Curt Rice vil ha like mange kvinnelige og mannlige nobelkandidater

Det slår stadig sprekker i selvbildet til likestillingslandene Sverige og Norge. Det er en revolusjon mot seksuell trakassering på gang, i akademia, så vel som i kultur- og samfunnslivet, med #MeToo-kampanjen. På tross av kanskje de beste forutsetningene, er det heller ikke Norden som er ledende når det gjelder kjønnsbalanse og mangfold i forskningssektoren.

Les På tide med karakterer for likestillingsarbeid?

Eksemplene på manglende likestilling omtales ofte som nordiske paradokser. Universiteter og høgskoler har for eksempel stor overvekt av menn i toppstillinger, også sammenlignet med resten av arbeidslivet.

Sett i lys av dette, er det kanskje ikke merkelig at det helt på toppen – blant vinnere av nobelpriser – er en voldsom kjønnsskjevhet. Men Curt Rice, rektor ved OsloMet – storbyuniversitetet og leder av Kif-komiteen, mener det kan løses, og at det er ganske enkelt.

Gå for en ekstrem eller moderat løsning?

Rice er invitert av Nobelstiftelsen til å holde foredrag for samtlige nobelkomiteer om likestilling, hvorfor det er viktig og hva man kan gjøre.

– En ekstrem løsning er å si at de neste ti årene skal alle nobelprisene kun gå til kvinner, sier Rice.

– Det hadde både vært et sterkt signal! Og det kan forsvares, rett og slett fordi det ikke er noe problem å finne toppkvalifiserte kvinner!

Men Rice anbefaler i første omgang en mer moderat løsning. Han forteller at medlemmene i komiteene ved Kungliga Vetenskapsakademien, Svenska Akademien, Nobelförsamlingen ved Karolinska Institutet og Den norske Nobelkomité også selv har rett til å nominere kandidater til nobelprisene.

– Men denne retten brukes sjelden. Tenk om de kunne bruke denne muligheten til å nominere kandidater for å få kjønnsbalanse, det hadde vært noe! Jeg synes målet bør være en kjønnsbalansert shortlist, altså at lista over kandidater komiteene sitter igjen med, har en jevn fordeling mellom kvinnelige og mannlige potensielle nobelprisvinnere.

Nobelprisene får mange nominasjoner, og de forskjellige komiteene korter det så ned til en mindre gruppe kvalifiserte personer, en såkalt kortliste.

– Står det mellom 1 kvinne og 19 menn, er det veldig lett at en mann vinner. Men om det derimot står mellom 10 kvinner og 10 menn, vil det i større grad virke mer rettferdig hvem som vinner.

Kjønnsbalanse på kortlista er ifølge Rice en moderat løsning.

– Synes du at selve kriteriene for utvelgelsen er feil?

– Nei, men det er nå engang slik at kriteriene sjelden peker  mot kun én vinner. Det vil bestandig være flere velkvalifiserte kandidater – også til en nobelpris, mener Rice.

– Men er ikke den personen som har fått en nobelpris den best kvalifiserte innenfor sitt område?

– Det er aldri slik, det finnes alltid mer enn én topp kvalifisert, sier Rice.

– Hva er det første de kan endre på?

– Komiteene bør gjøres kjent med kvinnelige kandidater, og sørge for kjønnsbalanse på kortlistene. Det er en god start.

– Kjønnsubalanse er pinlig

En annen grunn til at Rice stadig insisterer på kjønnsbalanse, er at alternativet er pinlig.

– Du har lenge engasjert deg for høyere kvinneandel blant nobelprisvinnere. Hvorfor?

– Disse prisene er så synlige. I likhet med mange andre i Norge er jeg veldig stolt av fredsprisen. Det er like sterkt hvert år å høre hvem som vinner og å følge med på fredsprisutdelingen. Derfor er det rett og slett pinlig når det er en så elendig kjønnsbalanse.

– Men dette er enda verre i de andre priskategoriene. Når vi hører at det kun er to kvinner som har fått nobelprisen i fysikk og fire i kjemi, er det nesten som om de bevisst unngår å anerkjenne kvinnelige forskeres arbeid.

Rice påpeker også at Norges egen Abelpris har en enda verre statistikk når det gjelder prisvinnere, der er det ingen kvinner fram til nå.

– Jeg vil de skal forstå hvor viktig det er med en bedre kjønnsbalanse, og hvordan gode kvinnelige rollemodeller kan bidra til å tiltrekke flere kvinner i forskning.

En total mangel på rollemodeller

Rice har flere svar på hvorfor det er så viktig med mest mulig kjønnsbalanse. Et av dem handler om rollemodeller, eller snarere; mangelen på rollemodeller.

– Hvorfor er det viktig å fikse kjønnsubalansen helt i toppen i forskerverdenen? Er det ikke en større jobb å gjøre tidligere i forskerkarrierene?

– Dette henger tett sammen. Jeg regner med at elever helt fra grunnskole til videregående skole får presentert nobelprisvinnere i skolen. Kanskje lager elevene prosjekter med årets vinnere, eller alle vinnerne. Dersom de år ut og år inn omtrent kun ser menn på disse listene, får de en tydelig beskjed: kvinner hører ikke hjemme der.

– Hvordan skal vi da klare å for eksempel rekruttere jenter fra videregående skole til naturvitenskap, når de faktisk ikke ser noen kvinner på dette området?

– Hvorfor er kvinnene usynlige? Mener du at kvinnene finnes, men at nobelkomiteene ikke ser dem?

– Gode kvinner finnes, men komiteene handler som om de ikke kjenner til dem, mener Rice.

– Kjønn er legitimt

Rice mener at de som har makt ikke bør være så redde for å gjøre strukturelle endringer.

– Jeg har for eksempel hørt afrikanskamerikanere si om seg selv: Det er klart at jeg ble kvotert inn. Men det viktige er at dette ikke betyr at man er mindre kvalifisert. Tvert imot har man brukt et kvalifisert verktøy for å motvirke homogenitet.

– Jeg ser for meg at komitémedlemmene hvert år sitter igjen med to-tre mulige kandidater som de skal argumentere for å velge. De leter etter en forskjell mellom kandidatene. Skal det for eksempel handle om nettverk eller publisering, eller skal det gå an å snakke om kjønn? Det bør være helt legitimt å snakke om kjønn.

– Dersom det er en kvinne i denne gruppa, bør de la kjønnsbalanse være et kriterium, og velge henne.

Rice mener at verktøyene for å få flere kvinnelige forskere finnes.

– Nobelprisen er faktisk et godt verktøy, bruk den, oppfordrer Rice.

Nobelprisen bygger på andre vitenskapspriser

Rice mener det er mange forklaringer på hvorfor det er så stor overvekt av mannlige nobelprisvinnere.

– Den viktigste er det tunge nettverksarbeidet bak prisene. Nobelprisvinnere har ofte vunnet en lang rekke priser, bygget på alt fra publisering til ekstern finansiering. Og noe av problemet er nettopp skjevheter på hvert av disse områdene.

Det å bygge på andre pristildelinger kan oppfattes som en kvalitetssikring av hvem som får nobelprisene.

– Men ved å bygge på andre priser, blir det tvert imot bare enda større skjevhet. Kjønnsforskjellene som allerede er i andre høythengende vitenskapsprisene, forsterkes og fører dermed til en totalt skjev kjønnsfordeling blant nobelprisvinnere.

– Hvorfor ville Nobelstiftelsen ha deg til å forelese om kjønn og likestilling?

–  De kjente nok til engasjementet mitt som leder av Kif-komiteen, men jeg fikk invitasjonen samme dag som institusjonen jeg er rektor for gikk fra å være høgskole til å bli universitet.