Tynges av tradisjoner

Man kunne kanskje tro at Marie Curies vitenskapelige rykte var uangripelig. Hun mottok to Nobelpriser, en som ble tildelt lenge etter at hennes mann Pierre døde. I tillegg fortsatte hun alene på arbeidet hun og Pierre hadde startet, både som professor og direktør på laboratoriet som tidligere var knyttet til hans professorat.

Til tross for dette er ikke måten hun minnes på i populær- og vitenskapelig litteratur uproblematisk, mener den nederlandske historikeren Mineke Bosch.

– For det første er det gjort veldig lite forskning på hennes arbeid, til tross for hennes berømmelse og det store antallet publikasjoner som finnes om henne som person.

– I tillegg presenterer mange populære bøker, og til og med noen vitenskapsbiografier, henne som en ”arbeidshest”, den hardt-arbeidende kjemikeren som tok seg av slitet, mens Pierre, fysikeren, gjorde tankearbeidet. Populær mytologi har plassert Marie i rollen som kvinnen med ustoppelig utholdenhet, mens Pierre hadde alle de briljante ideene.

Disse forskjellene i anerkjennelse mellom ektefellene var ikke så tydelige i løpet av livet hennes med Pierre, som de har blitt i ettertiden, forteller Bosch.

En odyssé

Mineke Bosch er historiker ved Centre for Gender and Diversity ved universitetet i Maastricht i Nederland, og har spesialisert seg på kjønn og vitenskap. I sitt arbeid har hun vendt blikket innover og sett på hvordan historieskrivningen på vitenskapsfeltet produserer og reproduserer kjønnede forestillinger.

– Biografiene er på ingen måte en uproblematisk sjanger for kvinner ettersom de knytter ”historisk storhet” og ”historisk viktighet” til det å ha virket og hatt posisjoner i den offentlige sfære.

Sjangeren er, ifølge Bosch, satt sammen av gjentakende plot som særlig etter opplysningstiden har handlet om å forklare vitenskapelige oppdagelser som resultat av en personlig odyssé. De fleste kvinner har ikke oppnådd denne grad av synlighet, unntatt som søster, mor eller elskerinne til en kjent mann. Og om de har blitt synlige, blir dette beskrevet som så eksepsjonelt at praktisk talt hele biografien har deres (avvikende) femininitet som hovedfokus.

Viktige tradisjoner

Det å dokumentere sin egen historie, enten den handler om en nasjon, en enkeltgruppe eller en institusjon er blitt viktig i vårt samfunn. Men ifølge Bosch peker vitenskapen seg ut som et område der tradisjonene holdes særlig i hevd og minnearbeidet er spesielt aktivt.

– Til tross for all retorikken om innovasjon i forskning og akademia, så foregår det en konstant reproduksjon av verdier og kunnskap gjennom tradisjonene i det vitenskapelige systemet, sier hun.

– Akademia har en rik minnekultur med hyppige jubileumsfeiringer av institusjoner, oppdagelser, individer og bøker. Et universitets eldste bygning blir vernet om, og er ofte senter for seremonier. De gamle universitetene har ærefremkallende portrettgallerier av tidligere embetsmenn, hvorav enkelte kun har en varig betydning for institusjonen gjennom nettopp sitt akademiske portrett.

En motsetning

En viktig sjanger i minnekulturen er den biografiske teksten; vitenskapelige monografier, nekrologer, minneartikler, festtaler, populærbiografier, selvbiografier og intervjuer av alle typer og størrelser.

Bosch mener det er noe motsetningsfylt i denne enorme produksjonen av biografiske tekster, ettersom den dominerende etos i den vestlige verden fremdeles er at det å drive med vitenskap, her forstått som naturvitenskap, handler om upersonlig kanalisering av sann kunnskap. Dette gjør at vitenskapsbiografiene til en viss grad blir en motsigelse per se.

– Hvorfor denne ustoppelige oppmerksomheten rundt enkeltforskere hvis det er slik at vitenskap handler om å finne fram til resultater gjennom logiske prosesser uavhengig av forskerens karakter eller personlighet, spør hun.

Som historiker mener hun det også er interessant at den store mengden av biografier nesten ikke har vært gjenstand for refleksjon. Dette til tross for at disse kanskje er den viktigste kilden vi har til meta-kunnskap om vitenskapen, og at disse tekstene har stor innflytelse på publikums kunnskap om forskning og vitenskap.

– Hvilken kulturell betydning har dette skredet av tekster spør Bosch.

Humørsyke Rosie

Den amerikanske vitenskapsmannen James D. Watson var en av oppdagerne av DNA-molekylets struktur, noe han og kollegene Maurice Wilkins og Francis Crick fikk Nobelprisen i medisin for i 1962. Da hadde allerede deres tidligere kollega Rosalind Franklin vært død i fire år. Men i James D. Watsons personlig fortelling om oppdagelsen av DNA-strukturen, bestselgeren The Double Helix fra 1968, er Franklin udødeliggjort.

– Den mest bemerkelsesverdige siden ved denne boken er ikke fortellingen om oppdagelsen, men med hvilken tydelighet den viser hvordan det faktum at Rosalind Franklin var en kvinne påvirket måten hun ble oppfattet på av Watson og hans kolleger i London og Cambridge, mener Bosch.

For i boken, som stadig selges i nye utgaver, beskrives Franklin som ufeminin, humørsyk, temperamentsfull og ufleksibel. ”Rosy, had to go, or be put in her place”, skriver Watson, – ”The thought could not be avoided that the best home for a feminist was in another lab”.

Watson refererer til Rosalind Franklin som “Rosie” gjennom hele boken og beskriver henne blant annet som Maurice Wilkins sin assistent i laboratoriet.

– Franklin var ikke Wilkins’s underordnede, slik det framstår i boken. Hun mestret en spesiell teknikk, som hun – og etter hvert Watson og deres kollega Crick – forsto kunne bli avgjørende for å fastslå DNS-strukturen, forteller Bosch.

Gjennomslagskraft

Fortellinger fra andre personer som kjente Franklin gir et helt annet bilde av henne enn det Watson gjør, og Franklin har fått langt større anerkjennelse for sin rolle i oppdagelsen av ”den doble skruelinjen”. Men fremdeles har Watsons beskrivelser gjennomslagskraft i skildringene av Franklin.

– Mitt poeng er at mens dette kunne skje for femti år siden, så blir fremdeles plottet og teksten om de heroiske unge mennene og de uattraktive blåstrømpene gulpet opp igjen i dag. På tross av at mye er gjort siden da for å gi Franklin oppreising for hennes rolle i oppdagelsen DNA-strukturen, så sirkulerer denne boken i bredt omfang og leses av folk som ikke er trenet til å se stereotypene, den heroiske fortellingen eller standardrepertoarene for å etablere vitenskapelig autoritet.

Vitenskapens menn

De historiske tekstene gir oss ikke bare fortellinger om tidligere tiders oppdagelser og forskere, de legger også rammer for hvordan vi tenker om vitenskapen og deres utøvere, ifølge Bosch.

– I de vitenskapelige biografiene handler ikke de gjentagende plottene bare om personlige meritter, de tegner også opp repertoaret som er tilgjengelig for en vitenskapelig persona. Historiene om, og bildene av forskerne har viktig kulturell betydning ettersom de er nært knyttet til etableringen av sannhet i vitenskapen.

Hun mener dette forklarer hvorfor varierende og mangefargede historiske realiteter som regel blir redusert til et begrenset antall stereotype bilder av ”vitenskapens menn” i biografiene.

– Dette forklarer også hvorfor ”vitenskapens kvinner” nesten ikke figurerer i den vitenskapelige biografiske tradisjonen, uansett hvor dedikerte de har vært, eller hvor lenge de har vært aktive som forskere, sier hun, som også mener dette er årsaken til at kjønn er et kontinuerlig tema for de kvinnene som er blitt synlige.

Motbilder

Denne vridde måten å se tilbake på historien på spiller en rolle for kvinners underrepresentasjon i forskning, mener Bosch.

– Fordi vitenskapen ikke oppmuntrer til kritisk granskning av denne endeløse produksjonen av biografiske tekster og minnearbeid, er det en konstant flom av tekster som gjør kvinnelige forskere til vandrende motsetninger til hvordan vitenskapspersoner skal se ut.

Men Bosch mener også at det å sette opp motbilder til den etablerte forståelsen av fortiden kan ha stor påvirkning på samtiden. Dette er et arbeid som ikke bare handler om å gi kvinner fra fortiden sin fortjente plass i historien, men også om å endre dagens kjønnede forståelse av vitenskapen og dens utøvere.