Derfor velger kvinner data

Professor Knut Holtan Sørensen ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU har nylig gitt ut boka Technologies of Inclusion: Gender in the Information Society sammen med Wendy Faulkner fra University of Edinburgh og Els Rommes fra Radboud University Nijmegen.

– Boka er et forsøk på å skifte fokus. Til nå har forskning på kjønn og IKT stort sett handlet hvordan kvinner holdes utenfor. Vi undersøker i stedet hva som må til for at kvinner blir inkludert. Når finner kvinner det naturlig, riktig og fruktbart å bruke IKT? Og hva skal til for at de velger en datautdanning og en karriere innenfor IKT, spør Sørensen.

Boka tar utgangspunkt i et stort EU-prosjekt (SIGIS), hvor forfatterne var sentrale aktører sammen med et tyvetalls andre forskere. Prosjektet resulterte i 48 studier, hvor de analyserte en lang rekke forskjellige strategier for å få flere kvinner til å bruke og utvikle IKT.

Ikke se etter mangler

Han forteller at mye av den forskningen som er gjort på feltet tidligere, har tatt utgangspunkt i en underskuddsforståelse. Det har betydd at kvinner, IKT eller IKT-miljøet er blitt sett på som å mangle noe, og at dette ekskluderer kvinner som aktive IKT-brukere og -utviklere.

– Vi kan ta rekruttering av kvinner til datautdanning som eksempel. De som anvender en underskuddsforståelse, vil gjerne tenke at kvinner mangler kompetanse eller tilstrekkelig motivasjon til å studere IKT, eller at studiet og studiemiljøet ikke appellerer til eller er tilpasset kvinner. For å bøte på problemet, settes det gjerne i gang informasjonskampanjer som skal motivere alle kvinner og vise at studiet «passer for dem». Slike kampanjer viser seg gjerne å ha begrenset effekt, også fordi de retter seg mot alle kvinner og ikke dem som potensielt kunne vært rekruttert.

Én av studiene under SIGIS-prosjektet, ledet av Vivian A. Lagesen, tok for seg Jenter og data-prosjektet, NTNUs storsatsing for å øke kvinneandelen på linjene datateknikk, kommunikasjonsteknologi og informatikk. Jenter og data-prosjektet startet opp i 1997, med en rekke forskjellige tiltak. Initiativet bidro til at jenteandelen steg fra 6 til 38 prosent på ett år og ble etter hvert gjort permanent. Nå har satsingen skiftet navn til Jenteprosjektet Ada og omfatter alle studieretningene ved Fakultet for informasjonsteknologi, matematikk og elektroteknikk.

– Selv om Jenter og data-prosjektet hadde stor suksess, er vi ikke overbevist om at informasjonskampanjene de benyttet i begynnelsen, var de mest hensiktsmessige, sier Sørensen.

Tanken bak kampanjene var å gjøre datautdanning attraktivt for kvinner ved å redefinere faget. De beskrev IKT som «feminint» og ikke-teknisk, istedenfor «maskulint» og teknisk. En informasjonsbrosjyre reklamerte med at jenter lager rundinger, mens gutter lager firkanter, og at NTNU ønsket seg flere datastudenter som lager rundinger.

Liker realfag

Intervjuer med kvinnelige datastudenter viste at de ikke satte pris på stereotypiene i informasjonsmaterialet. De ønsket å bli verdsatt for sine individuelle kvaliteter og trodde heller ikke at menn og kvinner var særlig forskjellige. De oppfattet likevel kampanjene som et sterkt signal om at de var velkomne.

– Jenter som velger å studere IKT, liker ofte realfag i utgangspunktet. Da er det ikke nødvendigvis et poeng å skulle prøve å forandre tanken om hva datafaget handler om. I boka advarer vi mot å bruke strategier som bygger på kjønnsstereoptypier. For eksempel strategier som bygger på oppfatningen om at kvinner bare vil jobbe med mennesker og synes teknologi er avskrekkende, sier Sørensen.

En annen seiglivet forestilling er at jenter ikke synes data er morsomt.

– Men selv om mange jenter kanskje ikke vil si at data er kult i seg selv, morer de seg i realiteten mye ved hjelp av IKT. Mange av tingene et moderne jenteliv består av, som å laste ned musikk og videoer, chatte, være på Facebook, snakke med venner og så videre, ville ikke vært mulig uten IKT. I et inkluderingsperspektiv kan det derfor være hensiktsmessig å vise hvordan denne teknologien er både nyttig, interessant og underholdende i hverdagslivet. Det kan øke jenters interesse for data, sier professoren.

Penger og karriere

– Ett av hovedpoengene i boka er at vi er opptatte av hva som motiverer, ikke hva som skremmer bort, forteller Sørensen.

– For eksempel viste intervjuene med NTNUs kvinnelige datastudenter at det er effektivt å fokusere på hva de får igjen for å studere data, rent karrieremessig. Flere lot seg for eksempel lokke av tanken på å tjene bedre enn faren sin.

– En god strategi er også å vise at det finnes kvinner som studerer og jobber med IKT. Samtidig er antallet i seg selv viktig. Hvis det er et tilstrekkelig antall kvinner som studerer data, blir miljøet mindre mannsdominert, og det igjen gjør at flere kvinner søker seg dit.

Tiltak som spiller sammen

Når Jenter og data-satsingen til NTNU lyktes så godt med å nå kvinnene, skyldes det at de satte i gang en rekke tiltak som virket sammen. I tillegg til informasjonskampanjene innførte de blant annet kvotering, samarbeid med videregående skoler og Jentedagen – hvor NTNU presenterer seg selv for potensielle kvinnelige studenter. De fikk en ny datasal bare for jenter og organiserte forskjellige kurs for kvinnelige studenter. I tillegg ansatte de studentassistenter som skulle skape trivsel og et godt miljø, blant annet ved å arrangere sosiale tilstelninger og invitere kvinner som jobbet i IKT-industrien, til å holde presentasjoner.

Til sammen skulle tiltakene øke jentenes motivasjon for å studere data, sikre dem god tilgang på datamaskiner, øke IKT-kompetansen og støtte dem både sosialt og i studiene.

– De skapte det vi i boka kaller for «positive inkluderingssirkler», hvor den samlede effekten av tiltakene er større enn summen av hvert enkelttiltak, sier Sørensen.

I boka har han og kollegene utviklet en teori om hvordan en kan «gjøre» inkludering. Positive inkluderingssirkler er én av de anbefalte strategiene. En annen handler om designmetoder og hvordan IKT-designere kan utvikle et mer nyansert perspektiv på kjønn.

Unngå kjønnsgeneraliseringer

– I dag bruker mange kjønnsstereotypier som utgangspunkt for design av teknologi. Det foregår mye inkluderingsarbeid som følge av kommersielle hensyn – næringslivet vil gjerne nå flere kvinner – men det er fortsatt vanlig å markedsføre produkter som om de er laget for «alle kvinner» eller «alle menn». Det fungerer bare til en viss grad, påpeker Sørensen.

Han poengterer at det også i offentlig politikk og når inkluderingstiltak skal utvikles, er en tendens til å basere seg på kjønnsstereotypier.

– Problemet er at slike generaliseringer er selvforsterkende. Hvis alle «vet» at jenter ikke liker data, tror jentene fort at de ikke liker data.

– I stedet bør en ta utgangspunkt i forskjellige typer grupper, ikke bare skille mellom kvinner og menn. Det er viktig å være konkret og spesifikk, og ikke generalisere for mye med hensyn til egenskaper. Kvinner er forskjellige og menn er forskjellige, og ofte er forskjellene mellom folk av samme kjønn mer interessante og betydningsfulle enn forskjellene mellom kjønnene, understreker Sørensen.

Forfatterne argumenterer for at det av og til kan være lurt å «glemme» kjønn.

– Dette er et viktig dilemma for kjønnsforskning. På den ene siden er det viktig å avdekke problematiske kjønnsbaserte ulikheter. På den andre siden kan et sterkt fokus på kjønn bekrefte oppfatninger om at kjønn bør være viktig og dermed bidra til å opprettholde kjønnsbaserte ulikheter.

– Dessverre er kjønn enkelt å bruke som sorteringsmekanisme, for eksempel i kvantitative studier, og det kan medføre at det blir for mye fokus på kjønnsforskjeller. Det er uheldig, sier Sørensen.

Denne saken er også publisert hos KILDEN Informasjonssenter for kjønnsforskning.