lunsjmøte, der hensikten var å kartlegge hva som hadde hindret dem i søke så langt. Behøvde de å frikjøpes fra sensurarbeid? Reise til utlandet i fjorten dagers tid for å kunne sitte og skrive søknad i fred og ro? Ha hjelp til å kopiere opp det som behøvdes av papirer?

– Det var snakk om småting som vi kunne hjelpe med takket være en mindre bevilgning fra likestillingsmidlene fra NTNU, sier Melby.

Ekstrarunde

Alle kvinnelige førsteamanuenser ved NTNU får allerede et tilbud om et sentralt kurs i hvordan skrive søknad til professoropprykk, holdt av Sissel Lie og Torlaug Løkensgard Hoel.  HF-fakultetets tiltak hjalp søkerne ennå et skritt videre, ved å tilby et opplegg for å veilede fram til søknaden. En måned før søknadsfristen gikk ut ble Lie og Løkensgard Hoel invitert inn til en ekstrarunde i gruppa. Hver eneste søknad ble gjennomgått, og den enkelte fikk konkret veiledning. Samtidig bidro administrasjonen med mye råd og hjelp om alle formalia.

– Et siste tiltak var at jeg ga privat karriererådgivning. Det ligger jo innenfor min jobb som prodekan. Jeg gjorde meg rett og slett tilgjengelig for at de kunne søke om råd, for eksempel om de burde søke i år, eller vente til neste år? Velge ut dette arbeidet eller dette? og lignende spørsmål, sier Kari Melby.

Hemmelig og mystisk

Anne Gjelsvik tror hun tenker litt annerledes om sin egen kompetanse i dag, etter å ha vært gjennom prosessen med å skrive søknad om opprykk.

– Jeg er en forsker som har jobbet mye med formidling, og har skrevet mye på norsk, blant annet lærebøker. All denne kompetansen føler jeg meg nå tryggere på verdien av.

Hun peker på hvordan det å tenke egen kompetanse og karriere er veldig individualistisk og selvsentrert, nærmest noe personlig og privat.

– Bare det at jeg forteller deg at jeg har søkt professoropprykk, er jo ikke noe man gjør ellers. Vanligvis er slike søknader litt hemmelige og mystiske. Men nettopp derfor er det veldig ok når fakultetsledelsen forteller at det er av interesse for både forskningsmiljøet og universitetet ditt at du driver med denne kompetansebygging.

Sju av kvinnene i gruppa sendte inn søknad om professoropprykk til fristen 15.september, og venter nå på svar. Og Melbys konklusjon er at:

– Dette tilbudet vi har satt i gang er veldig enkelt, det koster lite penger, og det er veldig konkret. Vi skal nå identifisere en ny gruppe som kan søke opprykk i år og gjenta opplegget.