Kronikk: Universitetene: Stopp for likestilling i omstillingens tid?

Stadig oftere argumenteres det for at et balansert innslag av begge kjønn har betydning for

kvaliteten på utdanningen og forskningens innhold. Sett fra et universitetssynspunkt er det alvorlig at undervisningen og forskningen kan bli skadelidende når enkjønnede fagmiljøer skapes og opprettholdes og når kvinners forskertalenter i mindre grad fanges opp og utnyttes enn hva menns gjør.

Kunnskapen om dette har gjort at norske universiteter nå jobber langt mer målrettet og aktivt med likestilling enn hva de gjorde for bare få år tilbake. De gjør det fordi de ser en egennytte i det, i erkjennelse av at kjønnsensidighet ikke gagner universitetet, og at utviklingen ikke går av seg selv.

Samtidig befinner universitetene seg nå inne i omfattende endringsprosesser, endringer som tilsynelatende ikke har noe med kjønn å gjøre. Sentralt i disse prosessene er økt differensiering og utmeisling av faglige satsningsområder, spissing av forskningsmiljøer, etablering av sentre for fremragende forskning, enhetlig ledelse med mer. Situasjonen preges i økende grad av konkurranse; om studenter, forskningsmidler, status og stillinger, både mellom institusjonene og innad ved det enkelte universitetet. Kvalitet er løsenordet, aksen det hele dreier seg rundt. Men hva forstår vi med kvalitet?

La meg peke på tre nye innsatsområder hvor kjønn og kvalitet synes å være på kollisjonskurs.

I 2002 ble det etablert 13 sentre for fremragende forskning (SFF), hvorav tre ved UiO. Disse sentrene er universitetene svært stolte av. De betraktes som spydspisser i forskningsutviklingen og antas å ha positive ringvirkninger også i sitt faglige omland. Sentrene trekker til seg store ressurser, og det er et bevisst forskningspolitisk valg at de skal gjøre det.

Men, det er, i denne sammenheng, et ubehagelig faktum at samtlige fremragende sentre som til nå er etablert, er ledet av menn, og langt de fleste toneangivende forskerne knyttet til dem har samme kjønn. Det burde vekke uro at det med disse sentrene etableres nye høystatusbelagte, særdeles kvinnefattige soner i universitetsverdenen.

I 2007 har utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet lovet at det skal etableres flere sentre for fremragende forskning. Utlysningen til disse kommer i 2005. Det må være rimelig å spørre hvordan departementet og institusjonene har tenkt å unngå en videre utvikling av det mønsteret som har begynt å sette seg. Kunne det for eksempel stilles betingelser til etablering av nye sentre hvor ett av kvalitetskriteriene var krav om en viss kjønnsbalanse?

Eksempel to:
Fra 2001 begynte universitetene å tilsette i en ny stillingskategori av faglige lederstillinger, en type ”superprofessor”. Noen av disse er ledere for sentre for fremragende forskning, andre er ledere for tematiske satsningsområder. I motsetning til en vanlig professorstilling er stillingen som ”superprofessor” tidsbegrenset, men med betraktelig større makt og tilgang til ressurser. Intensjonen er igjen den samme, å fremme kvalitet og fremragende forskning. Gjett på kjønnet? Ganske riktig; samtlige av disse stillingene ved UiO, og på landsbasis, er besatt av menn. Det bør kanskje tilføyes at den dominerende tilsettingsmåten så langt har vært å tilsette uten å utlyse.

Eksempel tre:
I 2004 lanserte Norges forskningsråd en ny premieringsordning kalt yngre fremragende forskere, YFF. Av i alt 217 søkere, ble 26 funnet verdige til å inngå i gruppen. Ved UiO fikk 13 personer status som YFF. Av disse var det to kvinner og elleve menn, hvorav ni fra realfag. Som YFF får du gunstige forskningsbetingelser:1,5-2 mill kroner per år i inntil fem år for å drive nyskapende forskning på høyt internasjonalt nivå.

De som får status som YFF har slitt hardt for det, og statusen er dem vel unt. Likevel er det symptomatisk – og foruroligende – at også dette virkemiddelet for å premiere og fremme kvalitativt god forskning, ser ut til å slå markant kjønnsmessig skjevt ut.

Norske forskningsmyndigheter og de enkelte institusjonene bør se på virkemidler og insentivordninger som SFF, YFF og ”superprofessorater” i sammenheng. Dersom det nå utvikles omfattende insentivsystemer for å fremme den ypperste kvalitet, samtidig som disse ordningene i konsekvens danner nye, dype kjønnsskiller i akademia, er det ytterst problematisk.

Produksjon av systematiske kjønnsforskjeller i ressurstilgang, stillinger og status ved et universitet er ikke bare et pinlig faktum hver gang det slås opp i avisene. Mer alvorlig er at det kan oppfattes som en kvalitetsbrist i de nye kvalitetsfremmende systemene. Til nå har verken departement, forskningsråd eller universitetene tatt dette helt inn over seg.