Balansedrømmer

Ressursheftet Fremtidsdrømmer har fått samme navn som konferansen om utradisjonelle studievalg i september. Heftet tar opp de viktigste erfaringene og tankene fra de to dagene i Kristiansand, men også diskusjonene på konferansen. Det var her spørsmålet om mannlige sykepleiere ble en gjenganger.

Kvinner på rømmen

– Kvinnedominansen kan fungere avskrekkende for menn, skriver Lisbeth Normann, leder i Norsk Sykepleierforbund (NSF), i en lengre kommentar i heftet.

Her lanserer hun flere mulige forklaringer på den lave andelen av menn. Disse korresponderer godt med hva forskerne har funnet. I heftet finner man nemlig fire samfunnsforskere med ulike forskningsprosjekter bak seg, men som alle har studert menns forhold til sykepleien. Én av dem er førsteamanuensis Kari Nyheim Solbrække, som har en doktorgrad om maskulinitet i moderne arbeidsliv.

– Gutter vil ikke bli sykepleiere før status, lønn og arbeidsvilkår bedres, fastslår hun. De eneste som kan endre på det er institusjonene selv.

– Men sykepleie i Norge er i veldig sterk grad praktisert og forstått som et kvinnefag. Det vil bestå uavhengig av institusjonelle endringene, sier hun.

Dette poenget blir enda mer interessant i lys av Normanns argumenter for at også kvinner kan tenkes å rømme fra sykepleieryrket i fremtiden.

– Ikke bare menn vil avskrekkes av dårlige lønns- og arbeidsforhold, skriver NSF-lederen. Unge kvinner vil etter hvert ha de samme kravene til en arbeidsplass som menn. Det å øke lønn og anseelse, likeså mye som å redusere antall deltidsstillinger, er ikke bare et spørsmål om å rekruttere menn – det er et spørsmål om å rekruttere, skriver hun i heftet.

Men hvordan gjør man dét? Ressursheftet tilbyr flere konkrete råd.

Innholdet i jobben

Ett av dem er at sykepleieryrkets mange muligheter må presenteres for menn som allerede er positive.

– Spesielt viktig er det å vise dem kombinasjonen av omsorg og teknologi, påpeker Normann. Teknologien vil spille en stadig større rolle innenfor omsorgstjenesten, noe som kan innebære et viktig insitament for menn til å velge faget.

Normanns ønske om å kommunisere at sykepleieryrket er mer mangfoldig enn mange kanskje tror får støtte fra forskerne. 

– Man må arbeide for å endre det offentlige bildet av pleie- og omsorgssektoren som et sted for «evig» slit og rutiner, sier Helge Svare.

Han er seniorforsker ved Arbeidsforskningsinstituttet med spesiell interesse for kjønns- og mannsforskning, og dialog- og refleksjonsprosesser. Men han understreker at dette også innebærer at innholdet i arbeidet endres.

– Det må tilføres mer ressurser, og gis mer rom for videreutdanning og egenutvikling i jobben, sier Svare.

Men det er ikke dermed sagt at teknologi og egenutvikling er noe som er forbeholdt menn.

Jenter tenker fag, framfor kjønn

Ressursheftet viser flere inspirerende eksempler på gode tiltak for å rekruttere jenter til real- og teknologifag. På NTNU i Trondheim har satsingene resultert i økte søkertall. Prosentandelen av kvinnelige primærsøkere til sivilingeniørstudiene har økt fra 16 til 27 prosent de siste seks årene. Også på Campus Grimstad, som hører til Universitetet i Agder, har de siden 2004 jobbet hardt for å øke rekrutteringen. 

– Men i forhold til utjevning av kjønnsbalansen har det vært viktig for oss nettopp ikke å fokusere på likestilling, poengterer rådgiver Pål Grandal, som viser at økningen har gått fra 159 til 281 jenter på Campus Grimstad.

Fokus mot det faglige innholdet gjør de også i rekrutteringsprogrammer som retter seg mot yngre målgrupper; elever i videregående skoler. 

– Vi valgte å skape et helt nytt innhold i realfagsrekruttering enn det hadde vært tidligere, forteller Anna Blechingberg, gründeren av mattetreningsprogrammet TENK. Vi fokuserte på tre M-er. Den første var Mattetrening. Den andre var Mentorskap. Den tredje M-en var Møter.

Viktigheten av å ha mentorer og rollemodeller har flere plukket opp, blant annet på RENATEsenteret.

Også professorer trenger rollemodeller

– ALFA er et rollemodellbyrå med engasjerte og dedikerte rollemodeller som representerer et mangfold av personligheter, kunnskap og erfaringer, forteller Lovise K. Landsem.

Hun er utreder og rådgiver ved RENATEsenteret, Kunnskapsdepartementets nasjonale senter for realfagsrekruttering. Og det er nettopp dét som gjør Alfas rollemodeller spesielle; de er alle hentet fra realfaglige og teknologiske yrker og studier.

Men det er ikke bare tenåringer som kan ha nytte av rollemodeller. Det kan man saktens også på amanuensis- og professornivå. Det har ulike tiltak ved Universitetet i Tromsø (UiT) vist. 

– Vi har drevet med Mentorordning i ti år, forteller Ingrid Hovda Lien, rådgiver i KVINNFORSK. Totalt har 57 kvinner deltatt i prosjektet. Noen av disse er ikke lenger ved UiT, men minst tolv av dem som fremdeles er her har blitt professor.

– Tilbakemeldingene fra deltakerne er svært positive, og mange som får sin tittel viser til mentorprogrammet, og sier det fikk dem på «sporet» av å søke kvalifisering, sier Lien.

Men tiltak koster som kjent penger. I Tromsø hadde de satt av 4,5 millioner til satsingen, penger som var nødvendige.

Statsprat

– Det er helt vesentlig at det blir satt av øremerkede penger og arbeidstid til tiltak, sa Nina Kotte under en av diskusjonene i Kristiansand, og det er også helt sentralt at viljen kommer fra den øverste ledelsen.

I Ressursheftet tar vi en prat om penger og tiltak med staten, nærmere bestemt Kunnskapsdepartementet (KD) og statsråd Tora Aasland.

– Målet vårt er å få en størst mulig kjønnsbalanse i forskning og høyere utdanning, sier Aasland, og vi har satt i gang en rekke tiltak for å nå det målet.

Disse tiltakene er blant annet Likestillingsprisen på 2 millioner kroner, penger til Kif-komiteen og en insentivordning for å få flere kvinner inn i førstestillinger i matte, naturfag og teknologi. KD har derimot ingen støtteordninger der man kan søke om midler til bestemte tiltak. Vi spør Aasland hvorfor.

– Det er BLD som forvalter eventuelle midler til konkrete tiltak. KD har derimot satt av mange midler til strategisk holdningsarbeid totalt sett, forklarer Aasland.

– Hvordan skal man da finne penger til konkrete tiltak?

– Det er hvert enkelt lærested som må avgjøre hvordan de vil disponere de midlene de allerede har, men departementet har pålagt alle universitet og høyskoler å ha egen likestillingsstrategi, sier hun.

Er det nødvendig?

Det er kanskje når det begynner å dreie seg om tid og penger at tvilen rammer, og spørsmålene melder seg. Virker det egentlig? Krever det ikke voldsomt mye tid, i forhold til hva man får igjen? Og hvorfor skal det egentlig være kjønnsbalanse? Er det viktig? I Ressursheftet gir studentene sine svar.

– Å sørge for kjønnsbalanse er å sørge for rettferdighet, skriver Karen Oldervik Golmen i sin kronikk i heftet. Hun er Norsk studentorganisasjons representant i Kif-komiteen.

– Når alle har mulighet til å delta, vil man ikke gå glipp av talenter, nye tanker, andre løsninger og videre utvikling av samfunnet og arbeidslivet. Det gjør man i dag, fastslår hun.

For Golmen angår kjønnsbalansen velferden både for den enkelte, og for samfunnet som helhet. Det samme perspektivet har lederen i Norsk Studentunion, Kim Orlin Kantardjiev. Han henter sitt illustrerende eksempel fra, ja nettopp; pleie- og omsorgssektoren.

– Hva vil forskjellene bety når det med tiden kommer en eldrebølge, spør han. Skal kvinner i medisin og helsesektoren bære byrden av den aldrende befolkningen alene?

Dette, og flere spørsmål stilles i Ressursheftet. I tillegg forsøker vi å gi noen svar. Svar som kan gi kunnskap inspirasjon og tiltakslyst.