Vil ha nasjonalt forskningslederprogram

− Som forskere får vi etter hvert trening i å bygge faglig kompetanse. Det er en del av den uformelle opplæringen vi gjennomgår når vi skriver doktoravhandling, deltar på seminarer og holder innlegg, er med i nettverk og engasjerer oss i det faglige miljøet på instituttet og fakultetet. I tillegg har universitetene begynt å integrere karriereplanlegging formelt som en del av doktorgradsprogrammene de tilbyr. Men som forskere trenger vi også å utvikle lederkompetanse, og da tror jeg et nasjonalt forskningslederprogram ville vært verdifullt, sier Pia Lane.

1. oktober gikk hun fra en stilling som postdoktor i sosiolingvistikk ved Universitetet i Oslo til å lede Stiftelsen Kirkeforskning (KIFO), et forskingsinstitutt som driver forskning og utredning om kirke, religion og livssyn i samfunnet.

– Et forskningslederprogram vil gi oss kompetanse til å lede nettverk, eller til å få en forskergruppe til å fungere. For å lede mindre forskergrupper, som har et svært begrenset økonomisk handlingsrom, blir det viktigste å lære seg hvordan en skaper merverdi – altså god forskning – i slike grupper. I tillegg må programmet gjøre oss bedre rustet til de mer institusjonelle lederrollene – for eksempel rollen som instituttleder, mener Lane.

Hun tror at nasjonalt forskningslederprogram vil få flere vitenskapelige ansatte til å ta på seg lederansvar, og at det vil gi flere kvinnelige ledere.

Må kunne forske og lede

– Det vil hjelpe oss til å tenke ut hvilke valg og muligheter vi faktisk har. Mange unngår lederroller fordi de har en kunnskapstrang og ønsker å fortsette med forskning. Ofte må man slutte å være forsker for å være leder. Derfor mener jeg at vi bør unngå et for ensidig fokus på struktur i lederroller. I stedet er det viktig å forstå at gode forskningsledere skaper god forskning. De er avgjørende når det gjelder å drive forskningsfronten framover.

Lane mener derfor at det er viktig at forsknings- og undervisningssektoren klarer å rekruttere personer med tung fagkompetanse til lederstillinger.

– De trenger ikke nødvendigvis å være eksperter på det fagfeltet de skal inn på, men som leder er det viktig at du kjenner sektoren og forstår hva det dreier seg om, og at du har faglig tyngde. Jeg tror ikke det er lett å få respekt som forskningsleder om du ikke selv har fått det til som forsker.

– I tillegg må institusjonene legge til rette for at ledere fortsatt kan ha tid til forskning. Og da tenker jeg ikke bare på dem som leder en forskningsgruppe, for de dropper heller ikke i dag den faglige biten, men jeg tenker også på dem som tar på seg å lede et stort institutt, sier Lane.

Våg å være synlige

Ifølge Lane kan det virke som om flere kvinner enn menn kvier seg for å søke lederposisjoner.

– Som leder er du veldig synlig, i motsetning til i tilværelsen som forsker. Der er du bare synlig i noen få sammenhenger – som når du holder konferanseinnlegg og prøver å få vitenskapelige artikler publisert. På en typisk konferanse innenfor mitt fagområde, flerspråklighet og sosiolingvistikk, er minst halvparten av de inviterte foredragsholderne menn, selv om to tredjedeler av konferansedeltakerne er kvinner. Mennene sier også mer og tar større plass i diskusjonene. Nå er det nok forskjellige årsaker til dette, men én ting jeg har lært av mine mannlige kolleger, er å gjøre det som skal til, selv om det kan være ubehagelig. Kanskje tør flere menn å søke lederstillinger, ikke fordi de liker den synligheten det innebærer, men fordi de våger å trosse ubehaget?

– Det samme gjelder det å søke på toppstillinger og å søke om prosjektfinansiering. I det du søker blir du svært synlig, og det kan være ubehagelig. Men samtidig er det viktig å huske at det også kan gi en god følelse, særlig hvis utfallet blir bra, sier Lane.

Nasjonal satsing

Universitetet i Oslo tilbyr i dag forskningslederprogram, og ifølge Lane er det fulltegnet hvert år. Hun skulle ønske at det i stedet fantes et nasjonalt program som var forankret hos Universitets- og høgskolerådet og Forskningsrådet. På den måten ville programmet favnet forskere ved alle institusjoner.

– Det ville gitt erfaringsutveksling mellom institusjonene, samtidig som forskerne hadde fått hjelp til å bygge nasjonale nettverk, sier Lane.

Hun påpeker at det er viktig at en i et slikt program er bevisst på ulike fagtradisjoner. Hun tror også det er lurt å være bevisst på når en fokuserer på faglig ledelse og når en fokuserer på den institusjonelle lederrollen – selv om disse selvsagt kan overlappe.

− Det er ikke nødvendigvis det samme å rekruttere kvinner til faglige toppstillinger og til å lede mindre forskergrupper, som å få flere kvinner i administrative toppstillinger, understreker hun.

Selv om forskningssektoren i dag sliter med skjev kjønnsbalanse blant forskningslederne, mener Lane et nasjonalt forskningslederprogram bør være for både kvinner og menn.

– Jeg tror ikke nødvendigvis det er så stor forskjell på menn og kvinner, og jeg tror forskere av begge kjønn vil ha nytte av en slik skolering. Uansett mener jeg det er lurt å kunne dra veksel på alles erfaringer og tankeganger, uavhengig av kjønn, for at forskerne skal få best mulig utbytte av programmet.

Innsats for postdoktorene

Lane tenker seg at et forskningslederprogram først er aktuelt for forskere som har kommet et stykke på vei etter avlagt doktoravhandling. I tillegg ønsker hun seg tiltak som retter seg mot dem som akkurat er ferdig med avhandlingen.

– Vi vet at mange kvinner forsvinner fra sektoren den første tiden etter disputas. Derfor tror jeg at vi også trenger et nasjonalt program som ruster folk for en periode med midlertidighet. Avhandlingen er forskernes svenneprøve, men etterpå, i postdoktorstillinger, er vi mye mer alene. Hvis du skal ha suksess som forsker, holder det ikke å sitte for seg selv på kontoret og publisere en og annen artikkel. Du må publisere mye! Og du må være med i nettverk. Dette tar tid og krefter, og det setter gjerne kvinner med barn i en sårbar stilling, mener Lane.

– Det er veldig tydelig at mange kvinner faller fra i fasen før de får fast jobb. Det tror jeg en satsing på karrierebyggingstiltak kunne motvirket. En slik satsing bør fokusere på tre ting: å gjøre unge forskere bedre til å publisere, til å få finansiering til forskningsprosjektene sine og til å bygge nettverk. Det er de tingene som er viktigst i perioden som postdoktor.

Viktige nettverk

Lane understreker at hun ikke oppfordrer folk til kynisk å bygge nettverk for karrierens del.

– For meg er nettverk en praktisk og faglig forutsetning for å få til ting som forsker. Hvis jeg ikke snakker med mange mennesker når jeg deltar på konferanser, finner jeg heller ikke ut hvem som forsker på hva. Og den kunnskapen trenger jeg når jeg senere for eksempel skal finne biveiledere, prosjektmedarbeidere eller fagfeller til et tidsskrift jeg er redaktør for.

– I tillegg er det gjerne folk i nettverket ditt som tipser deg om utlyste stillinger i andre land, særlig i land utenfor EU. At du kjenner noen ved universitetet som lyser ut stillingen, betyr ikke at du får jobben, men du kan i hvert fall få hjelp til litt kartlegging, sier Lane.

– En satsing på karrierebyggingstiltak vil hjelpe forskningssektoren til å holde på de kvinnelige talentene, så man har dem der når man skal finne ledere, avslutter hun.

Saken ble først publisert hos Forskningsrådet.