Utfordrende utvidelse

Er mørk hudfarge et hinder om du vil bli professor i Norge? Spiller det noen rolle om du sitter i rullestol? Eller er muslim?

Det er ikke så mange år siden det å arbeide med likestilling var synonymt med arbeid for å fremme kvinner og kvinners rettigheter. I dag har vår forståelse av begrepet begynt å forandre seg, i takt med at det norske lovverket har endret seg, og nye grupper har fått lovbeskyttelse mot diskriminering.

Men hva vil dette si for den gruppen som skal bidra til at paragrafer og festtaler omsettes til praksis ved universitet, høgskoler og forskningsinstitutt?

Dette var tema 24. og 25. april da høyskolene i Gjøvik, Hedmark og Lillehammer i samarbeid med Komité for integreringstiltak – kvinner i forskning (Kif-komiteen) inviterte til det tredje nettverksmøtet for likestillingsarbeidere i forskningssektoren under overskriften ”Det utvidete likestillingsbegrepet – fra plan til handling”.

Ekspanderende lovverk

– Jeg kan love at det ikke blir mindre ansvar på dere i framtiden.

Mona Larsen-Asp er underdirektør i samfunnsavdelingen i Likestillings- og diskrimineringsombudet, og kom til Lillehammer for å presentere et lovverk i vekst. I 2006 fikk likestillingsloven følge av diskrimineringsloven. Og nå ser det ut til at aktivitetsplikten som i dag omfatter arbeidet for å fremme kjønnslikestilling etter hvert også vil gjelde på området etnisitet og personer med nedsatt funksjonsevne.

– I dag konsentrerer lovverket seg særlig om seks diskrimineringsgrunnlag; kjønn, etnisitet, seksuell orientering, alder, funksjonsevne og religion. Men også politisk ståsted, livssyn og fagforeningsmedlemskap er nevnt i lovverket. Og det er sannsynlig at flere diskrimineringsgrunnlag vil bli lagt til i framtiden, fortalte hun.

Alt på likt

Med den nye diskrimineringsloven og opprettelsen av Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) i 2006 er arbeidet for å fremme likestilling for ulike grupper i det norske samfunnet samlet på et sted. Og Larsen-Asp anbefalte de fremmøtte å tenke på samme måte ved sine institusjoner, det vil si å arbeide parallelt med de ulike spørsmålene i sitt lokale likestillingsarbeid.

– Det vil gjøre jobben deres enklere. Dere sparer tid, og får større muligheter til å se på tvers av kategoriene. Vi vet for eksempel at alder og kjønn er viktige kombinasjoner, særlig i forhold til seniorer i arbeidslivet.

Larsen-Asp presenterte et veiledningshefte utarbeidet av ombudet, som beskriver veien til en mer rettferdig personalpolitikk. Her beskriver de en trinnvis modell som skal gjøre likestillingsarbeidet systematisk og målrettet i veien fra kartlegging av organisasjonen til handling.

Så da var det bare å sette i gang?

Skjæringspunkt

Ikke nødvendigvis, om vi skal lytte til refleksjonene fra forskeren Berit Gullikstad, som var invitert for å gi en mer teoretisk inngang til problematikken. Hun brukte sitt foredrag til å reflektere over det som ligger til grunn for handlingsplanene; diskriminering og vår forståelse av hvordan den arter seg.

– På forskningssiden har begrepet interseksjonalitet blitt helt sentralt i debatten om hvordan ulike former for diskriminering virker sammen, fortalte Gullikstad.

Begrepet ble introdusert på midten av 1990-tallet av den amerikanske jusprofessoren Kimberley Crenshaw, og beskriver skjæringspunktet hvor ulike makthierarkier basert på for eksempel kjønn, etnisitet, klasse, seksualitet, alder og funksjonsevne møtes og samspiller. Å ta utgangspunkt i dette begrepet vil dermed si at man ikke bare lister opp alle diskrimineringsgrunnlagene og ser på dem for seg, men at man også forsøker å forstå hvordan de virker sammen.

– Dette er et politisk, analytisk begrep. Det viktige med det er at det viser til sammenfallet av kategorier. Vi er ikke bare menn og kvinner, vi har også andre ting med i bagasjen. Sammenfallet av at jeg både er kvinne, hvit og i en bestemt alder fører til at jeg tar eller får bestemte posisjoner i samfunnet.

– Vi er alle bærere av mange kategorier samtidig, og disse er til sammen avgjørende for oss. Det går ikke an å splitte opp dette, og erklære hvilke ting som blir bestemt av at jeg er kvinne, eller hvit eller i min alder.

Dette er en helt annen måte å tenke på enn det vi vanligvis gjør i likestillingsarbeidet, ifølge Gullikstad.

– Vi har vært vant til å tenke at kjønn er bestemmende kategorier i likestillingsarbeidet. Men interseksjonalitetsbegrepet åpner for at det kan være andre ting som påvirker og som fører til at personer blir utsatt for diskriminering. Det vil si at vi ikke kan være like entydig på hva som fører til diskriminering som vi var tidligere.

One size fits all?

Men hvordan skal et arbeid basert på en slik forståelse nedfelles i handlingsplaner og likestillingsarbeid? Gullikstad var ikke like sikker som Larsen-Asp på at institusjonene burde slå sammen alt arbeidet for likestilling.

– En vei er å lage et felles lovverk og bruke de samme redskapene i likestillingsarbeidet, etter modellen ”one size fits all”. Men selv om de ulike diskrimineringsgrunnlagene har en del felles, avviker de også fra hverandre og har forskjellig opphav.

– En annen modell kunne være å utvikle spesifikk integreringspolitikk på alle områdene. Det kan fungere godt på mange måter, men det griper likevel ikke hvordan ulike typer kategorier spiller sammen. Kanskje er svaret at vi må tenke helt nytt?

Gullikstad viste blant annet til den nederlandske forskeren Mieke Verloo som i en årrekke har arbeidet med spørsmål knyttet til integrering av kjønnslikestilling. Hun mener det finnes en tendens til at man ukritisk samler faktorer som skaper ulikhet, som kjønn og klassetilhørighet, uten å studere de strukturelle årsakene til dem, eller hva som er de politiske målene for likestillingsarbeidet på de enkelte områdene. Verloo argumenterer derfor for at det trengs nye metoder og redskap i et utvidet likestillingsarbeid, likestillingsintegrering (equality mainstreaming) - det kan ikke bare bli en kopi av arbeidet for å integrere kjønnslikestilling (gender mainstreaming).

Frykt for utvanning

Det er ikke gjort mange erfaringer med å jobbe med et utvidet likestillingsbegrep i forskningssektoren i Norge, men flere av institusjonene, som høyskolene i Gjøvik, Hedmark og Lillehammer har bestemt seg for at de vil basere sitt likestillingsarbeid på dette framover.

Andre institusjoner frykter at det brede fokuset på mange diskrimineringsgrunnlag kan risikere å ”vanne ut” det arbeidet som i dag er i gang for å fremme likestilling mellom kvinner og menn, noe flere av likestillingsrådgiverne også ga uttrykk for i debatten etter innleggene.  

Berit Gullikstad hadde forståelse for denne tankegangen, og mente at skeptikerne til en viss grad kunne ha rett. Men hun satte også spørsmålstegn ved selve problemstillingen.

– Både i spørsmålet og svaret her ligger det noen forståelser av blant annet kjønn, seksualitet og etnisitet. Det vil si om vi oppfatter kvinner og menn som faste eller konstruerte kategorier, sa hun og henviste til at denne tankegangen ikke åpner opp for å forstå ulikheter på andre måter enn i en tradisjonell likestillingstankegang.

Larsen-Asp la også vekt på at arbeidet for kjønnslikestilling må fortsette med tyngde. Hun hadde forståelse for at det kan være effektivt å fokusere på noen ting av gangen, men mente det blir et problem om fokuset på andre ulikheter alltid må vike for kjønn.